Stigma
Venn I
Hun klemte meg gjerne,
men bare når ingen andre så det.
Venn II
«Du og jeg er veldig gode venner», sa hun,
men hun ville ikke bli sett
utenfor jobben sin
med meg.
Venn III
«Bare ring meg», sa hun,
«Men ikke hele tida»,
la hun til. «Helst ikke oftere enn én gang i måneden»
Venn IV
Hun inviterte meg på fjelltur.
Noen andre venninner av henne skulle også være med.
Da turen nærmet seg, skrev hun og fortalte at de hadde spurt henne om å be meg bli hjemme.
«Det vil bli stress for dem å ha deg med. De kan ikke prate fritt hvis du er der».
Venn V
«Jeg hjelper deg», sa hun.
Men når du ikke vil lytte til rådene mine, må jeg dessverre trekke meg litt unna.
Det blir en belastning».
Venn VI
«Nå må du ikke få flere kjærester», sa hun.
Da jeg spurte hvorfor ikke, svarte hun at jeg kom til å bli skuffet.
Jeg lurte på om hun mente at det var kjærestene som kom til å bli skuffet.
Venn VII
Hun inviterte meg bare fem ganger i bursdagen sin gjennom alle årene vi kjente hverandre.
Jeg spurte hvorfor jeg ikke fikk komme på piknikene hun arrangerte i parken,
med vin, venner og visesang,
«Jeg har et annet forhold til bursdager enn deg», svarte hun
Venn VIII
Hun ville gjerne komme til hytta mi enda en gang.
Det ville blitt den tjuefemte gangen uten at hun hadde invitert meg igjen.
Jeg inviterte henne ikke.
Den vinteren skrev hun og avsluttet vårt vennskap.
Jeg hadde ikke stilt opp nok.
Venn IX
Hun inviterte meg på fest for en gangs skyld.
Det var et rundt tall.
Jeg hilste på vennene hennes.
Rakte frem hånden og sa navnet mitt.
«Det var da formelt», svarte venninnen hennes og vendte ryggen til
Jeg danset alene den kvelden,
med utstrakte armer,
men ingen kom nær.
Venn X
Jeg meldte meg inn i en pårørendegruppe men ble kastet ut fordi jeg også hadde vært syk selv.
De kunne ikke slippe seg løs, og si hva de ville, med meg i rommet.
Lederen, som hadde tatt på seg å gi meg beskjeden, beklaget at hun ikke kunne gjøre noe.
Venn XI
«Vi er interessert i å høre hva du også mener, vet du»,
sa hun,
med barnestemme og medlidende blikk,
og de som sto rundt,
med drinker og utringninger,
nikket overbærende,
og så ned på meg,
et øyeblikk,
før de igjen henvendte seg til hverandre.
Jeg så ned på såret i hånden.
Så gikk jeg hjem
*
Det var hun som sa det.
«Vi er bestevenner, vi!»
I mellomgulvet begynte noe å synge.
Jeg så ned på hånden min.
Langsomt begynte såret å gro.
Vil du skrive for Hodebry?
Send inn til hodebry@mentaltperspektiv.no.
Hodebry er erfaringer og meninger, fag og synsing, dikt, noveller, dagbok, blogginnlegg og sakprosa om psykisk helse. Noen av skribentene her er pasienter, noen har vært pasienter, noen er proffe forfattere og kunstnere, andre sender inn sin aller første tekst, noen er behandlere og terapeuter, andre er pårørende.
Hodebry er en måte å bidra til en åpen debatt og et fritt ordskifte. Det gir færre tabuer og fordommer. Når du som selv har kjent det på kroppen forteller om dine egne erfaringer, kan det kanskje også være veien til bedre psykisk helsevern og forebyggingstilbud for flere i landet vårt, enten du selv er plaget av hodebry eller ønsker å være til hodebry. Uten hodebry kommer vi ikke videre!
Vi honorerer ikke bidrag, men sørger for at dine synspunkter blir en del av den offentlige samtalen om psykisk helse.
Send en arbeidsprøve eller ferdig tekst til hodebry@mentaltperspektiv.no. Vi tar også imot fotografier, tegninger og tegneserier.
Husk at alt du sender inn må være ditt eget arbeid. Si fra hvis det har vært publisert tidligere.
Alle innsendte bidrag blir redaksjonelt vurdert. Ikke alle kommer gjennom nåløyet for publisering, men vi vil gi deg tilbakemelding så fort som mulig og innen 2 uker uansett.
Dersom din tekst blir godkjent, blir den publisert i dette nettmagasinet. Den kan bli delt i sosiale medier og i papirutgaven av Mentalt Perspektiv, som går ut til medlemmene i Mental Helse fire ganger i året.
Vi setter stor pris på at du skriver under eget navn, men du kan også velge å være anonym.
Tekstene i Hodebry-spalten er uttrykk for skribentens egne meninger og erfaringer.
