Om å miste fotfestet

En klok person jeg kjenner sa en gang til meg «Du fortalte aldri hva som fikk deg til å lande på beina». Og det er nok helt sant – for på det tidspunktet hadde jeg ikke noe å fortelle

Jeg ga sikkert uttrykk for å være på beina. Men var jeg egentlig landet noen plass som helst? I tilbakeskuelsens lys ser jeg klart at det var jeg ikke.
For hva vil det si å lande på beina? Jo – da kan man for eksempel bli litt tang og tare. Jeg skal prøve å forklare:

Enkelte livshendelser er så overveldende at man mister pusten. Mister balansen. Som om noen røsker vekk underlaget du står på slik at du plutselig er i fritt fall. Uendelig sakte og i full fart – samtidig. Å miste fotfestet er ubehagelig; rekker jeg å ta meg for?

Det er ulike årsaker til at vi som mennesker får fotfestet utfordret. Alvorlige livshendelser kan være en årsak.

Mitt fotfeste ble brutalt rykket bort når minner om overgrep i tidlig barndom ble kastet på meg i voksen alder. Disse minnene visste jeg jo ikke noe om. Underlaget forsvant uten noe forvarsel – ingen mulighet til å forberede seg. Jeg rakk aldri å ta meg for. Jeg falt uendelig sakte og i full fart.

Å være i fritt fall

Hvor lenge kan man være i et fall? Ganske lenge. Og ofte er man i fritt fall lenge etter at man har deiset i bakken.

Men jeg har tro på at det mulig å velge sin egen bane i fallet. Også når man treffer hardt.

Det heter at den som har begge beina på bakken – står stille. Og stilleståing er ikke nødvendigvis en lur posisjon når man har mistet fotfestet. Det er lett å miste balansen – stå i ubalanse – når man står helt i ro. Hvis man står i ro med beina godt plantet i bakken, er man mindre i stand til å stå imot angrep utenfra. Ofte er det jo sånn at ved alvorlige livshendelser så skjelver grunnfjellet i lang tid. Det frie fallet fortsetter. Hvis man da lander på beina og blir stående der – så er det en utsatt posisjon. Så da må kanskje det å lande på beina utfordres?

Hvis vi har tro på at det er mulig å velge sin egen bane i fallet, så er en mulig plass å lande inne i seg selv.

Det må være mulig å lage sitt eget feste. Være eget fotfeste også i fritt fall. Våge å utfordre forståelsen av å lande. At det å lande ikke nødvendigvis handler om å lande på beina. Det kan være å våge og lande i seg selv.

Å våge og være i bevegelse

Jeg våger å tro på nye fester. Seige, stødige grunnfester som står i mot og tar i mot angrep utenfra – og innenfra. Å våge er å miste fotfeste en liten stund, heter det.
Tang og tare har gode grunnfester. De er der helt naturlig. Jeg lar meg fascinere av bevegelsen; den stille og duvende på en godværsdag, den voldsomme når det stormer. Tang i havet viser at det er mulig å være i bevegelse, og samtidig komme trygt tilbake.

Kan det å være tang og tare i seg selv være en egen bane i fallet? Kan du se det for deg? Den store tangen og taren som er godt forankret i bunnen. Som følger havets strømninger og dønninger. Som tåler storm – både over og under overflaten. Og hvis festet ryker, så etableres ny tang – med nytt feste.

Våger du å tro at det å være som tangen i havet kan være en egenbestemt bane i det frie fallet? Det åpner for nye forståelsesrammer. Når et angrep utenfra eller innenfra – et minne, en lukt, en hendelse – setter kroppen i alarmberedskap og vipper den ut av balanse, så kan man vite at man ikke blir værende der i ubalansen. Kjenne at det er mulig å velge og være i balansert ubalanse når man blir utsatt for rystelser – følge bevegelsen i tangen. Følge sin egen strøm. Vite at du kan velge å være i ytterkanten av deg selv – og ta imot. Med egen forankring.

Det handler om å våge og tro at man kan velge sin egen bane i det frie fallet. Komme tilbake i vater. Som tangen i havet vender kroppen tilbake til utgangspunktet når havet stilner.
For det gjør det. Til neste storm.

Våge å være tang og tare

Enkelte dager blir jeg veldig full.
Full av sorg. Full av sinne.
Full av smerte.
Full av undring over hvilke veier og omveier livet tar oss med på.
Og full av forundring over at det er mulig å lande.
Ikke nødvendigvis på beina. Men med nytt feste. Med sitt eget feste.
Kanskje landet jeg aldri på beina. Og kanskje nettopp derfor kunne jeg ikke fortelle; jeg var en snørelaus jarstein uten feste.

Alvorlige livshendelser er nettopp – alvorlige. De setter spor. Rykker i grunnfjell. Kaster oss ut i fritt fall. Uendelig sakte og i full fart – samtidig.
Å ikke våge er å miste seg selv; det er jo ikke et godt alternativ.
Å våge og være tang i eget liv er et bedre valg.
Da tåler du å miste fotfestet og være i fritt fall – en liten stund.
I full forvissning om at du kan velge din egen bane og komme tilbake i vater – gjerne full av glede.
Igjen.