Kjære deg

Kjære deg som ligger inne nå mens hele verden, ifølge sosiale medier i alle fall, er ute og nyter sola.

Du som kanskje befinner deg bak låste dører, kanskje mot din egen vilje, og titter ut på livet der utenfor som du ikke klarer å være en del av.

Kanskje sola og varmen ute gjør at du kjenner deg enda mørkere og kaldere på innsiden. Kanskje de lange, lyse dagene gjør at dine egne blir enda vanskeligere å holde ut. Kanskje ser du alle fargene der ute, mens det mest fargerike du har i livet er alle pillene du svelger morgen og kveld. Kanskje føles det som at alle andre ser verden med farger, mens du har blitt fargeblind og ser verden i svart/hvitt. Mest svart.

Kanskje husker du ikke hvem du er, eller i alle fall hvem du var, og lurer på om det finnes noe igjen av deg som fortsatt kan vekkes til live igjen.

Kanskje glemmer og surrer du, fordi medisiner og elektrosjokkbehandling har påvirket hukommelsen din i stor grad. Kanskje forteller du det samme igjen og igjen, og klarer ikke å lese hverken bøker eller aviser, eller å henge med på samtalen når flere enn én person prater. Kanskje er du så sliten og lei av behandling og piller og alle velmenende ord fra pleiere og leger som uansett får betalt for å bære håpet du for lenge siden mistet.

Kanskje er du misunnelig på alle de som er så glade for at ferien nærmer seg, for at de endelig skal få være mest mulig sammen med sine kjære og nære igjen. Misunnelig på alle de som gleder seg til å besøke eller å få besøk, til reiser høyt til fjells eller langt til havs. Kanskje skulle du også ønske at livet ditt inneholdt hverdag og helg, og fredagspils og ferie, og kollegaer og ledere, og morgenmøter og deadlines. Kanskje du skulle ønske at du hadde noe annet å forholde deg til enn neste måltid, neste legetime og neste runde med medisiner. Kanskje skulle du ønske at livet handlet om noe annet enn å holde ut denne dagen også.

Kanskje kjenner du at livet ikke er for deg, og at det hadde vært så mye bedre om verden slapp at akkurat du var her. Kanskje har du blitt reddet tilbake fra døden som du så lenge har lengtet etter og endelig turte å omfavne. Kanskje alle rundt deg er glade for at du fortsatt er her, mens du selv ikke skjønner hvorfor du ikke bare kan få slippe. Du, som uansett bare er en belastning for samfunnet og for alle som er glade i deg.

Jeg skjønner deg.
Jeg vet akkurat hvordan du har det.

Jeg trodde det ikke selv for kort tid siden, men ting blir annerledes. Kanskje ikke helt av seg selv, men med hardt arbeid du innerst inne har krefter og vilje til. Langt, langt der inne. Selv for deg, enda så håpløst det kan føles akkurat nå. Tiden står ikke stille. Det kommer en ny dag, en ny uke og en ny sommer. En ny mulighet til å se verden med farger igjen.

Kjære deg, og kjære meg for bare få måneder siden. Livet er i bevegelse, og det er du også. Ikke bare kanskje, men helt sikkert.

Hvis disse beskrivelsene er fremmede for deg, tenk etter om du kjenner noen som kanskje kan kjenne seg igjen. Send en melding, si at du bryr deg, stikk innom. Det betyr virkelig så uendelig mye når man sitter der i sitt eget mørke.