Velferdsspleisen

Stadig flere starter innsamlingsaksjoner når en nær blir syk eller huset blir tatt av flommen. Men er det egentlig privat kronerulling som skal fikse velferdsstatens oppgaver?

Alle pengene går til å få betalt privat psykolog og utredninger. Håper på å få hjelp til å få snakket med en privat psykolog og få tatt de utredningene jeg trenger.
Kvinne, anonymisert innlegg fra en kronerullingstjeneste

Hjelp til bedre hverdag. Alle pengene går til å ordne tenna. Søkte nav og helfo om hjelp. Jeg fikk avslag fra begge.
Kvinne, anonymisert innlegg fra en kronerullingstjeneste

«Hjelp oss å hjelpe» er et begrep man ser ofte i sosiale medier: Vi kan hjelpe mammaer som trenger kreftbehandling i utlandet som det offentlige Norge ikke betaler, vi kan hjelpe barna etter pappaer som har valgt å forlate livet, fotballtrenerens far som mistet huset i brann og venners venner som ikke har råd til tannbehandling. Privatpersoner hjelper privatpersoner, fremmede eller nære.

Teknologien har gjort det enkelt og raskt. Vi trenger ikke mynt og sedler. For vipps – og der var vi plutselig en av mange hjelpere.

Helsespleis

Spleis er en norsk folkefinansieringstjeneste fra SpareBank1. Og la oss holde oss til Spleis, i og med at det er der mange av innsamlingsaksjonen er. I 2024 ble det startet 21 799 innsamlinger. 8884 av dem til privatpersoner.

Tone Mesna er kommunikasjonssjef i Spleis. Hun påpeker at dette med å stille opp for hverandre ikke er noe nytt.

– Vi har i alle år hjulpet hverandre på mange ulike måter. Gitt mat til store familier med dårlig råd, gitt husly til vanskeligstilte og gått sammen for å arrangere leteaksjoner etter savnede på sjøen. Vi lagde en tjeneste som ga folk en mulighet til å samle inn penger på en måte de ikke hadde før, sier Mesna.

Konkurranse om mest lidelse

Mentalt Perspektiv har vært i kontakt med mange forskningsmiljøer. Ingen synes så langt å ha forsket på denne nye formen for private innsamlingsaksjoner og veldedighet. Det er ikke stilt spørsmål som: Hva får privatpersoner til å gå til det skrittet å opprette en innsamlingsaksjon? Hvem lykkes, og hvem går det ikke så bra med? Hvordan blir pengene forvaltet? Kan du egentlig vite at pengene blir brukt til det du ga dem til? Er det de som er søte, og de som utleverere mest, som får mest? Hva om alle privatspleisene gjør at politikerne våre venner seg til at vi fikser biffen selv og slutter å jobbe for bedre offentlige velferdstilbud? Hva om vi venner oss til å fikse biffen selv og slutter å stole på velferdsstaten?

Og ikke minst: Du har utlevert hele livshistorien din eller til barnet ditt, men pengene renner ikke inn – hvordan oppleves det?

Fraværet av spørsmål, debatt og kritiske spørsmål i det offentlige rom er påfallende. Du finner noe i anonyme nettdebatter. Her stilles det spørsmål ved om aktuelle spleiser er reelle og nødvendige, om innsamleren virkelig er så trengende som den hevder, og det fortelles – anonymt – at det ikke er gitt en krone.

Ole Jacob Madsen er psykologiprofessor ved Universitetet i Oslo.

– Det er ikke min oppgave å felle noen dom over dette, men ut fra et rettferdighetssyn er det noen betenkeligheter med slike innsamlingsaksjoner. For mange spiller på følelser og det er ikke rettferdig. Noen vil oppleves som mer støtteverdig enn andre. Noen vil også ha større gjennomslagskraft.

Han mener det er et paradoks at for å lykkes må man gjøre sorgen eller lidelsen innbydende.

– Det inviterer til en slags popularitetskonkurranse om sårbare ting i livet, som sykdom og død. Vi lever i en åpenhetskultur hvor idealet er å være åpen om det private. Det oppfattes som en styrke hvis man kan vise det fram. Åpenhetskulturen selges inn som om at bare du åpner deg vil du hylles, motta applaus og få klapp på skulderen. Det som underkommuniseres er at de som lykkes er allerede ofte fremgangsrike, spennende og interessante personligheter som har noe å by på, sier Madsen.

Kommunikasjonssjef Tone Mesna i Spleis mener at i mange tilfeller er innsamlere kommet til at «det koster lite å forsøke».

– Det at mange velger å være åpen om sin egen situasjon, i sterk kontrast til det glansbildet som normalt tegnes på sosiale medier, kan være med å balansere folk sin oppfatning av hvordan livene til folk flest er. Det at virkeligheten blir synlig kan faktisk redusere følelsen av egen mislykkethet, mener Mesna.

– Kan bli godhetsposering

Så hva gjør du når bestekompisen til treneren til sønnen din plutselig døde og det opprettes en innsamlingsaksjon til familien? Gir du fordi du vil? Gir du fordi det er flaut å la være? Gir du fordi det ser bra ut?

Igjen handler mye om følelser. Ole Jacob Madsen tror vi kan kjenne på at vi må gi, selv om vi ikke nødvendigvis mener det er til gode formål. Dette kan også handle om hvordan vi vil oppfattes av andre.

Vi kommuniserer til omverdenen hva vi er opptatt av, hva vi reagerer på og hva vi tar avstand fra. Det kan ses på som en slags godhetsposering, sier han.

Kommunikasjonssjef Tone Mesna i Spleis opplever at folk som gir penger til en spleis gir fordi de vil hjelpe.

– Sjansen for å lykkes med en spleis er minimal dersom du har god økonomi og pengene skal gå til deg selv. Tilliten ligger i personen og formålet det samles inn til, og for å lykkes med en spleis bør du ha et formål folk ønsker å gi til, sier hun.

– Ingen skal være avhengig av samle inn penger

Da debatten rundt NRK-programmet «Bamsegutt» raste på det verste høsten 2023, og det blant annet ble opprettet en omdiskutert spleis for å få familien i Thailand hjem til Norge tok stortingsrepresentant Mímir Kristjánsson i Rødt tastaturet fatt og skrev kronikken «Når Spleis går skeis» i Aftenposten.

Han skrev blant annet:

«Slik situasjonen er for mange som sliter i Norge i dag, har man ikke noe annet valg. Når velferdsstaten ikke leverer, matkøene vokser og den organiserte frivilligheten er overbelastet – da skal vi egentlig være glade for at vi har tjenester som Spleis. Men målet må være at ingen skal være avhengig av å samle inn penger på internett for å få nødvendig helsehjelp eller for å overleve i hverdagen.»

Kristjánsson oppfordrer oss til å tenke oss om når vi bruker den nye formen for veldedighet.

Oppmerksomhetsøkonomi

Rødt-politikeren vil ikke tjenester som Spleis til livs. Han er også glad for at slike innsamlingsaksjoner hjelper noen. Men han opplever at det er en plattform som egner seg best innsamlinger til idrettslag og foreninger. For som et rettferdig system, opplever han det fungerer mindre bra.

– Det er en form for oppmerksomhetsøkonomi. Klarer du å engasjere folk i din skjebne og er flink til å få oppmerksomhet rundt saken din, lykkes du. Men er saken din mindre rørende, kan du ende opp med mer enn mindre ingenting. Vi gir etter følelse. For eksempel er det forskjell på hvordan vi tenker på en alenemor til to små barn med kreft og en sur gammel gubbe med kols.

Da NRK for et par år siden undersøkte hvor mange av de helserelaterte spleisene som nådde innsamlingsmålet, fant de at de færreste lyktes.

– Det må være tøft, for her er du sårbar alene, sier Kristjánsson.

At noen opplever at det er enklere å starte enn privat innsamlingsaksjon på internett enn å søke hjelp hos velferdsstaten, bekymrer Rødt-politikeren.

– Mange kvier seg for å søke om penger hos NAV. Det tar lang tid og er mye byråkrati. Men når det oppleves som enklere å selge historien din på Spleis enn å oppsøke NAV, er det noe som er veldig galt. Det er et paradoks at det for mange oppleves som mer invaderende å gå til Nav enn å starte egen innsamlingsaksjon, sier Kristjánsson.

Han mener at det er et sykdomstegn for velferdsstaten.

– Når folk i Norge, et rikt og velstående land med gode velferdsordninger på papiret, er avhengig av privat innsamling for å få råd til tannbehandling, er det alvorlig for velferdsstaten, sier Kristjánsson.

Er innsamlingsaksjoner av denne typen uttrykk for mistillit til velferdsstaten, tror du?

– Ja, absolutt. Det er helt åpenbart en mistillitserklæring til velferdsstaten, sier Kristjánsson.

– Gir håp

Kommunikasjonssjef Tone Mesna opplever at Spleis gir folk håp. Hun mener innsamlingsaksjoner kan hjelpe folk til å få et bedre liv.

– Selv om velferdsstaten skal ta vare på de som faller igjennom i samfunnet, har all velstanden i samfunnet også økt folk sine forventninger til hva et godt liv skal inneholde. Dersom man opplever at man faller under sine forventninger til et godt liv, så vil en tjeneste som Spleis gjøre avstanden til å realisere en endring mindre, sier hun.