Pasientrom 42
«Redselen startet som en svak vibrasjon som beveget seg gjennom kroppen. Til å begynne med merket jeg den knapt, men den vokste raskt, bredte seg som en flodbølge som fylte hver krik og krok i meg. Den ble større, dypere, til den kvalte hvert eneste åndedrag. Jeg prøvde å holde den tilbake, klamret hendene over ansiktet som et skjold mens jeg lente meg mot veggen i korridoren. I håp om at jeg kunne finne trygghet der, at det kalde murverket kunne forankre meg i noe som ikke ville rase sammen.
Kroppen skalv under vekten av noe jeg ikke hadde ord for. Noe som var for stort, for uoversiktlig til å håndtere alene. Redselen var som en skygge, alltid til stede, selv når jeg forsøkte å vende meg bort fra den. Jeg visste at jeg ikke kunne bli på pasientrommet. Det rommet var for tettpakket med minner jeg ikke orket å møte, med lukten av tvang, av stramme belter og sterile hender. Der hvor luft a alltid var for tung, og veggene for nære. Korridoren var i det minste en annen plass. Der kunne jeg puste litt friere, selv om hver innånding kjempet mot noe som holdt brystet mitt i et jerngrep.
Jeg visste ikke hvor jeg skulle gå, bare at jeg ikke kunne bli der jeg var. Med det samme personale t fikk øye på meg, hørte jeg raske skritt. De myke sålene mot gulvet var alltid det første tegnet. Jeg trakk pusten dypt, tørket ansiktet med ermene og rettet meg opp, et forsøk på å ikke synes. «Nå må du slutte å stå her og gråte.» Stemmen var lav, men fast, og kulden i den traff meg som et slag. Jeg snudde meg sakte, møtte blikket til sykepleieren som sto noen meter unna. Ansiktet hennes var rolig, men det lå noe under overflaten – en irritasjon som ikke trengte ord for å bli tydelig.
Jeg visste at det var nulltoleranse for gråting på gangen, at det var noe som helst skulle gjøres bak en lukket dør. Men noen ganger klarte jeg ikke å holde meg på rommet – redselen tok over der inne, veggene føltes for trange. Gråten var nesten lydløs, men den var nok til å være en forstyrrelse. Innimellom gikk jeg helt bort til utgangsdøra, selv om jeg visste at den var låst. Jeg kunne bli stående der lenge, bare for å se på den, for å vite at den var der. At det fantes en dør ut av dette, selv om jeg ikke kunne åpne den. Minnet om at det fantes noe utenfor, gjorde det litt mindre trangt å puste. «Du kan ikke stå her og gråte,» fortsatte hun. «Dette er en korridor, ikke rommet ditt.»
Jeg prøvde å trekke meg sammen, svelge gråten som fortsatt sved i halsen, men den nektet å forsvinne helt. Jeg nikket stivt, men sa ingenting. Hun kom nærmere, blikket hennes hvilte på meg, hardt og ubevegelig. «Du vet hvordan dette fungerer. Hvis du ikke klarer å roe deg, må vi ta grep. Vil du virkelig at det skal skje igjen?» Ordene traff som et kaldt støt. Jeg fylte lungene sakte, forsiktig, prøvde å holde den inne, i håp om at det ville dempe noe av presset. Men det var umulig å ignorere trusselen i stemmen hennes. Grep. Jeg visste hva det betydde. Det betydde beltene. Det betydde at jeg ville miste alt av kontroll, igjen.
«Nei,» hvisket jeg, nesten uhørlig. Jeg prøvde å virke rolig, selv om kroppen min skrek innvendig. Jeg prøvde å gjøre meg mindre, stå helt stille, kanskje det ville få henne til å snu og gå. Men hun ble stående. Ventet. «Da må du gå inn på rommet ditt, » sa hun. «Nå.» Jeg tvang beina til å bevege seg selv om alt i meg strittet imot. «Bra,» sa hun, og tok et skritt tilbake. Ordene hennes hang igjen i luft a. Jeg snudde meg mot døra til rommet mitt og begynte å gå, sakte. Det var som å gå inn i en celle.
De snakket ofte sånn til meg der. Kanskje de trodde det ville hjelpe, kanskje de ikke visste hva annet de skulle si. Men ordene deres gjorde verken frykten mindre eller følelsene lettere; de bare la et nytt lag med skam over det som allerede var for mye. Jeg kjente blikket hennes følge meg helt til døra klikket igjen bak meg. Inne på rommet presset jeg ryggen mot veggen og gled ned på gulvet. Det føltes trangere enn noen gang. Trusselen i seg selv gjorde meg bare enda reddere. Jeg måtte lukke alt inne i meg, ikke reagere på noe. Det var som om følelsene mine fortjente straff. Frykten vokste og gravde seg stadig dypere inn i meg. Veggene krøp nærmere, og jeg visste at gråten ville komme igjen. Jeg visste det, og jeg visste at jeg måtte kjempe mot den. Jeg satte meg på senga og lente hodet mot veggen. Gråten lå fortsatt og dirret i kroppen, men jeg klemte den fast, tvang den tilbake. Jeg ville ikke gi dem flere grunner til å komme inn. Det skrek inni meg. Smerten bølget gjennom meg, vilt og ukontrollerbart, knuste alt den traff. Jeg forsøkte å holde den tilbake, lukke den inne der ingen kunne se den, men den fant små sprekker, snek seg ut som skjelvende bevegelser og ufrivillige lyder.
Jeg krøp lenger inn i hjørnet, lot kroppen søke støtte mot den kalde, harde veggen, men den tok ikke imot meg. Den var ubevegelig, som alt annet rundt meg. Kroppen min føltes for liten for dette. Smerten vokste, fylte meg, sprengte i hver nerve, til jeg ikke lenger visste hvor jeg skulle gjøre av den. Pusten kom i korte støt, hjertet prøvde å bryte seg ut av brystet. Tårene presset seg fr em, silte nedover ansiktet, men det lindret ingenting. Alt inni meg var kaos, jeg bare forsvant dypere inn i smerten, uten å finne noen vei ut. I ettertid, når jeg tenker på den episoden, ser jeg hvor forskjellig vi opplevde den.
I journalen står det at jeg var «utagerende på gangen». Det står at jeg forstyrret miljøet, at jeg var vanskelig å roe ned. Men jeg husker det ikke sånn. Jeg husker at jeg gråt. Ikke skrek, ikke kastet noe, ikke ropte etter dem. Jeg bare gråt, og prøvde så godt jeg kunne å holde på noe som kjentes for stort til at jeg kunne bære det alene. Jeg ser det tydelig nå, hvordan jeg forsøkte å regulere meg selv – hvordan jeg prøvde å stå i noe som truet med å rive meg i stykker.
Men det var frykten for å bli misforstått som gjorde det hele verre. Frykten for at gråten min skulle tolkes som noe farlig, som enda et sykdomstegn. Kanskje visste de ikke hvordan de skulle møte meg. Kanskje var det enklere å se meg som urolig enn å prøve å forstå hva som lå bak. De kalte det utagering.
Jeg kalte det å være redd.»
