Dikt: «Jeg har vært innlagt i mer enn tretti uker»
Jeg er en bruker.
Jeg har vært innlagt i mer enn tretti uker.
Jeg har bestillerkompetanse. Jeg lar meg ikke stanse. Jeg vil leve bra, og danse. Jeg vil ha en sjanse, selv om jeg i blant er ute av balanse.
Jeg mottar passive ytelser. Tror du jeg sitter på rumpa og gjør ingenting, mens de bygger ned, og bygger ned, og slår om seg med nyord-prydelser?
Nei!
Jeg utfører usynlig arbeid.
Jeg har flere årsverk i terapi, jeg tegner, skriver, er omsorgsarbeider, mamma, datter, venn. Jeg er bare så redd for å bli syk igjen.
Jeg fikk en psykiatrisk diagnose.
Den er bare en glose.
Den sier ingenting om hvor glad jeg er i å kose.
Før så jeg ut som en rose, men må tvinge i meg min daglige dose, mot psykose, til den dagen jeg sys inn i en likpose.
Som pasient omtaler de meg som biomasse.
Jeg havner i laveste klasse.
Jeg finner meg ikke i det. Jeg vil leve et verdig liv, bli sett og hørt, for mine tanker er hvasse, og mine følelser, dem både gjenkjenner og tåler jeg, og jeg uttrykker dem nå, ganske så passe.
Jeg vil leve, elske og oppleve masse!
Jeg har boevne, restmestringsevne og restarbeidsevne.
Men de bryr seg ikke om hvem jeg er, hva som driver meg, at jeg blir lykkelig av å være med tenåringen min på et ornitologisk stevne.
De unner meg bare et liv på det jevne. Det bryr ikke dem hva som hjelper meg, når alt truer med å revne.
Blir jeg syk igjen, lukkes jeg inne på en trang korridor sammen med altfor mange andre livredde personer. Utenfor vinduet er det bare trafikk, støy, og skitne biler i millioner.
Før kunne jeg lengte tilbake til asylet, på tross av han med det fortvilede blikket, og hun med det hjerteskjærende hylet.
Jeg trengte omsorgen jeg kunne få der. Jeg beundret fjorden, skogene og de grønne jordene som lå der.
Vi pasienter kom nær noe stort, og godt, og følte oss mindre små der.
Men sykehusanleggene vi trengte, solgte de, med avanse.
Fra topplederne som nå bruker våre behandlingsrom og hager, og ned til oss som disse byggene ble bygget for, er det nå en vanvittig distanse.
Å kaste oss pasienter ut av disse anleggene, vitner om ekstrem arroganse.
For jeg kvalifiserer ikke til langtidsfrisk; Tilbakefallsstatistikken min viser en risk.
Jeg kan få forstyrrede tanker, og da må jeg tilbringe en måned på sykehusets sengebrisk.
Der lytter jeg til omsorgsfulle tisk og hvisk, men også til smisk fra en kald fisk, som ikke tenker hverken kunstnerisk eller terapeutisk. Klager jeg, får jeg smake pisk.
Vi som kan bli syke, som trenger ro og skjønnhet, blir nå henvist til en blokk ved trafikkmaskinen på Sinsen et sted. Ofte er det ikke ressurser engang til det. Da må jeg gå syk ute, så alle kan se. Da skammer jeg meg, og vil mest bare se ned. Psykosen blir det ikke bedre med. Noen folk velger å peke og le.
De snakker om en storstilt utfasing.
Er det vi som har alvorlige psykiske lidelser de vil fase ut? Vi står jo her, langt nede på rangstigen, og har ikke for vane å drive med masing.
Effektiviseringsgevinst er målet for hvert av landets helseforetak.
Tre hundre og trettitre direktører, med millionlønninger, stiller seg bak.
For oss som bare trenger tid, natur, normalitet og menneskelig kontakt for å bli bra, føles det som et dødelig strupetak.
Som langtidssyk i psykiatrien kjenner jeg ikke lenger hverken duft eller smak, og det er vanskelig å holde ryggen rak.
Var det kanskje også hele tanken bak?
Jeg er bister, nå.
Fremtiden er blitt dystergrå.
Slutt å tro at helse er noe de rikeste kan tjene enda flere penger på.
Gi oss heller gode fagmennesker med vilje til å stå på, omsorg som er til å ta og føle på, og naturskjønne omgivelser, grønt gress og himmel blå!
Vil du skrive for Hodebry?
Send inn til hodebry@mentaltperspektiv.no.
Hodebry er erfaringer og meninger, fag og synsing, dikt, noveller, dagbok, blogginnlegg og sakprosa om psykisk helse. Noen av skribentene her er pasienter, noen har vært pasienter, noen er proffe forfattere og kunstnere, andre sender inn sin aller første tekst, noen er behandlere og terapeuter, andre er pårørende.
Hodebry er en måte å bidra til en åpen debatt og et fritt ordskifte. Det gir færre tabuer og fordommer. Når du som selv har kjent det på kroppen forteller om dine egne erfaringer, kan det kanskje også være veien til bedre psykisk helsevern og forebyggingstilbud for flere i landet vårt, enten du selv er plaget av hodebry eller ønsker å være til hodebry. Uten hodebry kommer vi ikke videre!
Vi honorerer ikke bidrag, men sørger for at dine synspunkter blir en del av den offentlige samtalen om psykisk helse.
Send en arbeidsprøve eller ferdig tekst til hodebry@mentaltperspektiv.no. Vi tar også imot fotografier, tegninger og tegneserier.
Husk at alt du sender inn må være ditt eget arbeid. Si fra hvis det har vært publisert tidligere.
Alle innsendte bidrag blir redaksjonelt vurdert. Ikke alle kommer gjennom nåløyet for publisering, men vi vil gi deg tilbakemelding så fort som mulig og innen 2 uker uansett.
Dersom din tekst blir godkjent, blir den publisert i dette nettmagasinet. Den kan bli delt i sosiale medier og i papirutgaven av Mentalt Perspektiv, som går ut til medlemmene i Mental Helse fire ganger i året.
Vi setter stor pris på at du skriver under eget navn, men du kan også velge å være anonym.
Tekstene i Hodebry-spalten er uttrykk for skribentens egne meninger og erfaringer.
