«Skal du lese én selvhjelpsbok om å si nei …»

Else Kåss Furuseth lar deg lære av en lang rekke komiske og såre feilgrep forårsaket av en totalt fraværende evne til å si nei.

«Du skal være gjest på Manshow?» Jeg svarte ikke. «Ja, det er et valg, Elisabeth. Du kan enten følge etter når vi kjører ham til kirkegården … eller du kan være gjest på Manshow.» «Håvard Lilleheie er i det minste i live», sa jeg. Pappa lo. Så klemte vi.

Skal du lese én selvhjelpsbok om å si nei, er det pukka nødt til å bli Else Kåss Furuseths Jeg burde kanskje sagt nei.

Vel, selvhjelp og selvhjelp. Humordronningas nyeste bok er vel egentlig en memoarbok, bygget opp av en endeløs rekke av like deler komiske og såre episoder der hun burde ha sagt nei. Skal vi tro forfatteren, har de fleste avgjørelser i livet hennes opphav i et altomfattende ønske om å skape god stemning. Og til grunn for den mildt sagt utstrakte people-pleasingen ligger redselen for å ikke bli elsket av folka rundt henne.

Yoga-utløst panikk

Første møte med historiens hovedperson er på Bolleland på Espa, på vei hjem fra konsert med Susanne Sundfør på Hamar kulturhus. Else er overtent, trolig grunnet en ledet yoga-session fra scenen og muligheten for å kjøpe stringtruse-merch fra Espa. Men tilbake i bilen merker hun plutselig et begynnende angstanfall, som kommer tilbake i dobbel styrke idet hun er innenfor døra hjemme i leiligheten.

I irrasjonell redsel for å falle ut av det lukkede vinduet smyger hun seg langs veggene før hun ender under dyna med et fullt utviklet panikkanfall. Kunne daten fra i går ha gitt henne gift i drinken? Planla han egentlig å drepe henne? Og til slutt den aller skumleste teorien, den hun hele tiden kjemper for å holde unna: «Dette er mammas gener. Nå kommer det».

Til alt overmål er det satt opp tv-kameraer i forbindelse med produksjonen av Helsekost Furuseth i hele leiligheten. På dette tidspunktet har kameraene fulgt med på henne et år. Så, midt i infernoet, slår det henne plutselig: Hvorfor i huleste sa jeg ikke bare nei?

Nei til yogaøvelsene, nei til drinken, nei til tv-kameraene?

Episoden setter i gang et skred av liknende spørsmål, og en selvransakelsesprosess av dimensjoner er i gang.

Gjentatte selvkrenkelser

Hver gang man kjenner et indre nei som vil ut, er det faktisk en krenkelse mot seg selv å si ja. Det har hvert fall venninnen Kine, som for øvrig er medforfatter av boka, hørt i en podcast.

Elses psykolog mener at å være redd for å falle ut av vinduet, egentlig handler om at man er redd for å hoppe. Den absurde situasjonen blir også et utgangspunkt for selvrefleksjon: «Men jeg vil jo ikke det? Jeg vil jo ikke dø? Hvorfor er noe i meg redd for at jeg skal gjøre noe jeg absolutt ikke vil? Kan systemet mitt være skakkjørt fordi jeg går på kompromiss med meg selv på daglig basis?»

Og her nærmer vi oss et kjernepunkt. For kan ikke all dobbelbookingen, for sent-kommingen og de halsbrekkende stuntene hun daglig roter seg opp i, også spores tilbake til en fullstendig fraværende evne til å være tro mot seg selv?

Else liker heller ikke å korrigere folk om de trekker slutninger som er feil: Pliktskyldigst godtar hun for eksempel å bli kalt Martin, som danselæreren trodde hun het de ukene hun gikk på jazzdans. Og til en taxisjåfør som tror han forstår hva sykehusbesøket dreier seg om, svarer hun «femte måned».

Etter noen alvorlige samtaler med de nærmeste, står det fram for henne med all tydelighet: Hun har et problem, og noe må gjøres.

Drøye historier

Det kan se ut som komikeren har et særlig svakt punkt når det gjelder menn.
I de aller mest urovekkende situasjonene hun har rotet seg opp i, hvor det faktisk kan sies å være fare for liv og helse, eller i det minste tap av all verdighet, er det alltid en mann involvert.

Men dette er ikke Elses feil. Historiene fra Manshow-innspillingene med Håvard Lilleheie og Morten Ramm er drøye, det samme gjelder hendelser fra tida på Westerdals, hvor overgrepene var institusjonalisert som innvielsesritualer av førsteklassinger. Det må en ung kvinne fra woke-generasjonens perspektiv på historiene til for at Else skal forstå rekkevidden av det hun har vært utsatt for. Noe jeg mistenker ikke er så uvanlig for oss kvinner som var unge rundt tusenårsskiftet.

Det må en ung kvinne fra woke-generasjonens perspektiv på historiene til for at Else skal forstå rekkevidden av det hun har vært utsatt for. Noe jeg mistenker ikke er så uvanlig for oss kvinner som var unge rundt tusenårsskiftet.

Foruten faren hennes er det i grunn få menn som kommer særlig godt ut av det. Med tonn av kjærlighet å gi, blir hun også lett bytte for det som nå til dags kalles fuck boys. På ferie i New York kommer hun i krangel med Andreas, kompisen hun er forelsket i. Han mener hun ikke har egne meninger, hun vet ikke en gang hvilken del av byen hun liker best! Den 30-årige New York-Else blir rasende, men den middelaldrende forfatterstemmen konkluderer med at det nok var fordi han traff spikeren på hodet.

For hva er det som gjør det så vanskelig for henne å vite hva hun egentlig liker og vil? Hvorfor er det viktigere å tekkes kompisens blikk?

Frykt for å ikke bli elsket

«Vi satte opp en liste over alle de personer vi hadde såret, og ble villige til å gjøre det godt igjen overfor dem alle», lyder anonyme alkoholikeres trinn åtte. Else når trinnet midtveis i fortellingen, og den som står øverst på lista over ofre er Hannah Wozene Kvam.

Etter en lite gjennomtenkt opptreden hvor komikeren stilte ansiktsmalt med mørk sminke for å ligne Oprah, skrev Kvam nemlig med Elses egne ord «det som måtte skrives» i en kronikk i Aftenposten: «Jeg ser apekatten, lenkene og burene!» var overskriften.

Det er lett å se for seg at Elses frykt for å ikke bli elsket kan gå utover andre. Først og fremst i form av avtalebrudd og uærlighet, men også mer alvorlige unngåelser, som når Kvam aldri får noe svar på protesten mot blackfacingen. Paradoksalt nok skaper konfliktskyhet og ønske om harmoni oftest avstand til menneskene rundt.

Men nå, ti år etter, er oppgjørets time kommet. Etter litt selvpining og gruing tar Else seg sammen og unnskylder endelig hendelsen overfor Kvam. Dette er et viktig kapittel. Skammen formelig står opp fra boksidene, og det er lett å leve seg inn i hvor skremmende det må ha vært å skrive kapitlet.

«Ikke gå fra meg!»

Hendelsene som presenteres for oss, skaper en stadig dypere forståelse for hvordan det er å manøvrere i verden når man ble forlatt i ung alder. Hvordan det kjennes å være på desperat leting etter en kjerne av egen vilje, når du dypest sett tror at folk vil gå fra deg om du ikke møter forventningene deres.

Et av de såreste øyeblikkene i historien inntreffer når Else har latt seg overtale av selveste Harald Rønneberg til å klatre på et stillas tretti meter over bakken. I hulkgråt utbryter hun «Ikke gå fra meg!» – som var det samme hun ropte mens da hun løp opp i morens seng da faren fortalte at hun var død.

Leseren inviteres til å identifisere seg med alle situasjonene Else kommer opp i, og spørre seg selv om man kjenner seg igjen. For min egen del er stort sett svaret ja. Ikke fordi jeg har opplevd det samme som Else, men fordi jeg jeg ser for meg at angsten vår for å skuffe andre er like sterk. Historien hennes har lært meg en hel masse om meg selv og hvorfor jeg handler som jeg gjør.

Selvhjelpsbok med få råd

Jeg liker også at boka byr på få råd. Temaet er så komplisert at man skal vokte seg vel for å tro man har funnet løsningen. Men etter Elses møte med sitt store musikalske idol Susanne Sundfør, som tildeles rollen som historiens Gandalf, sitter jeg likevel igjen med noe konkret. For det første har Sundfør laget seg en persona som generelt lite imøtekommende. Da blir det som Else påpeker en positiv overraskelse når hun først sier ja, og enda bedre, man svikter ikke noens forventninger når man sier nei. Det spørs vel om jeg har det i meg å bruke akkurat dette trikset, men kanskje jeg kan la meg inspirere av rådet om i ny og ne svare «Hmm, det må jeg tenke på». For det kan man jo faktisk svare.

Tåler du stillheten?

Hva tror du egentlig ville skjedd om du begynte å si nei, spør Kine på et tidspunkt. Else svarer at hun er redd for å bli liggende rett ut og aldri stå opp. Jeg tror ikke bekymringen hennes er helt ubegrunnet, for alt det hun sier ja til tjener jo også som en måte å holde det vonde vekke på. På et tidspunkt vurderer komikeren å kutte ned på arbeidsmengden, og psykologen hennes spør om hun er redd for stillheten som ville oppstått om hun ikke gjorde like mye fremover.

Hun ender på en light-variant av tilbaketrekningen, og legger ut på fortellingens siste og viktigste reise: Vil hun overleve 71 timer på stilleretreat i Danmark med kundaliniyoga og meditasjon?

Lang historie kort. Det gjør hun, og ikke nok med det. I bilen på vei tilbake til Oslo, klarer hun til og med å la være å legge ut bildene av den vakre enga de passerer på story. Kanskje har hun kommet litt nærmere seg selv? Erstattet noe av selvbevisstheten med evne til å tåle inderlighet? Uten absolutt å måtte kødde hele tiden?

Neida, ingen grunn til frykt. Hjemme igjen er det rett på nett og bestille stringtrusa hun aldri fikk kjøpt på Bolleland, etter å ha googlet hva balle betyr på dansk. Ordet var trykket på genseren hun gikk med hele oppholdet, og betyr ikke pung som på norsk, men enda verre: «hver af de to kødfulde legemsdele som tilsammen udgør menneskets bagdel».

---