Kommer du?

Det er ikke jeg, men det er den voksne damen som skal være skamfull.

«Kommer du? Vannet er klart» Stemmen er mild, snill. Spørsmålet er forlokkende for de fleste barn. Men akkurat denne gangen fryser kroppen til is. Den glade gutten vet at det er ikke noe forlokkende med det vannet i det hele tatt. Baljen som vannet er i er fylt med skam, redsel og en allerede ødelagt sjel. Gutten vet at nå skal den voksne damen vaskes, gutten vet at den voksne damen sitter klar på badet, naken. Med forventninger om egen tilfredstillelse sitter damen klar, klar til å misbruke denne gutten.

Det startet så uskyldig med lette stryk over kroppen min. En voksen dame som ville sitte tett inntil meg når anledningen bød seg. En voksen dame som tok hånden min utenpå kjolen sin. En voksen dame som viste frem deler av en kvinnekropp ingen barn skal se. En voksen dame som stadig tok steget videre. Førte hånden min under blusen, under kjolen og under trusa. Hele tiden utviklet det seg til verre og større ting den voksne kvinnen gjorde og ville at jeg skulle gjøre. Den voksne kvinnen var min bestefars samboer. Jeg var 9 eller 8, det er diffust. Men bildene av den nakne kvinnekroppen er klare som dagen. Minnene som kommer om natten er uvirkelige, men samtidig så altfor ekte. Skammen har vært tung. Utrolig tung. Spørsmålene mange. Hvorfor meg? Hvorfor så ikke mamma og pappa hva som skjedde? Noen ganger i gangen hjemme, mens de satt i stua. Noen ganger i skogen nedenfor huset, mens de andre var ute i hagen og hygget seg. Men ofte når vi var på besøk hos bestefar og hans samboer.

Jeg husker ikke hvor mange ganger det skjedde. Jeg husker ikke siste gangen det skjedde. Jeg husker bare skammen. Den ekle følelsen av å ha gjort noe skittent. Men samtidig den syke følelsen av godhet. Jeg hadde jo gjort denne voksne damen lykkelig. Hun takket ofte. Jeg var flink fikk jeg beskjed om.

Så kom tankene. Var det noe å skryte av? Var jeg kanskje en heldig gutt som fikk oppleve dette? Tenk en kvinne som ville ha meg. Kanskje kompisene ble misunnelige hvis jeg fortalte det? Nei, det ble hos meg. Hemmeligheten, skammen og den skitne følelsen. I nesten 30 år…

Jeg mistet meg selv den gang. Den lille gutten, som skulle være fryktløs, uredd og lykkelig forsvant. Ja, utad var jeg lykkelig. Utad så var jeg som alle gutta i gata. Men inni meg var jeg naken, skitten og redd. Den lille gutten ble ikke med meg i oppveksten. Den lille gutten vokste ikke opp sammen med meg. Den lille gutten fikk ikke oppleve den utrolige reisen jeg egentlig har hatt her i livet. To nydelige barn har jeg fått. En fantastisk kone som har gitt livet mening. En ny start i livet som barnehageassistent. Men den lille gutten som forsvant den gang, har kommet tilbake. Vi har funnet hverandre. Jeg måtte bare slippe skammen, tørre og komme frem med opplevelsen. I en alder av snart 38 år turde jeg å fortelle omgivelsene mine hva som skjedde med den lille gutten.

Skammen blir borte. Litt og litt, mer og mer forsvant skammen. Det er ikke jeg som skal være skamfull. Det er ikke mine foreldre som skal være skamfulle. Det er den voksne damen, den voksne omsorgspersonen som skal være skamfull.