Men vi sladra ikke …

Våre ærverdige psykiatriske institusjoner

I disse dager og måneder er det jammen 50 år siden jeg gjestet en av våre ærverdige psykiatriske institusjoner, Dikemark sjukehus i Asker. Det må sjølsagt markeres både slik og sånn. Året var 1973, måneden oktober. Jeg var atten år og jeg blei der i ti måneder. I dag viderebringer vi fortellinga om Erik. Ja, han er død nå, han døde før han rakk å høre Tramteatret synge «Back to the Eighties». Flere fortellinger følger. Året 2024 er bare i startgropa.

Overlegen var oppstemt. Blomsterbuketten lå klar på bordet i dagligstua. Denne vårmorgenen skulle han holde en tale, en viktig en. Ikke for lang, og to the point: Vi vet hva vi driver med, det er derfor vi oppnår resultater å skrive hjem om, her på avdeling Bjerget, Dikemark psykiatriske sykehus, Asker, Norge.

«I dag skal Erik forlate oss,» sa overlegen. «Han har vært hos oss et år, og nå er han rusfri. Nå har han selve livet foran seg, ung som han er. Han er et eksempel for oss alle: Det nytter! Når man bare vil!»

Erik smilte fra øre til øre. Han hadde nettopp satt seg et skudd morfin på toalettet og sto, nesten, helt rett i ryggen.

Og så fikk Erik blomsterbuketten, og alle klappet, både pasienter og personale. Vi pasienter visste riktignok åssen det hele hang sammen, i virkeligheten, virkeligheten hadde vi god kontakt med, vi pasienter.

Men vi sladra ikke.