Min egen fiende

I alt for mange år levde jeg i et slags vakuum. I et mørke jeg ikke klarte å flykte fra uansett hvor jeg dro.

Det var en følelse av at alt gikk litt saktere, at alt var litt mer krevende enn det hadde trengt å være, og for ikke å nevne denne evige lengselen jeg hadde etter noe som manglet.

Samtidig som jeg lengtet etter noe jeg følte manglet i livet mitt så hadde jeg på et merkelig vis klart å isolere meg selv i et slags nett av tanker og formaninger om at jeg ikke fortjente å leve et annerledes liv, og at jeg burde være takknemlig for de tingene jeg faktisk hadde istedenfor å vedkjenne meg at livet jeg levde var fattig på så mange områder.

Istedenfor å vedkjenne at jeg var på feil sted og at det er helt i orden å ønske mer for seg selv.

Det er vel det man kaller giftig positivitet. Det er ment for å dra deg ut av dype hull, men kan også slå feil og grave deg enda dypere ned fordi du går rundt og tror at det eneste du trenger å gjøre for å få det bra i livet er å lære deg å være takknemlig og tilfreds. Overse det negative. Overse den skrikende følelsen av å være på feil sted til feil tid. Overse tankene om at det kanskje fins noe mer der ute et sted.

Jeg gikk rundt og følte meg utakknemlig. Jeg hadde så mye, men likevel gikk jeg rundt og fylte hodet mitt med ønsker om noe mer. Lurte meg selv til å tro at jeg var så spesiell at jeg kunne ta meg friheten til å ønske noe som helst.

Hver gang disse forbudte tankene om et bedre liv dukket opp, dro jeg meg selv raskt ned på jorda igjen ved å tenke på alle disse historiene du hører om folk som har fått det for seg at de skal få noe mer ut av livet. Scenarioer som går ut på at de endelig skal finne seg selv, også ender det istedenfor med at de kaster bort alt de hadde for å finne ut at de egentlig hadde alt de ønsket seg likevel.

Men – de måtte kaste det vekk først. Og da var det jo vitterlig for sent å være takknemlig og tilfreds.

En gang for sikkert ti år siden fortalte kusina mi meg en historie om naboen sin. Kusina mi hadde altså en nabo, en middelaldrende gift mann med hus, bil og en vanlig jobb.

Plutselig en dag hadde han fått det for seg at han skulle «få noe mer ut av livet».

Han dro fra kona, solgte huset, solgte bilen og sa opp jobben sin, forså å bestille seg enveis-billett til Thailand. So far so good.
Et par uker etter hans ankomst i Pattaya fikk han imidlertid Hepatitt og returnerte hjem til Norge med et millionkrav fra sykehuset. Ingen kone, ingen jobb, ingen hus, ingen bil. Ingen Thailand. Bare masse gjeld og en knusende påminnelse fra universet om at å tro at gresset er grønnere på andre sida kan bli fatalt.

Jeg tenkte på denne mannen oftere enn jeg vil vedkjenne meg.

Ofte når jeg tok meg selv i å dagdrømme om at livet mitt kunne ha vært annerledes tenkte jeg på ham.

Litt sånn for å 1: påminne meg selv om at ting kunne vært betydelig verre.
Og 2: påminne meg selv om at tanker om at man er for spesiell for det livet man lever rimelig fort kan bli destruktivt.

Jeg tror imidlertid at kropp og sinn har en måte å fortelle deg at du er på feil sted i livet.

Og uansett hvor mange positive mantraer du trer nedover hodet ditt så kommer du enda til å føle denne konstante uroen, rastløsheten, utmattelsen og de flyktige tankene om at livet ditt kunne ha vært annerledes hvis du turte å ta steget ut av det livet du allerede har jobbet så hardt for å skape. Kanskje var det det livet du ønsket deg en gang. Kanskje var det bare noe du trodde du ønsket deg. Kanskje var det aldri noe du ønsket heller, det bare ble sånn av forskjellige årsaker. Og stien du gikk på ble stadig smalere.

Jeg husker dessverre alt for godt følelsen av å våkne om morgenen og umiddelbart bli slått av en følelse av at jeg ville bli liggende i sengen. Tanker om at uansett hva jeg gjorde den dagen så ville det ikke ha noen betydning for mitt liv eller andres. Jeg hadde en følelse av å ville være alle andre steder enn der jeg var.

Jeg ville være ute av huset, ute av byen. Ute av mitt eget hode.

Jeg ville være så mye mer, men jeg klarte det ikke. Jeg klarte ikke å være den personen som jeg visste at jeg hadde vært en gang i tida, og som jeg likevel bestemt mente fremdeles lå begravet inne i meg et sted. Begravet under alle lagene med selvdestruktivitet, avmakt, utmattelse og manglende evne til å ta tak i livet sitt. Problemet var bare at jeg ikke visste hvordan jeg skulle fiske denne versjonen av meg selv ut derifra med livet i behold.

Til tider forestilte jeg meg at det ville være bedre om jeg fikk kreft og døde i ung alder, slik at jeg kunne spare omgivelsene for skuffelsen det ville være og stå på sidelinjen og se min undergang utspille seg sakte men sikkert. Fra å være ung og lovende med drømmer og pågangsmot til å bli totalt ubetydelig og uten nevneverdig innvirkning på omgivelsene sine.

Hvis jeg døde ung, kunne man i alle fall ha latt som at jeg ville ha oppnådd noe i livet mitt hvis jeg hadde fått sjansen. Og det ville tross alt vært lettere å bære for både meg selv og familien min enn å forholde seg til at jeg fikk sjanser i bøtter og spann, men på et forunderlig vis klarte å sabotere dem alle og heller kjøre meg selv lengre og lengre ned i en grøft av likegyldige milepæler og lite gjennomtenkte livsvalg.

Det er det som er problemet med depresjon og depressive tanker. Du blir irrasjonell, tiltaksløs og samtidig rastløs og desperat etter å finne veien ut av denne mørke labyrinten.

Gjennom hele mitt unge liv hadde jeg sett på 30-årsdagen min som en slags endestasjon. Hadde du ikke oppnådd det du ville med livet innen fylte 30, så fikk det briste eller bære. Den siste delen av 20-årene prøvde jeg desperat å plassere meg selv i en slags boks. For når dagen kom og jeg skulle henge opp heliumballonger med påskiften «30», ville alle togene ha kjørt fra stasjonen. Jeg ville omsider være for gammel til å forespeile meg andre livsscenarioer enn det jeg allerede befant meg i. Og det jeg hadde oppnådd i livet til da, var det jeg fikk ta til takke med.

Jeg vet ikke om jeg noensinne har vært så langt nede som da jeg feiret 30-årsdagen min. Jeg var livredd for å vedkjenne meg at den stien jeg gikk på var den stien jeg skulle fortsette å vandre på til jeg til slutt kom til kort og innså at jeg hadde viklet meg inn i en blindvei. Jeg går ut ifra at når man når sitt laveste punkt så kan det gå en av to veier. Enten er du for sliten av å holde det gående så du gir opp og lar alt gå til helvete, eller så kommer du omsider til et sted der du tenker at nok får være nok.

Heldigvis for meg ble det det sistnevnte.

30-årsdagen min ble et vendepunkt for meg. Jeg bestemte meg for at jeg ikke lenger ønsket eller klarte å å gå på den stien jeg hadde valgt meg ut. Jeg ville noe mer og fortjente noe mer.

Jeg skulle omsider slutte å straffe meg selv for alt jeg ikke fikk til, og for å tro at jeg kunne være noe mer enn det jeg var. Jeg ville skape et liv på egne premisser. Jeg ville være uredd. Jeg ville kaste vekk alle tanker om at 30 er året der livet tar slutt, og heller tenke på at 30 er året der et nytt kapittel begynner.

Jeg ville gi meg selv mot til å gå egne veier og stole på meg selv.

Jeg ville finne tilbake til den jenta som så på verden med store blå øyne og kjente hvordan det kriblet i meg av tanken på at verden lå for mine føtter.
Det var det jeg gjorde. En annen by, en annen leilighet, en annen jobb. Bygde meg et annerledes liv. Hva hadde jeg egentlig å tape?

Jeg hadde absolutt ingen ting å tape. Jeg var oppbrukt, utslitt, nedstemt. Jeg var ferdig.

Nå som jeg lever et helt annet liv enn jeg gjorde for to år siden, er jeg ikke bare takknemlig for det livet jeg lever nå, men også for det livet jeg har levd.
Jeg tror at å vite hvordan det ser ut på bunnen bringer dybde til en person.

Jeg er takknemlig for at jeg nå kan se mennesker for noe mer enn livssituasjonen sin og dårlige valg. For jeg vet hvordan det føles å være fanget av sine egne mørke tanker selv om sola skinner og himmelen er blå.

Og når alt er mørkt og uoversiktlig, er det en ganske fin tanke at du kun er en avgjørelse unna å leve et helt annet liv.