Kjønn og psykisk helse: Vi har sett «Psykodrama» og «Ølhunden Berit»

Denne høsten har både TV2 og NRK skiltet med humorserier med menns psykiske helse i sentrum. Her er grunnen til at du skal se en av dem med kritiske briller – og la deg rive med av den andre.

– Velkommen til Psykodrama, podcasten der to kompiser prøver å hjelpe hverandre gjennom sine mentale utfordringer, sier Per Kjerstad og Olec Ertvaag.

I TV-serien «Psykodrama» inviteres vi inn i en fiksjonalisert variant av livet til de to skuespillerne, hvor alle karakterer spiller seg selv. I virkeligheten har podcasten deres en stor lytterskare, og de to gutta har bidratt til å sette menns psykiske helse på agendaen i over fem år. Hver episode begynner i podcaststudioet, og kretser rundt problemene de tar opp der.

Det er to år siden Olecs karriere ble satt på vent etter panikkanfall under en Peer Gynt-oppsetning. Vi følger ham under forberedelsene til sin første teateropptreden etter sykemeldingen. Per jakter rollen som motstandsmann i en planlagt ny norsk storfilm.

I NRKs allerede prisbelønte drama «Ølhunden Berit» møter vi incel og keyboard-helt Tom Hallsténsen (Anders Baasmo), som på dagtid jobber i morens klesforretning. På kveldene sprer han netthat under dekknavnet MaskuRevolt. Når kvinnen han har forelsket seg i på nett viser seg å ha svindlet ham, sitter de hatefulle ytringene enda løsere:

«Du er den minst morsomme PK-kjerringa Norge har oppfostra så langt … Se etter meg i salen. Jeg er han som ikke ler», skriver han til komikeren Live Stensvaag på Instagram.

Tom blir til Berit

Når kommentaren offentliggjøres og VG står på døra, er det over og ut for Tom. Etter to mislykkede selvmordsforsøk ikler han seg parykk og kvinneklær og sniker seg i skjul på et hostel. Der møter han samfunnets skyggeside – og Ølhunden Berit blir født.

Der Per og Olec representerer normalt hverdagsstrev, er Tom en av dem som virkelig sliter – en ekte incel. «Psykodrama» byr på relativt overfladisk hverdagssatire, og er morsom nettopp fordi den er så navlebeskuende. Kjendispodcasternes selvironi får meg til å humre, men de skraper bare i overflaten. Ølhunden Berit dykker derimot ned i det dypeste mørke, og byr på situasjonskomikk som får deg til å le helt fra magen. Den adresserer også samfunnsstrukturene som skaper skjebner som Toms.

Hverdagsstrev eller diagnose?

Psykodrama er også navnet på en retning innen psykoterapi – der man spiller ut indre og relasjonelle dramaer for å bearbeide dem. Det er et velvalgt navn. For det er ikke måte på hva gutta trenger kur for: tvangstanker, hypokondri, sinnemestring, bakteriefobi, dødsangst, familieliv og lett alkoholisme, presiseres det i introen.
Ertvaag må tråkke opp et trinn for hvert han går ned trappa, ellers kan ungene dø. Han får huset klinisk renset når han ser mugg, gir bort TV-en det har ligget en mulig mugginfisert klut på, og avlyser Thailandsferien når han på svært tynt grunnlag tror han har fått kreft.

Per blir tatt på fersken av kona, sønnen og bikkja når han sniker seg hjem etter et sinneutbrudd og en natt på glattcelle. Han mister besinnelsen overfor en grevling som holder ham våken om natta, og mot sønnens lærer som gir den mat. På bursdagen til sønnens venn drikker han seg så bedugget at han skjeller ut en overdrevent ADHD-preget Herman Flesvig, og det blir sosialt ubehagelig for alle.

De fleste jeg har snakket med om serien, kjenner seg igjen i Per. Det gjør jeg også – og jeg føler meg litt mer funksjonell når jeg ser at en vellykka familiefar som ham også sliter med å holde det hele sammen iblant.

Seriens store styrke er at den avdramatiserer følelsesmessige plager i hverdagsstrev-kategorien.

Psykiske i-landsproblemer

Selv om gutta deler raust og åpent om egen sårbarhet, mangler det ikke på selvironi. En scene der Olec har leid inn vaskehjelp illustrerer det godt: Afghaneren peker på Psykodrama-flyeren på bordet, og Olec nikker forståelsesfullt – han antar at det nok er mange psykiske problemer i hjemlandet hans.

– Wife, sier rengjøreren.

Olec misforstår og uttrykker medfølelse med konas mentale helse.

– No! svarer rengjøreren, og lager plaffebevegelser med hendene.

Han har ingen kone med psykiske utfordringer – hun ble drept i krigen.

Jeg setter også stor pris på opptredenen til Ellen Dorrit Petersen. Hun er Pers frittalende eks-kjæreste og Olecs motspiller i teaterstykket han skal spille i.
Når Olec kommer for sent til øving fordi tvangen har hindret ham i å ta til høyre, sier hun klart fra:

– Du tenker for mye, Olec. Alle er redde iblant, men man trenger ikke gjøre det til en livsstil.

– Nå har jeg en diagnose …

– Hvem har ikke det i disse dager? Den podcasten med Per er ikke bra.

Olec svelger.

– Det er viktig at noen er åpne om disse tingene, sier han, men det virker ikke som han helt tror på det.

Slik blir hun en morsom motsats til guttas egne koner, som også spiller seg selv i serien. Kona til Olec er uendelig tålmodig med ham, mens Pers kone vil fikse ham ved å sende ham på sinnemestringskurs.

Enkelt humorpoeng

Jeg vet ikke hvordan det står til med Kristoffer Joner i det virkelige liv, men her opptrer han som Pers ganske akterutseilte drikkekompis. Han går i T-skjorte og grå joggebukser – antrekket kjent som NAV-uniformen – kjøper benzodiazepiner på gata, disser den folkekjære og genierklærte stjerneregissøren Erik Poppe og røyker inne på premierefest. Jeg er usikker på om det er dette serieskaperne legger opp til, men for meg fremstår han som en slags advarsel om hvor Per – Gud forby – kan ende om han ikke strammer seg opp.

Joner er den eneste i serien som ser ut til å stå på utsiden av normaliteten og A4-livet, og han får dessverre ingen større funksjon utover å være Pers vrengebilde.

I en scene der Olec får i seg dobbel dose av pillene Per har fått av Joner, ender han kvelden i avslappet positur på fortauet utenfor hotellet der de to har hatt konferansierjobb – med reklamecaps på snei, sigg i munnviken, rødvinsflaske og pappkrus i hånden.

– Dessverre, vi har ikke kontanter, sier en kvinne som tråkker over ham, og jeg lurer litt på hva som er humorpoenget. At det ser ut som han lever på gata, liksom?

De beste analysene kan komme utenfra

I Ølhunden Berit blir det ikke scoret noen enkle humorpoeng om hvem som er innafor og hvem som er utafor. Heller tvert imot. Serien løfter oss over forenklende og stigmatiserende skiller mellom «oss» og «dem».

Utskuddene Berit møter på puben gir de skarpeste samfunnsanalysene, og familiefaren Audun – han som lever ut middelklassedrømmen – bærer på den mest uløselige floken av alle. Selv den gamle damen Berit snakker med på parkbenken, blir en varm og trygg samtalepartner – også etter at hun viser seg å være nazisympatisør.

Faktisk er det seriens udiskuterbare skurk – han som voldtar Berit på nachspiel – som lirer av seg den dypeste innsikten. Og artig nok er det Per Kjerstad som gjør den glitrende rollen. Han gjengir et resonnement fra et kjent sosialpsykologisk eksperiment: Når rotter i et tomt bur får velge mellom bare dop og vann, velger de dopet – og dør. Men i et bur fylt med hjul, tunneler og andre rotter, velger de sjelden dopet, og blir ikke avhengige.

I et miljø preget av mening, fellesskap, kjærlighet og sosial kontakt har man mindre behov for å regulere smerte med rus. I isolasjon, ensomhet eller meningsløshet søker man derimot substitutter – rus, porno, gambling, sosiale medier – for å fylle tomrommet. Eller som Tom: han overfører fortvilelsen sin på hatobjekter han føler seg avvist av.

Som Berit skriver han lange brev til Ieva, kvinnen som lurte ham for penger. I det siste brevet takker han henne – da Tom døde, fikk Berit muligheten til å bli noen andre. Hun skriver at Tom aldri var til nytte for noen, og at det plaget ham hver eneste dag. Nå lever hun for andre. Hun føler seg endelig verdifull, fordi hun kan bidra og gi omsorg. «Det er som om jeg er blitt vrengt,» skriver hun – slik at hun nå ser ut på verden, i stedet for å vente på at verden skal se på henne med forakt.

Det var følelsen av ikke å ha noen plass – verken som mann, som menneske eller som del av et fellesskap – som ødela Tom. Når en slik eksistensiell fremmedgjøring og selvforakt møter et internett skreddersydd for polarisering og hat, er han nærmest dømt til å radikaliseres.

Humor som strategi

«Psykodrama» er på sitt beste i episoden der Per tar oss med hjem til nord, tilbake til oppveksten og den alkoholiserte onkelen han bodde hos.

– Ka e det du e så sint førr, Per? spør barndomskompisen og legger til:
– Æ synes synd på onkelen din, du var jo helt gal – stakk av og drakk deg full som 11-åring.

Slik får vi innsikt i hvordan et værhardt tankesett preget gutten som verken fikk trøst eller utløp for følelsene sine, og som hermet farsfigurenes overlevelsesstrategier: Han røyka, drakk og slo løs på et kålhode – det han hadde hørt lignet mest på et menneskehode.

Men episoden er et unntak. I nåtid er det vanskelig å komme ordentlig inn på de to skuespillerne – inn til det forsvarsstrategier som sinneutbrudd, drikking og tvangshandlinger beskytter dem fra. Ja, man kan trekke på smilebåndet av selvironien deres, men fungerer ikke denne humoren mest som en strategi for å holde det sårbare på avstand?

Hos Tom og Berit, derimot, som står i hver sin dypt smertefulle livskrise, er alle forsvarsverk nede for telling. Det mest sårbare man kan møte i et menneske, ligger åpent. Likevel er det ultrakomisk. Som en venninne oppsummerte serien:

– Som dame får hun nærheten og omsorgen hun har ventet på et helt liv. Men så går det jo fem minutter på nachspiel før hun blir voldtatt, da.

Ler fra magen

Serien viser fram forskjellige måter man kan være marginalisert på, og hvor flerdimensjonalt det faktisk er. De hurtige perspektivskiftene får oss til å le både av karakterene og oss selv, og til og til å se hverandre som hele mennesker.

Jeg liker at «Psykodrama» avdramatiserer hverdagsstrev, men jeg skjønner ikke helt hvorfor det skal rammes inn som «psykisk uhelse» – med reseptetiketter i introen og stadige henvisninger til diagnoser. Det virker litt påtatt, om enn selvironisk, når de to mennene tross alt er ganske velfungerende til tross for enkelte sykemeldinger og glattcelleopphold.

Med Per og Olec ler du fra brystet. Med Berit ler du fra magen. Den latteren kan bringe oss nærmere oss selv – og hjelpe oss å se virkeligheten mer nyansert. Kanskje er jeg godtroende, men jeg mener den kan forandre noe i en mottakelig seer.

---