Å sveve med Asperger
Å ha diagnosen Asperger syndrom kan sammenlignes med å være en skihopper som svever nedover unnarennet.
Hvorfor er de som har Asperger i en sveverolle?
Jo, nettopp fordi en må lære seg å sveve best mulig, lik en skihopper.
Hvordan da?
Vel, la oss først se litt nærmere på en skihopper.
Først er det viktig å nevne at det finnes stor forskjell på skihoppere også, slik det også er med dem som har Asperger. Noen skihoppere kommer ikke lenger enn til en liten bakke, noen til normal bakke, og noen til stor bakke, og enkelte klarer også å beherske det som kalles for skiflyging. Men alle må motivere seg, sette utfor og satse godt for å kunne klare seg best mulig gjennom svevet og for å komme lengst mulig.
De fleste skihoppere føler seg vel trygge til de kommer til hoppkanten. Men etter det har de ikke lenger kontakt med bakken, og det er viktig å vite hvordan en skal bruke skiene, kroppen, og armene som justerer noe av balansen gjennom svevet. Ikke minst en må en lære å føle når det er tid for landing, eller nedslaget.
Når en har kommet godt igjennom hele hoppet, føler en seg tilfreds, og det gir mersmak.
Men for en skihopper, som vi vet, består ikke den meste av tiden av å sveve igjennom luften i en skibakke. Det hadde sikkert vært svært slitsom å skulle sveve hver dag året igjennom. Det hadde nok krevd mye konsentrasjon, og energiforbruket hadde blitt sikkert veldig høyt for mange.
Så hvordan passer denne sveverollen som illustrasjon på en som har Aspergers syndrom?
En med asperger må lære å satse på det sosiale. Hvis en ikke kommer ut i noe som helst sosialt liv, blir en som en skihopper som blir stående på toppen av overrennet.
La oss si at en voksen person blir bedt ut i et nokså stort familieselskap. Han kvier seg sterkt, men bestemmer seg allikevel for å gå. Det vanskeligste er kanskje å bestemme seg. Men han bestemmer seg og setter utfor, lik en skihopper. På vei dit kjører han bil, og er helt alene helt til han skal gå inn til alle menneskene som er der inn i huset. Her kommer selve satsen: Han smiler og hilser og jobber seg igjennom folkemassen. Han kan ikke bare gå ut bakdøren og så var det overstått, liksom.
Nei, han er ikke kommet over kulen ennå, og han prøver å styre likevekten mellom hva han skal si og hva han skal lytte på. Han får litt oppdrift etter en tid, og strekker tiden litt for langt med litt for mye enetale, men klarer å ta seg inn på slutten. Han faller nesten, men han står.
Så tenker han på hva som kunne ha gått galt, og tenker og tenker på hva han skal legge vekt på neste gang.
Det krever konsentrasjon og energi, men han svever, som en skihopper, og lander.
Vil du skrive for Hodebry?
Send inn til hodebry@mentaltperspektiv.no.
Hodebry er erfaringer og meninger, fag og synsing, dikt, noveller, dagbok, blogginnlegg og sakprosa om psykisk helse. Noen av skribentene her er pasienter, noen har vært pasienter, noen er proffe forfattere og kunstnere, andre sender inn sin aller første tekst, noen er behandlere og terapeuter, andre er pårørende.
Hodebry er en måte å bidra til en åpen debatt og et fritt ordskifte. Det gir færre tabuer og fordommer. Når du som selv har kjent det på kroppen forteller om dine egne erfaringer, kan det kanskje også være veien til bedre psykisk helsevern og forebyggingstilbud for flere i landet vårt, enten du selv er plaget av hodebry eller ønsker å være til hodebry. Uten hodebry kommer vi ikke videre!
Vi honorerer ikke bidrag, men sørger for at dine synspunkter blir en del av den offentlige samtalen om psykisk helse.
Send en arbeidsprøve eller ferdig tekst til hodebry@mentaltperspektiv.no. Vi tar også imot fotografier, tegninger og tegneserier.
Husk at alt du sender inn må være ditt eget arbeid. Si fra hvis det har vært publisert tidligere.
Alle innsendte bidrag blir redaksjonelt vurdert. Ikke alle kommer gjennom nåløyet for publisering, men vi vil gi deg tilbakemelding så fort som mulig og innen 3 uker uansett.
Dersom din tekst blir godkjent, blir den publisert i dette nettmagasinet. Den kan bli delt i sosiale medier og i papirutgaven av Mentalt Perspektiv, som går ut til medlemmene i Mental Helse fire ganger i året.
Vi setter stor pris på at du skriver under eget navn, men du kan også velge å være anonym.
Tekstene i Hodebry-spalten er uttrykk for skribentens egne meninger og erfaringer.
