Veldig flink i matte: Fordommer om Asperger

«Veldig flink i matte»: Fordommer om mennesker med Asperger syndrom

I de senere årene har Asperger-diagnosen kommet mer og mer frem i lyset, og folk har fått en bedre forståelse av hvordan de med diagnosen kan fungere og være.

Dette er jo bra, men ikke bare til det positive, for også i forbindelse med flere typer kriminelle hendelser har diagnosen blitt tatt frem i dagen. Selv om ikke diagnosen direkte har fått skylden, så har i hvert fall diagnosen blitt koblet til personer som har utført alvorlige kriminelle handlinger.

Asperger er en funksjon

Det at en snakker om gode og dårlige sider med diagnosen blir galt, for Asperger er en funksjon, en tilstand, og har ikke noe med gode eller dårlige sider å gjøre. En med Asperger har en form for høyfungerende autisme, og er i stand til å ta vare på seg selv, og til en viss grad andre også, og så har de jo tenkeevnen i behold.

Gode eller dårlige sider har mer med hvordan vi tilpasser oss og takler syndromet ellers i livet. Ja, livet er viljestyrt, ikke et potensial for hva sannsynligheten for hva vi kan gjøre hverken i den ene eller den retningen ut fra en diagnose. Personligheten spiller selvfølgelig også inn her, og som gjør at det kan være enklere for noen, og vanskeligere for andre på hva en kan klare.

Noen av de med Asperger syndrom kan bli sett på som snille, naive, engstelige og litt rare, som lever i fred med andre. Selv om de er svært forskjellige, har de lett for å bli satt i en slags bås, eller bli betegnet som en gruppe mennesker som også er noe fattige i det sosiale følelsesliv.

Asperger-geniet

Mange forbinder, eller knytter Asperger-personer til dyktige vitenskapsmennesker, ingeniører, kunstnere, musikere osv. Ja, ofte til genialitet innenfor sine områder. Mange berømte personer som har levd tidligere, har riktignok fått diagnosen av fagpersoner i ettertid uten at de har vært til noen utredning selvfølgelig, fordi diagnosen ikke fantes den gang.

Jeg selv søkte ikke om å få noen diagnose (som jeg da på det tidspunktet ikke visste om) da jeg var til utredning for nedstemthet. Men jeg fikk den, fordi min utredning for nedstemthet ledet nettopp frem til Asperger-diagnosen. Måtte bare si takk for den, men trengte jeg den? Ja, både og.

De «vanlige» med Asperger

Så har vi de såkalte vanlige mennesker med Asperger. Selv om jeg ikke liker akkurat det uttrykket «vanlig», så tenker jeg på de som ikke skiller seg så mye ut blant folk. De stikker heller seg ikke frem i noen spesielle retninger, men som kan være i en vanlig jobb, og noen er gift og har til og med barnefamilie å forsørge. Og de kan være sosiale på sin måte. Noen av disse menneskene liker kanskje helst å være litt anonyme, og har nok med sitt på en måte, men kan ha mange interesser som de fordyper seg sterkt i. Noen er også svært åpne med sin diagnose, og de interessene de pleier.

Alle er forskjellige, også de med Asperger

Vi hører noen ganger om hva de med diagnosen Asperger syndrom er i stand til, eller ikke er i stand til, både fra fagfolk og de selv med diagnosen. Ut fra det en hører og leser, så tenker jeg ofte på hvem som sier dette. For å ta et eksempel, så har jeg hørt en fagperson som har gitt utrykk for at hvis en person med Asperger ikke er sosial, så kan han heller ikke spille eller late som han er sosial. Så tenker jeg da på hva slags helhetsbilde vedkommende har av de med diagnosen. Er det de selv som har forstått det slik, eller er det uttalelser fra noen få Asperger-personer som sier det? Eller er det i verste fall kanskje bare en med diagnosen som de har oppfattet slik?

Samtidig vil jeg understreke at det er mange med diagnosen som føler det slik, at de ikke kan late som, eller spille noe annet enn det de er. Men det er vel også slik med mennesker generelt, vi er forskjellige, også de med Asperger-diagnosen.

Kan vi ikke ta et hint?

En bemerkning som jeg nettopp leste fra en fagperson var at Asperger-personer ikke kunne forstå hint og slike ting, men kunne bare ta imot helt konkrete beskjeder, noe som etter mine erfaringer ikke er helt riktig. Tenkte med det samme, er vi tilbake i krigens dager igjen? For å ta et eksempel med det med «hint» så kan vi tenke oss en mann med AS i en sosial sammenheng, der en kvinne mener at mannen ikke kan ta imot hintet med at hun ikke er interessert i kontakt, siden hun fortsatt hevder at han prøver på det. Men dette trengte jo ikke å bety at ikke mannen forsto hintet, men kanskje han ville bare fortsatt prøve seg litt til? Er det ikke slik vi mennesker mange ganger er?

På Youtube legges det ut mange videoer av mennesker med diagnosen der vi kan se at de har veldig forskjellige personligheter, for det meste unge mennesker. Ei jente på 17 med Asperger fortalte om sitt liv som diagnosen. Ingen ville vel ha trodd at hun hadde diagnosen hvis hun hadde snakket et annet tema. Med et sterkt blikk så og snakket hun inn i kamera uten å blunke som hun ikke hadde gjort noe annet. Hun var flink til å formidle og fremstår som ei som kunne ha en sterk personlighet.

Jeg tror neppe om hun hadde fått noen diagnose her i Norge i dag, hvis de skulle fokusere mye på det ytre, som noen mener må være spesielt fremtreden for at de i hele tatt skal kunne få en Asperger-diagnose.

Viser fram ulikhetene

Jeg skriver nå en bok om å ha diagnosen. Det er ikke en bok som omhandler psykiatere eller psykologer, eller annet fagpersonell for den slags skyld, men mennesker som har sett, registrert, observert, ja erfart mennesker med diagnosen på en eller annen måte over tid. Der de har kommet dem inn på livet, og der de selv kan trekke egne erfaringer og observasjoner eller meninger over et vidt spekter av dem med diagnosen, både når det gjelder barn, ungdom og voksne. Og enda viktigere, hvordan de med diagnosen opplever seg selv med hensyn til hvordan de fungerer og hva de kan klare i praksis.

Inkludert meg selv, selvfølgelig.