Jeg unner ingen andre å bli stemplet syk i hodet

Skremmende og skummel ble til håpefull og vakker.
Les det én gang til – det er om fremtiden jeg snakker!
Traumeterapi har gitt meg styrke, ro og glede.
Før var kroppen full av angst, nå jubler jeg i stedet.

Livet har vært veldig tøft, jeg gikk på mange smeller.
Man hadde ikke tro på at det kunne endres, heller.
Så møtte jeg en lege med en veldig god metode.
Jeg fungerer som en kodelås som åpnes med en kode.

Koden er EMDR, det minner om hypnose,
og sårbarheten min, som før har ledet til psykose
ble på noen timer til en dyp og ekte glede.
Jeg fikk kontakt med minnene som hadde holdt meg nede.

Uten analyse eller tenkende distanse
blir jeg varsomt guidet i en helt konkret seanse.
Kroppen kobles på ved hjelp av øyet som beveges.
Legen gjør bevegelsen, og slik kan psyken leges.

Minner som har ligget som en ulmebrann i sinnet
hemmet meg i hverdagen, jeg brant jo alltid inne
med kreftene jeg fødtes med, med iveren og gnisten.
En brutt kontakt med følelser: I dette ligger bristen.

Legen har nå gjenskapt mine sanne emosjoner.
Førti år i etterkant kom mine reaksjoner
på tap, og død og sykdom, og på kjefting, stress og sinne.
Jeg ble bedt om å ha fokus på mitt eldste, verste minne.

Jeg tenkte på det vondeste og  tidligste som skjedde,
og minner strømmet gjennom meg i all sin vide bredde.
Jeg skjønte jeg var merket på betente, dype måter.
Barns robusthet er og blir den mektigste av gåter.

På denne måten gikk vi frem, for gradvis å helbrede
det barnet som ble fratatt mye sinnsro, mye glede.
Og langsomt gjennom høsten fikk jeg kjenne større lykke,
mens legen viste veien frem, og gikk med meg et stykke.

Jeg skal skrives ut, i remisjon fra diagnosen. 
Av mine medisiner har jeg tatt den siste dosen.
Det som er så bittert er at jeg bestandig visste
at traumer lå til grunn for alt. Men bare i det siste 

har sykehuset valgt å la min egen stemme høres.
Det jeg alltid ba om, det som alltid burde gjøres:
Å avdekke en fortid, ta på alvor noens minner
ble helt på tampen innvilget. Nå vet jeg at jeg vinner.

I trygd har den forsømmelsen fått koste millioner.
Tretti år som ufør har jo fordret mange kroner.
Mye ble tatt fra meg av verdier målt i penger.
Som arbeidsaktiv ville jeg jo hatt til alt jeg trenger.

Noen ganger hjelper det å snakke økonomisk.
Summen av et liv på trygd kan kalles astronomisk.
Mange psykisk syke har et lignende dilemma.
Mye kan nok gjøres for å få dem ut av klemma.

Trappe ned på skadelig og tung medisinering.
Slutte med slik hensynsløs og faglig svak trenering.
Ta et tak i traumene som ligger der og brenner.
Sats på pasientene, og se så hva som hender!

Takk til psykiatrien som har hjulpet meg omsider.
Nå håper jeg vi alle går i flokk mot bedre tider.
La barn med traumer møtes av den samme enkle kode.
Jeg unner ingen andre å bli stemplet syk i hodet! 

Og pengene må komme fra en fremtidstro regjering.
Det handler om en hjertegod og lur prioritering.
Bygg opp igjen behandlingsplasser skapt av de verdier
som vårt samfunn alt er tuftet på! 
Legg vekt på det jeg sier!

---