En fortelling om omsorgssvikt

«Jeg har aldri drept noen, og jeg har aldri slått noen, Julia.»

Moren smiler fra skjermen idet hun sier det, som for å berolige henne. Men i stedet slår det luften ut av datteren. For i dette øyeblikket forstår hun at moren er i stand til å lyve – også for henne.

«Den første påstanden har domstolene tatt seg av, i to instanser. Den andre vet jeg ikke er sann. Det har jeg fått kjenne på kroppen, og kroppen glemmer aldri», skriver skriver Julia Klausen.

Samtalen blir den siste de har. Etterpå bryter Julia med moren for godt.

En fortelling om omsorgssvikt

Men dette er ikke en bok for dem som hungrer etter sensasjonelle detaljer om forbrytelsene eller kontroversene rundt etterforskningen. «Jeg er ikke min mors datter» handler om omsorgssvikten datteren ble utsatt for.

Hun skildrer en mor som kunne bli så rasende at hun slo datteren til blods, men som like etterpå kunne vise ømhet og overøse henne med gaver. Hun skriver om stua der hun ikke kunne gå uten å tråkke i søppel og brukte bleier, og om kjøkkenet hun måtte holde seg unna på grunn av muggen.

Ved hjelp av minner og barnevernsrapporter hun etter hvert stålsetter seg for å lese, lapper hun sammen fortellingen om hva som faktisk skjedde med henne.

Denne fortellingen krever et varsomt blikk. Historien er forferdelig for alle involverte.

Snill mamma / slem mamma

Etter hvert blir den åtteårige Julia plassert i fosterhjem, etter flere år med alvorlige bekymringsmeldinger uten varige tiltak fra barnevernet. Et viktig spor i fortellingen er forholdet til «mommo» (mormoren), som fungerer som et midlertidig fristed, men som heller ikke klarer å beskytte barna fullt ut. Senere flytter hun til faren, hvor hun mistrives.

Oppveksten preges av hyppige skifter i omsorgssituasjon, lojalitetskonflikter og lite stabil voksenstøtte – som gjør henne til et fortvilet barn med mye uro og sosiale vansker. Det er vondt å lese. Hvorfor grep ikke noen inn, lurer man, når mange sikkert visste – eller i hvert fall ante – hva som foregikk?

Noe av forklaringen kan nok ligge i at moren utad fremstår varm, karismatisk og omsorgsfull, til tross for gjentatte bekymringsmeldinger, reflekterer datteren i boka.

Eldstedatteren til «syvbarnsmoren»

Tilbake hos mormoren på Sørlandet finner hun seg likevel til rette i ny klasse, får venner og gjør det bra på skolen. Dette blir en god tid. I ung voksen alder gifter hun seg, studerer og jobber, og opplever for første gang en periode med trygghet og stabilitet. Men så rakner alt igjen, den dagen hun får vite om morens arrestasjon.

Pressen faller raskt for sitt eget kallenavn «syvbarnsmoren», som de kaller henne. At Norges farligste kvinne hadde hele syv barn, var jo en svært salgbar sensasjon. Men for datteren var det ekstra vondt å høre moren omtalt slik – det fikk henne til å føle seg involvert i forbrytelsene, som om de hadde noe med barna – med henne – å gjøre.

I tiden etter dommen har Julia jevnlig kontakt med moren, og bruker mye krefter på å forsvare henne, lete etter feil i saksdokumentene og holde fast ved forestillingen om at det hele må bero på en misforståelse. Så kommer det uunngåelige sammenbruddet hvor all smerten fra barndommen veller opp igjen. Hun utvikler panikkangst, spiseforstyrrelser og går inn i en dyp depresjon. Når hun så søker trøst hos moren, blir moren irritert – hun har behov for en datter som støtter og hjelper.

Morens reaksjon speiler kjernen i den lille Julias smerte. Som liten lærer hun fort at finnes en «snill» og en «slem» mamma, og at hun må gjøre det hun kan for å fremkalle den snille. Men hun kan aldri riktig vite hvilken variant hun står overfor. Splittingen er en forsvarsstrategi som gjør det mulig for barnet å ta i mot omsorg fra moren når hun ikke er slem. Samtidig internaliseres ansvaret for morens humør og tilstand i barnet, og skaper en symbiose mellom dem som det er uhyre tøft å tre ut av.

Hvorfor blir man i en skadelig relasjon?

Når faren presser sjuendeklassingen Julia til å bryte med moren, er det godt, skriver Klausen, men mest vondt: «Jeg husker sorgen i hjertet, for jeg taklet ikke at mamma ble lei seg. Det var jo snille-mamma, det, som jeg kastet til ulvene. Det var ikke dette jeg egentlig ønsket. Selv om pappa sa han var stolt av meg».

Og moren har et eget bilde av seg selv: Moren forteller for eksempel at hun fungerer som en mor for de andre fangene, at hun har så mye kjærlighet å gi – at alle skryter av henne og mener hun er «den beste personen se noen gang har møtt».

Vendepunktet i historien kommer med det endelige bruddet med moren. Det er et godt grep av forfatteren å presentere oss for dette allerede på bokas første side – vi forstår raskt hva som er bokas omdreiningspunkt.

På én måte er boka et svar til alle dem som spør hvorfor datteren ble i relasjonen når moren gjorde så stor skade på henne.

«Traumeøkonomi»

Samtidig er formen er mer konstanterende enn utforskende og reflekterende. Forfatteren husker at hun kjente fortvilelse, redsel og håpløshet, men holder likevel en viss avstand til stoffet. Hun gjør få undersøkelser av selve erfaringen, slik den spilte seg ut inne i barnekroppen. Boka trenger heller ikke dypt inn i morens sinn, selv om karaktertrekkene hennes trer frem gjennom handlinger og utsagn.

Som leser med interesse for menneskesinnet hadde jeg nok likt at forfatteren gikk dypere enkelte steder. Men jeg synes ikke jeg har rett til å ønske meg en bok som går lenger inn i smerten enn det forfatteren selv har valgt å gjøre.

Psykolog Liese Recke har skrevet om det hun kaller en «traumeøkonomi»: et kretsløp der smerte og selvavsløring ikke nødvendigvis virker frigjørende, men etterspurt, konsumert og belønnet. Sett i dette lyset fremstår forfatterens tilbakeholdenhet rundt det aller innerste som et bevisst og klokt valg. Med den distanserte fortellerposisjonen styrer hun utenom en mulig skadelig runddans der mer smerte gir mer verdi.

Skriver seg fri

Men den objektive linsen har en viktig funksjon: Det som om bokas virkelige oppgave er å gi et vitnesbyrd om hva som egentlig skjedde med Julia. Dette skjedde meg, og nå står det svart på hvitt mellom to permer, roper den. Og: «Jeg er ikke min mors datter!».

Med boka skriver hun seg fri fra en historie som nesten tok knekken på henne. Hennes egen fortelling må ned på papiret og ut i verden, slik at hun kan løsrive seg både fra moren og den offentlige rollen som «syvbarnsmorens» datter. Nå er hun selv aktør, ikke bare offer for det som har skjedd med henne.

Julia Klausens bok gir et klart og leseverdig svar på hvorfor voksne barn blir i relasjoner med foreldre som skadet dem. Og hvordan forståelse av denne dynamikken kan hjelpe i tilfriskningen fra senskadene.

---