Gammel mann med stokk

Den vanskelige reisen – tilbakeblikk på et levd liv

Denne måneden mottar jeg min aller første lønn som pensjonist. Det kjennes rart og uvirkelig.

Jeg har tilbakelagt 46 år i arbeidslivet. Alle årene i arbeidslivet har ikke gått helt knirkefritt. Jeg vokte opp på Dokka i Nordre Land fram til jeg var ti år. Ti år gammel ble jeg sendt til Hunn skole for evneveike barn på Gjøvik der jeg gikk i åtte år. I 1974 var jeg ferdig med obligatorisk skolegang. Jeg stod da på terskelen til å møte den store verden for å realisere meg selv.

Mitt utgangspunkt var ikke den beste: Som attenåring stod jeg uten eksamen etter tolvårs skolegang. Evnenivået mitt var på 3. klasse i folkeskolen. På Hunn skole lærte vi ingenting. Noen boklig lærdom for oss var nærmest bortkastet ettersom vi var «dumme». Skolen var mer eller mindre en oppbevaringsanstalt for elever med lærevansker.

Med et slikt utgangspunkt står verken videre skolegang eller drømmejobben og venter. Jeg hadde de aller beste forutsetningene for å mislykkes. Det tror jeg lærerne ved Hunn skole er enig med meg i.

Vi lærte tidlig å ikke tro på oss selv. De mente nok at vi var ubrukelig i arbeidslivet, vi kan jo ingenting. Hvem vil ansette «tilbakestående» personer som oss? De hadde nok rett i det. Jeg hadde et ønske om en teoretisk utdannelse etter Hunn skole. Det var viktig å holde drømmene for seg selv for å unngå latterliggjøring.

Viljestyrke

Den eneste egenskapen jeg hadde var utholdenhet og drømmen om et bedre liv. Slik skulle jeg møte den nye verden. Med en bærepose i hånden reiste jeg til Oslo for å søke lykken. Året er 1974. Den første tiden i Oslo var krevende og deprimerende. Lærerne på Hunn skole fikk rett. Det var ingen som ville ha oss. Jeg måtte ta til takke med vaskejobber i starten. Jeg innså at jeg måtte ha skolegang om jeg skulle komme videre. En eksamen fra ungdomsskolen ville være en god start. Om jeg ville lykkesvar en annen sak. Jeg hadde ikke troen på om jeg ville lykkes, men forsøket var vel verdt det. Etter to år bestod jeg eksamen med glans. Det gav mersmak på videre skolegang. På kveldstid tok jeg videregående skole over fire år ved siden av full jobb. For første gang følte jeg meg verdt noe. Endelig kunne jeg lære like mye som alle andre. Mange av lærerne var innforståtte med min bakgrunn. Det gjorde saken bedre. Karakterene mine var på høyde med de andre i klassen. Mye av ungdomstida mi gikk med til skolegang.

Nå lærte også jeg historie, sosiologi, naturfag og fremmedspråk. Det var rart å kunne prate fag med de andre elevene på et intellektuelt nivå. Det gav meg selvtillit, egenverd og pågangsmot. Etter hvert kom tanken om en høyere utdannelse som lærer eller sosionom. Jeg visste at det var vanskelig å ta en slik utdannelse, men jeg søkte om opptak både på lærerhøgskolen og sosialhøgskolen. Tre uker etter at jeg leverte inn vitnemålet fra videregående kom brevet. Jeg kom inn på begge lærerstedene, men valgte sosialhøgskolen. Det ble mye publisitet i lokalaviser, riksaviser og i ulike ukeblader. Jeg fikk en personlig hilsen fra min sjef Bjartmar Gjerde, tidligere Kirke- og undervisningsminister og Kringkastingssjef. Han mente at denne utdannelsen ville være perfekt for meg med min bakgrunn.

Mange av mine drømmer har gått i oppfyllelse. Det er mulig for alle å få et godt liv selv om utgangspunktet er dårlig. Det er jeg et levende bevis på.

Fordommer

Å være student på sosialhøgskolen var krevende og utfordrende på mange måter. Jeg kom inn på bakgrunn av karakterene fra videregående, i skarp konkurranse med alle de andre søkerne. Ikke alle trodde på meg, spesielt en av lærerne. Vedkommende visste skremmende holdninger og fordommer som jeg ikke trodde eksisterte på en sosialhøgskole. Det var som et kaldt gufs fra fortiden som møtte meg. Jeg var vel kanskje litt vel naiv som trodde på forståelse og respekt for mitt pågangsmot. En ting lærte jeg: det var viktig å stå opp for seg selv. Som Mikael Kold sier det: «For å lykkes skal du tro på deg selv, også de dagene, når andre ikke gjør det.».

Etter tre år på sosialhøgskolen, kunne jeg kalle meg sosionom. Nå kunne jeg søke på sosionomstillinger, men det var lettere sagt enn gjort. De ville vite hvorfor jeg tok ungdomsskole og videregående i voksen alder. Da var det viktig å være ærlig. Jeg lærte at ærlighet varer ikke lengst. Sjefene vektla mer hva som hadde skjedd i fortiden enn mine ressurser i dag. Min eksamen som sosionom telte ikke.
Det er absolutt ingen lett oppgave å karre seg opp og fram i samfunnet, spesielt ikke hvis man har fått et stempel som mindre begavet av skolesystemet. Dette er noe som forfølger personen hele livet, uansett. De største utfordringene man møter, er fordommene og de negative holdningene. Jeg vil påstå at dette oppleves størst øverst i hierarkiet – ikke nederst. Dette skjer i alle sektorer, enten det er i helsevesenet, skolesektoren eller sosialsektoren. Den røde tråden blir: «Du må ikke komme her og komme her».

Som nyutdannet sosionom ble jeg høsten 1993 invitert til å holde foredrag på Gjøvik der Stiftelsen Rettferd for taperne sto som arrangør. Det var på dette møtet, den 15.–16. september 1993, at Stiftelsen ble etablert. Der møtte jeg igjen skolefolk fra tiden min på Dokka og Gjøvik. Ikke alle likte min fremgang, men de framsto likevel som hyggelige. En tidligere lærer ville ikke bli fotografert sammen med meg da Dagsavisen ville gjøre et intervju med meg. Han ville gå til injuriesøksmål om hans navn ble koblet til meg. Likevel ble det to lærerike dager.

Oppdagelsereisen

Tidlig på 90-tallet oppdaget jeg til min store fortvilelse at jeg ikke var som alle andre. Jeg nærmet meg førti og hadde ikke fått utrettet noe. Nå ville jeg oppleve den store verden. Når verden ikke har oppdaget meg, må jeg oppdage den. Dette skulle bli mitt livsmotto for de neste tretti åra. Jeg har alltid vært en dagdrømmer og nå kom dette til nytte i planleggingen av nye reisemål. Reisene gikk til Asia, Afrika og det amerikanske kontinentet. Jeg leste meg opp på forhånd og gjorde notater underveis. Dette var en fin måte å innlemme historiekunnskapene fra videregående på. I tillegg lærte jeg også mye om ulike kulturer, levemåter og om menneskene der. Livet mitt fikk et nytt innhold og perspektiv: livet i Norge er ikke så verst likevel.

På mine reiser er kameraet min reisevenn. Etter hvert har jeg blitt en god fotograf. Mange av mine bilder er blitt benyttet i TV-programmet «Underveis» på NRK. Et av bildene mine ble kåret til Månedens bilde» i sylskarp konkurranse med andre kunstnere. Jeg fikk en unik mulighet til å holde flere kåserier i NRK om mine reiseopplevelser. I Nitimen fikk jeg fortelle om mine eventyrlige opplevelser som globetrotter. Det var en ære å bli spurt. I 2021 oppnådde jeg 100 besøkte land.

Jeg har alltid vært interessert i film. Den interessen har jeg hatt siden barneårene. Da jeg var femten år søkte jeg på hovedrollen i en norsk spillefilm mens jeg gikk på Hunn skole. Jeg kom til intervju og fikk et manus på åtte sider som skulle læres utenat. Selve prøvefilmingen gikk over all forventning. Regissør Per Blom hadde ingen ting å si på mine prestasjoner. I 1996 fikk jeg lov til å være med i Hollywood-produksjonen Tashunga sammen med stjerner som James Caan, Burt Young og Christopher Lambert. Vi holdt på i nesten to uker. Senere ble det mange store og små oppdrag for NRK i flere kjente TV-serier. En av drømmene mine gikk i oppfyllelse. Dette har jeg holdt på med siden 2007.

Pensjonist

Det har vært en lang og ensom reise fra 1974 og fram til i dag. På veien har det vært noen få støttespillere, og de fortjener en stor takk. Uten dem hadde ikke jeg maktet denne reisen. Det er en person jeg vil takke spesielt: Ola Ødegaard var en god hjelper og inspirator. Han har stått opp og kjempet for at tapere i samfunnet skulle få et verdig liv. Det står stor respekt for hans utrettelige innsats. Ola Ødegaard har fått flere utmerkelser for arbeidet for taperne, blant annet Kongens fortjenstmedalje i gull i 2005. Takk for hjelpen, Ola Ødegaard!

Nå er jeg pensjonist etter 46 år i arbeidslivet. Det har vært både opp- og nedturer, men jeg har klart meg bra mot alle odds. Selv om jeg ikke maktet å ta opp kampen mot fordommene, slik at jeg fikk praktiserte som sosionom, føler jeg likevel at jeg har kjempet og vunnet fram. Jeg føler at jeg har hatt et interessant og spennende liv. Jeg har fått gjøre det mange bare drømmer om. Mange av mine drømmer har gått i oppfyllelse. Det er mulig for alle å få et godt liv selv om utgangspunktet er dårlig. Det er jeg et levende bevis på.

Vil du skrive for Hodebry?

Send inn til hodebry@mentaltperspektiv.no.

Hodebry er erfaringer og meninger, fag og synsing, dikt, noveller, dagbok, blogginnlegg og sakprosa om psykisk helse. Noen av skribentene her er pasienter, noen har vært pasienter, noen er proffe forfattere og kunstnere, andre sender inn sin aller første tekst, noen er behandlere og terapeuter, andre er pårørende.

Hodebry er en måte å bidra til en åpen debatt og et fritt ordskifte. Det gir færre tabuer og fordommer. Når du som selv har kjent det på kroppen forteller om dine egne erfaringer, kan det kanskje også være veien til bedre psykisk helsevern og forebyggingstilbud for flere i landet vårt, enten du selv er plaget av hodebry eller ønsker å være til hodebry. Uten hodebry kommer vi ikke videre!

Vi honorerer ikke bidrag, men sørger for at dine synspunkter blir en del av den offentlige samtalen om psykisk helse.

Send en arbeidsprøve eller ferdig tekst til hodebry@mentaltperspektiv.no. Vi tar også imot fotografier, tegninger og tegneserier.

Husk at alt du sender inn må være ditt eget arbeid. Si fra hvis det har vært publisert tidligere.

Alle innsendte bidrag blir redaksjonelt vurdert. Ikke alle kommer gjennom nåløyet for publisering, men vi vil gi deg tilbakemelding så fort som mulig og innen 3 uker uansett.

Dersom din tekst blir godkjent, blir den publisert i dette nettmagasinet. Den kan bli delt i sosiale medier og i papirutgaven av Mentalt Perspektiv, som går ut til medlemmene i Mental Helse fire ganger i året.

Vi setter stor pris på at du skriver under eget navn, men du kan også velge å være anonym.

Tekstene i Hodebry-spalten er uttrykk for skribentens egne meninger og erfaringer.