Omstart

«Det er heldigvis mange omstarter i livet.»
En kollega kom med dette hjertesukket da det kokte som verst rett før sommeren.
Oppgavene sto i kø, tidsfristene tikket ubarmhjertig høyt, livet sparket litt godt fra seg.
Man kan få følelsen av at motoren holder på å kveles og truer med å stoppe.
Da er det en god tanke at det finnes omstarter.
Særlig når det kjennes ut som om livet får motorstopp.


Det er utrolig fint med kloke kolleger som har kloke ord. Som «omstart».
Omstart er et nydelig ord. Det gir assosiasjoner til åpning. Til håp og mulighet for å komme videre. Som at hvis for eksempel livet bråstopper – eller i hvert fall lugger litt – så kan det startes på nytt. Ikke nødvendigvis helt på nytt, men nok til at det kan komme i gang igjen.

De som kjenner meg, vet at jeg liker å tenke i bilder.
Se for deg livet som et kjøretøy. At vi kan bevege oss, forflytte oss, komme oss fra ett sted til et annet. Legge planer for hvor vi har lyst til å dra, eller bare kjøre litt på lykke og fromme. Noen ganger har vi styringen selv, andre ganger blir vi befordret.
Det er et fint bilde, synes jeg.

Noen av oss har kjøretøy fra den tiden da manuelt gir og bensin og diesel var regelen.
Nå er det mer unntaket. Nå er det automatgir og teknikk og lading som er regelen.
Men kjøretøyet tar oss med, enten det er gammelt eller nytt.
Når man har levd en stund – slik som jeg har – så skal det godt gjøres å ikke ha fått noen bulker og riper i lakken. Hvem har ikke punktert noen ganger. Hatt en og annen motorstopp. De fleste kjøretøy får litt rust. Dårlige tennplugger. Slark i viftereima og rusk i forgasseren. Jeg tror mange vil kjenne seg igjen i det.

Noen av oss har levd så lenge at vi kun lærte å kjøre med manuelt gir. Takk og lov, sier nå jeg. Og det var veldig greit da kjøretøyet var mulig å fikse og trikse med selv – skifte lyspære og tennplugger, justere viftereim, legge om fra sommer til vinter, peile oljen. Nå må man nesten skru kjøretøyet fra hverandre for å komme til lyspæra. (Og jeg har blitt for kort i armene til å skifte dekkene.)

Nils Kjær skal ha sagt at det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker livet vårt. Det er også et godt bilde, for det er mange veikryss i et levd liv – mange valg man må ta for å komme seg videre. Og det er jo ikke bestandig at de veivalgene man tar er de lureste på sikt. Men de var riktige og lure den gang man tok dem. De fleste har kjørt i feil retning i løpet av livet. Kanskje kjørt så langt og feil at kjøretøyet stopper opp. Med flatt batteri eller tomt for bensin.
Det er da det er så fint at man kan ta en omstart.

For oss som er vokst opp med manuelt gir, to lyskryss og begrenset med skilting, var det helt nydelig da rundkjøringene kom. For hvis du plutselig lurer på om du har tatt riktig avkjøring – så er det bare å ta en æresrunde. Sånn sett skulle det vært flere rundkjøringer i livet også.

Livet må forstås baklengs – men leves forlengs.
Alle øyeblikkene, forsinkelsene, omveiene og sidesporene man har vært innom må forstås ut fra den sammenhengen de har vært levd i.
Livshendelsene er innvevd i hverandre – på godt og vondt.

Det er lett å tenke at man skulle ha gjort ting på en annen måte. At man skulle ha gjort andre valg. Andre har også lett for å mene at man skulle ha gjort ting på en annen måte – tatt andre valg.
Hvis jeg hadde gjort andre veivalg tidligere i livet som hadde fått andre konsekvenser eller brakt meg til et annet sted, som igjen førte til andre handlingsvalg, så hadde jeg kanskje gjort andre veivalg og havnet et helt annet sted – og da hadde jeg jo ikke vært der jeg er nå.
Og det er jo her jeg er. Nå. Heldigvis.
Med egen startknapp.

Gamle «analoge» kjøretøy med manuelt gir kunne man tjuvkoble, og dytte i gang hvis batteriet var flatt.
Men noen ganger trenger vi hjelp for å få kjøretøyet i gang igjen. Det kan være så enkelt som at noen andre ser oss og har startkabler å låne oss. Andre ganger er det litt mer komplisert, og vi trenger dyktige fagfolk og gode verksteder. Man setter jo ikke hvem som helst til å reparere avanserte kjøretøy. Det gjør man jo bare ikke.
Og som regel går det fint å starte om igjen.

Tidligere i år oppgraderte jeg til en ny, men eldre, versjon av levd liv. Det er ingen selvfølge.
Det åpner opp og gir rom for refleksjoner og filosofiske betraktninger om livet som er levd. Med alle sine omveier og veivalg.
Jeg har hatt mange omstarter. Lånt startkabler og lent meg på dyktige fagfolk – og blitt dyttet i gang igjen.

Kanskje vi skal sette mer pris på det kjøretøyet vi har? At det viktigste ikke er shiny lakk og spreke felger, masse ekstrautstyr og tekniske duppeditter?
Og kanskje vi kan godta at kjøretøy får bulker, riper i lakken og rust både her og der. Hvis vi blir mest opptatt av å ikke komme borti noe, ikke få skrammer og skrubbsår, så blir vi begrenset når vi farter rundt på omveiene og sidesporene. Det er mulig å kjøre seg fast i en rundkjøring også, hvis vi aldri klarer å ta et veivalg ut. Og det er jo ikke veldig berikende.

Jeg pleier å si at livet består av øyeblikk.
At livet leves her og nå (når ellers skal det leves?).
Kjøretøyet tar oss med forlengs og baklengs. Dag for dag.
Med omveier, forsinkelser, sidespor og rundkjøringer.
Og omstarter – det er fint å tenke på.


Vil du skrive for Hodebry?

Send inn til hodebry@mentaltperspektiv.no.

Hodebry er erfaringer og meninger, fag og synsing, dikt, noveller, dagbok, blogginnlegg og sakprosa om psykisk helse. Noen av skribentene her er pasienter, noen har vært pasienter, noen er proffe forfattere og kunstnere, andre sender inn sin aller første tekst, noen er behandlere og terapeuter, andre er pårørende.

Hodebry er en måte å bidra til en åpen debatt og et fritt ordskifte. Det gir færre tabuer og fordommer. Når du som selv har kjent det på kroppen forteller om dine egne erfaringer, kan det kanskje også være veien til bedre psykisk helsevern og forebyggingstilbud for flere i landet vårt, enten du selv er plaget av hodebry eller ønsker å være til hodebry. Uten hodebry kommer vi ikke videre!

Vi honorerer ikke bidrag, men sørger for at dine synspunkter blir en del av den offentlige samtalen om psykisk helse.

Send en arbeidsprøve eller ferdig tekst til hodebry@mentaltperspektiv.no. Vi tar også imot fotografier, tegninger og tegneserier.

Husk at alt du sender inn må være ditt eget arbeid. Si fra hvis det har vært publisert tidligere.

Alle innsendte bidrag blir redaksjonelt vurdert. Ikke alle kommer gjennom nåløyet for publisering, men vi vil gi deg tilbakemelding så fort som mulig og innen 2 uker uansett.

Dersom din tekst blir godkjent, blir den publisert i dette nettmagasinet. Den kan bli delt i sosiale medier og i papirutgaven av Mentalt Perspektiv, som går ut til medlemmene i Mental Helse fire ganger i året.

Vi setter stor pris på at du skriver under eget navn, men du kan også velge å være anonym.

Tekstene i Hodebry-spalten er uttrykk for skribentens egne meninger og erfaringer.