Livet på kurbadet

En nær livet-opplevelse

The psychotic drowns in the same waters in which the mystic swims with delight.

Joseph Campbell Psychology of the Future: Lessons from Modern Consciousness Research

Tenk deg at du har mista. Mista jobben, kjæresten, kona, mann, barn, barndom, møydom, og så forsvant lysta. Eller du har tapt. Tapt helsa, humøret, hukommelsen eller noe annet helt vanlig og veldig viktig. Slikt skjer med mange mennesker.

Du går med et åpent gap i ryggen, sleper tunge hjul av triste tap gjennom ulendt terreng. Legen sier at du ikke fungerer og kaller det depressiv lidelse. Armene dine veiver i et digert mørke mens du maner fram et håp om redning, om bedring.

Badet

Du legger deg inn på et ærverdig kurbad. Mange før deg fikk kalde avrivinger for bedre helse der. Men den dype, hellige kilden som kongelige tidligere trakk til og drakk av, er byttet ut. Et sprøytende springvann står nå ved kurbadets hovedinngang. Det finnes bare et badekar, bare en badstue til hundre innlagte. 

Full av uro møter du opp en dag før kuren starter. Det gjør den du skal dele det meste med de neste fire månedene også. Du og din fremmede finner hverandre i eneboligen hvor dere skal leve sammen, dele alt unntatt seng. Lenge før de andre legger seg inn, har samstemtheten slått an.

Det går sport i å være mest modig, legge seg først ut i gruppeterapiens fremkallingsvæske. Det merkes som det mykeste vann, en hellig kilde til nytt liv. Kroppene kommer sakte til syne. Den du trodde var deg, tiner opp og renner vekk med vinteren. 

Livet på kurbadet går som en lek. Lettet kjenner du en stor letthet, oppdriften inviterer til overgivelse. Tiden utvides, dager er som uker, måneder som år. Du og din samboer vet intuitivt hva som skal til for et harmonisk samliv. Dere deler alt som er å si, fortsetter uten ord, tenker samme tanker, føler med og for hverandre. 

Istedenfor gjørmebad får du en klump med gråleire i terapitimen med beskjed om å gi fasong til din lidelse. En diger vulva folder seg ut mellom fingrene dine. Du slår en fast fallos i bordet, får skjeve blikk og skjenn av uttrykksterapeuten. Du forstår at erotiske følelser ikke er terapimat.

Vi’et

Så er det du skjønner at du er blitt del av et uatskillelig vi. Det skjedde umiddelbart, umerkelig. Du sjekker ut og finner at det er gjensidig. Det er til forveksling likt forelskelse, forbudt på kurbadet. Vi’et får tilbud om å avslutte, fortsette senere hver sin gang, men ingen vil vente mer.

Behandlerne gjør et unntak, legitimerer vi’et ved å kalle det en «terapeutisk relasjon». Hvordan en slik relasjon skal brukes og hjelpe, overlater vi’et trygt til behandlerne. Som andre begrep, har forelskelse heller ikke mening lenger.

Å ta til seg det tapte er alt som betyr noe. Vi’et suger til seg næringen som nærværet renner over av. Hjertene duver i brystkurven. Det er det elskende i alt som elsker vi’et fram. Svøpt i sødme smelter vi’et inn i samhørigheten. 

I finværet finner vi’et fram til en oppdemmet elv der det er farlig å bade, og bader og bader i syndefloden. Som i en tegnefilm sykler vi’et med sommerfugler, svømmer i svermer av libeller. Blåmeisen setter seg i morgensveisen. Alt levende vil med i det ladete livet vi’et lever. 

Andre innlagte tar ut sin frustrasjon på vi’et, noe som bare styrker forbundet. De ser et forbudt forhold, en kjærlighetsrelasjon som alle drømmer om, et ekte par tvillingsjeler som bryter sjette bud, uten å ha kysset. Det er bemerkelsesverdig og det blir bemerket. 

Behandlerne vil destabilisere vi’et, men metoden, mentalisering, når bare stykkevis inn til vi’ets språkløse felleskap av sansevar sammensmelting. Vi’et oversetter sin livsverden pliktskyldigst og etter beste evne, kaller det «spenningsfeltet». 
– Det er som å være to i ett, forklarer vi’et, og tøyser med å opptre i hverandres sted. 

– Tåkeprat, snøfter behandlerne og tilbyr ti trauste følelser å velge i. 

– Nærhet, ømhet, tillit og tilhørighet, velger vi’et.

– Slike følelser inngår i kjærlighet, forkynner behandlerne.

Frislipp

For en som er gift er ordet kjærlighet forbudt. Begrep som skal brukes i behandlingen forvirrer og forgifter, men det stopper ikke spenningsfeltet. Det brer seg som ringer i vann, utenfor system, bortenfor forstand. 

I den terapeutiske relasjonens navn er spenningsfeltet trygt ivaretatt av behandlerne, tror vi’et. Terapi betyr tross alt å gjøre frisk, i hvert fall på gresk. Om oppdemmet tiltrekning og seksuelle lengsler gir spenning, får ikke vi’et tematisere. 

Et mål med behandlingen er å mestre virkelighetens verden, den som venter utenfor kurbadet. Men samhørigheten som vi’et flyter i virker mer virkelig enn virkeligheten. Spenningsfeltet er virkelig uvirkelig, men det virker. Det siver inn gjennom sinnets sprekker. 

Indre bilder blir sansbare, skaper mystiske opplevelser: En våkner hver morgen i Paradis. En snakker høyt med Jesus. En har møtt sin Muse. En får sitt spedbarn uten å føde. En taler i tunger og skriver i vann. 

Vi’et testes ukentlig, ingen er psykotiske. Hallusinasjoner oppstår uten hallusinogener. Psykedelika er et tilbakelagt kapittel på kurbadet. Rusmidler og besøk på rommet er forbudt. Besøk fra rommet er konspirasjonsteori.

Spenningsfeltet er ikke til å tro, men det trengs ikke for det er uten tvil, som alt sant er. I feltet spinnes et usynlig spant som utvider verden, et reisverk som ny virkelighet kan bygges på. Det skjer av seg selv, slik bare spontan helbredelse kan. 

Det er nesten frekt, en fornærmelse mot embetsstanden. Så enkelt er det da vel ikke å bli frisk?! At spenningsfeltet kan fungere som frigjøring av selvhelende krefter, ligger utenfor psykologiens parameter. Kurbadet vil ikke navigere i vi’ets numinøse opplevelser. Det må vi’et gå til presten med.

Presten tviler på at spenningsfeltet kan kalles en klassisk, mystisk erfaring. Vi’et er jo ikke en enkelt søkende som har møtt sin frelser, men to. Når vi’ets sjeler går opp i ett, så slår sjette bud inn. Du skal ikke begjære. 

Fallet

Før utskrivelse ber Vi’et om hjelp med å avslutte den terapeutiske relasjonen, men får ikke innvilget slik spesialbehandling.
– Voksne mennesker må ta egne valg, sier behandlerne, overlater ansvaret til vi’et. 

Behandlerne mister grepet om eget begrep. Den «terapeutiske relasjonen» blir ikke lenger omtalt som legende, men redusert til pasienter som ruser seg på brusende, berusende forelskelse. Vi’et beskyldes for brudd på behandlingsreglene. 

Oppfølging av behandlingen blir avlyst. Penn og papir blir eneste vei fra mystisk opplevelse til usannsynlig erfaring. Vi’et er enige om hvilke scener som må skrives ned, men finner ikke slutten. Det må være syndeflodens frislupne vannmasser, flodbølgen som tar en, men: 
– Hvem blir ført bort? 

– Og hvem står igjen?

– Kan vi’et splittes? 

Relasjonen utspiller seg videre i virkelighetens verden. Av mangel på andre muligheter dømmes den som utroskap. Vi’et faller fra sjelevenner til skjøge og skyldig. Det forfinede spenningsfeltet reduseres til et feilskjær. 

Vi’ets synd er overgivelsen, til kurbadet, til behandlerne, til hverandre, til spenningsfeltet, til vannene. Frifinnelse er fjernt forestående. Bevisbyrden faller på den som tar på seg å skrive fram vibrasjonen som vi’et slo an. Den brer seg videre utenfor system, bortenfor forstand. 

---