Stakkars meg
Du er dum! Og jeg er klok! Du tar feil! Og jeg har rett! Jeg vet best! Bedre enn deg! Jeg forstår! Det gjør ikke du! Hør på meg! Ikke på deg! Ta til vettet! Mitt vett! Sunn fornuft det har jeg! Ikke du!
Slik lever jeg. Du og jeg. Inni det lille hodet mitt. En på mange måter usynlig krig, inni meg. Fra store ting til små. Jeg mener noe om tøyet ditt, hagen din, bilen din, vennene dine, jobben din, hva du sier, hva du gjør. En bedømming av deg som jeg tror at ville gjøre en bedring for deg, hvis du bare tok det innover deg, men som du sjelden får høre.
Men i denne bedømmingen gir jeg bort min egen livsglede og livskraft, helt uten at jeg selv skjønner det, og uten at du får noen som helst glede av mine bedrevitende tanker.
Hva om jeg hadde prøvd med noe vennlighet i stedet. Hva ville skjedd med mitt liv, om jeg tenkte at du kanskje hadde rett? At du er fin og god? At du er glad for jakken din og hagen din og bilen din og huset ditt? Kanskje du til og med liker jobben din? Hva hvis du kanskje ser noe jeg ikke ser, eller hvis jeg faktisk har rett, hva hvis jeg gleder meg stille over det, og vennlig tenker at kanskje du en dag vil se det jeg ikke ser. Ikke overbærende, men i fredfull takknemlighet.
Netanyahu og Hamas bomber hverandre og de rundt seg i filler. Jeg kan sitte på skjermene mine og følge krigen som et realityshow og bare vente på neste grusomhet som overgår den forrige. Og jeg kan mene best, og vite så godt, og … helt uten effekt for de som lider i Gaza, påfører jeg meg min egen bedrevitende lidelse om hva jeg syns om krigen, i tillegg til at det er synd på MEG fordi jeg lever i en tid med så mye vondskap i verden. Det er synd på meg fordi andre ikke forstår, ikke handler rett, og ikke gjør som jeg syns de burde.
Det er synd på meg, men ikke på grunn av det jeg syns. Det er synd på meg fordi jeg er så uvitende at jeg ikke får med meg hvor griseheldig jeg er. Joda, jeg får det med meg som en intellektuell øvelse noen minutter kanskje, i et middagsselskap over en flaske velsmakende rødvin modnet på en utsøkt italiensk drue, før temaet igjen skifter, og jeg er i gang igjen, selvforherligende i bedreviterens tåkeheim.
Stakkars meg.
Vil du skrive for Hodebry?
Send inn til hodebry@mentaltperspektiv.no.
Hodebry er erfaringer og meninger, fag og synsing, dikt, noveller, dagbok, blogginnlegg og sakprosa om psykisk helse. Noen av skribentene her er pasienter, noen har vært pasienter, noen er proffe forfattere og kunstnere, andre sender inn sin aller første tekst, noen er behandlere og terapeuter, andre er pårørende.
Hodebry er en måte å bidra til en åpen debatt og et fritt ordskifte. Det gir færre tabuer og fordommer. Når du som selv har kjent det på kroppen forteller om dine egne erfaringer, kan det kanskje også være veien til bedre psykisk helsevern og forebyggingstilbud for flere i landet vårt, enten du selv er plaget av hodebry eller ønsker å være til hodebry. Uten hodebry kommer vi ikke videre!
Vi honorerer ikke bidrag, men sørger for at dine synspunkter blir en del av den offentlige samtalen om psykisk helse.
Send en arbeidsprøve eller ferdig tekst til hodebry@mentaltperspektiv.no. Vi tar også imot fotografier, tegninger og tegneserier.
Husk at alt du sender inn må være ditt eget arbeid. Si fra hvis det har vært publisert tidligere.
Alle innsendte bidrag blir redaksjonelt vurdert. Ikke alle kommer gjennom nåløyet for publisering, men vi vil gi deg tilbakemelding så fort som mulig og innen 3 uker uansett.
Dersom din tekst blir godkjent, blir den publisert i dette nettmagasinet. Den kan bli delt i sosiale medier og i papirutgaven av Mentalt Perspektiv, som går ut til medlemmene i Mental Helse fire ganger i året.
Vi setter stor pris på at du skriver under eget navn, men du kan også velge å være anonym.
Tekstene i Hodebry-spalten er uttrykk for skribentens egne meninger og erfaringer.
Motta nyhetsbrevet vårt!
Få nyheter og godt lesestoff fra
Mentalt Perspektiv rett i innboksen.
