VR-terapi: – Lovende, men lite undersøkt

– Det har blitt så populært med VR. Nå er det mange som kjører det ut, både i psykosefeltet som vi jobber med, og kommersielt, uten at man har peiling på om det virker i det hele tatt. Virker det? Gir det bivirkninger? Blir pasientene bedre?

Jan Ivar Røssberg slår energisk ut med hendene. Forskeren peker på VR-brillene som ligger på bordet foran oss.

– Vi tror dette kan være et godt verktøy for å bedre symptomene og funksjonen hos personer med en psykoselidelse. Ikke bare for denne gruppen, men også for andre mennesker som sliter med andre psykiske lidelser. En stor fordel med bruk av denne type teknologi, er jo at mange synes det er nytt og spennende og dermed gjerne vil prøve det ut. Det er bare viktig å huske at VR briller i seg selv ikke er terapi – det er et verktøy for terapi slik vi bruker det.

Det er bare viktig å huske at VR briller i seg selv ikke er terapi – det er et verktøy for terapi.

Jan Ivar Røssberg, forsker

Kollega June Ullevoldsæter Lystad tar på seg de klumpete VR-brillene og begynner å vifte med armene og liksom tegne opp lange streker i luften, helt for seg selv og tilsynelatende fullstendig umotivert.

– Skal vi se, jo, nå tegner jeg opp grensene her for hvor du kan bevege deg før du går utenfor bildet du ser, forklarer hun.

Slik gjør hun nemlig klar scenarioet som pasientene skal få øve på. Det kan være å ta bussen eller gå på en fest og snakke med fremmede. På bussen sitter det kanskje to stykker og snakker sammen. Det kan utløse mye uro. Snakker de om meg? Kan de lese tankene mine? VR gir rett og slett en unik mulighet for å eksponere, trene på og ikke minst repetere det pasienten synes er svært ubehagelig.

Lystad har kledd av seg av de svære brillene igjen.

– Som terapeut er det vanskelig å få tid til å ta bussen flere ganger for å øve sammen med pasienten. De fleste terapeuter har verken tid eller mulighet til å gjøre det flere ganger. Ofte er det imidlertid det som trengs – å bli eksponert for noe mange nok ganger til at det blir mindre skummelt. Med VR kan vi gjøre det her, inne på kontoret. Da kan du gå på den bussen mange ganger og øve på situasjonen i trygge omgivelser, slik at det blir overkommelig å gjøre det – også i det virkelige liv.

Mer effektiv terapeut

Lystad nikker mot de to komfortable lenestolene som står på kontoret.

– I stedet for å sitte i de stolene der, en uke senere og diskutere hvordan den bussturen var for pasienten, kan du sitte rett ved siden av som terapeut mens han tar den turen. Da blir det mye nærmere og sannsynligvis blir terapien mye mer effektiv.

les også:

VR-trening – funker det? Vi har testet!

Forskerne jobber sammen med utviklere for å lage scenarier som er tilpasset norske forhold. For eksempel skal flere av passasjerene på bussen utstyres med en mobil i hånden som de stirrer ned i. Det er nemlig veldig typisk norsk. Terapeutene kan endre scenarioet pasienten skal inn i. Det kan være fullt på bussen, eller det kan være mange ledige seter. Menneskene kan se uvennlige ut, eller de kan smile.

Pasientene som er med i prosjektet har også ønsket seg flere scenarier. Et besøk på NAV er øverst på ønskelisten. Det er en stressende situasjon der du blir møtt med et vanskelig og uklart språk og kanskje også føler at du må forklare og forsvare deg selv og snakke om veldig private ting.

– Vi ser at det du lærer i VR, det kan overføres til det virkelige liv. Så det du prøver på i VR, det håper vi at er overførbart til den virkelige verden, sier Røssberg.

Anbefaler VR med veiledning

Selv om VR-brillene som forskerne bruker i terapien sin er av det helt normale – men ganske dyre – slaget som du kanskje har et par av liggende hjemme selv, er de opptatt av at de gjør dette i terapirommet sammen med pasienten. De veileder og guider pasienten og har et opplegg som er basert på kognitiv atferdsterapi. Slik kan de også fange det opp om det ikke går bra.

– Vi har hatt pasienter som synes det har vært vanskelig å bruke VR-brillene. Noen ble veldig engstelige og tok av brillene fordi situasjonen ble for ubehagelig. Ofte har det da vært en god løsning at terapeuten tar de på og «går» inn i scenariet mens pasienten følger situasjonen og alt som skjer på et nettbrett. Vi har erfart at ting dermed blir litt mindre skumle og at pasienten tør å prøve det igjen i neste time.

VR-terapien blir interaktiv

For hvis den som trener får et angstanfall og bruker en automatisert, virtuell terapeut som står der og smiler og sier «så fint det går med deg nå!», da blir det fort veldig feil. Og her kommer kunstig intelligens i en rasende fart inn fra siden og gjør det mulig å interagere og faktisk snakke med dem du møter i den virtuelle verdenen, litt som chat gpt, for den som har prøvd det på nettet, bare i en muntlig versjon der den du snakker med svarer på det du sier.

Mulighetene virker uendelige. Skolebibliotek kan ta inn VR-briller med egne programmer for unge som sliter med å snakke foran klassen eller for barn med ufrivillig skolefravær. Barnehagene kan la småbarn med sosial angst øve. For ikke å snakke om fengslene, der det som kjent er et poeng at de innsatte ikke skal komme seg ut så ofte. Da blir eksponeringsmuligheter mangelvare. Og hvor lett er det å spa opp en ekte slangefarm når du skal trene bort slangefobien din?

Røssberg spår allerede en ny type terapeut: Vi har kognitive terapeuter, vi har psykodynamiske terapeuter, vi har emosjonsfokuserte terapeuter, vi har dialektiske adversterapeuter. Om bare noen få år kommer vi til å få VR-terapeuter også, mener han.

Skolebibliotek kan ta inn VR-briller med egne programmer for unge som sliter med å snakke foran klassen eller for barn med ufrivillig skolefravær.

Stemningen for VR-terapi er for tiden så god at det nesten nærmer seg en hype, mener Røssberg. Han vil helst tråkke inn bremsen litt, han vil teste mer, forske mer, for å unngå at det ikke bli full overtenning og indre jubel for VR som et vidundermiddel mot alt og så en uunngåelige skuffelse etterpå.

– Det er for tidlig å rulle dette ut i den graden vi ser det er i ferd med å skje nå. Vi må vite mer om hvordan og for hvem det virker, sier Røssberg.

– Fullt forsvarlig teknologi

Den private Dr. Dropin-kjeden er blant dem som har VR-trening på behandlingsmenyen i Norge. De mener teknologien og tiden er moden.

– Over 30 år med forskning støtter at VR-trening og bruk av VR i behandling for frykt- og angstrelaterte lidelser er blant de mest etablerte kliniske anvendelsesområdene for VR innenfor helse og omsorg. Dette er et felt vi selvfølgelig håper det vil forskes mye mer på. Likevel mener vi det er fullt forsvarlig og viktig å tilgjengeliggjøre denne type teknologi for klienter som kan ha nytte av det, forklarer Therese Borge Lied, daglig leder i Dr. Dropin.

– Vi har gode inklusjons- og eksklusjonskriterier, som både går på somatiske og psykologiske faktorer hos den enkelte for å sikre at personer som ikke egner seg for VR-trening ikke risikerer å få en uønsket virkning eller reaksjon av treningen.

Dere kaller det VR-trening, ikke VR-terapi – hvorfor det?
− Vi kaller det VR-trening og ikke VR-terapi fordi slik som vi bruker det nå, ser vi på det som en ny treningsplattform der klientene kan trene på situasjoner de synes er ubehagelige eller unngår i det daglige i en litt mer kontrollert og trygg setting enn det det virkelige liv kan by på når man skal ut og eksponere seg.

Tror dere at folk oppfatter forskjellen, eller vil de forvente terapi for angsten?

– Det er ingen klienter som får bestille VR-trening uten en ordinær konsultasjon med psykolog først der man kartlegger behov, motivasjon, egnethet i henhold til inklusjons- og eksklusjonskriterier, forventningsstyrer hva det er og ikke er, samt legger en treningsplan for VR-treningen med hvilke situasjoner og interaksjoner man bør starte med, forklarer Borge Lied.