Sliten på jobb? Det kan være omsorgstretthet

Sykepleier Robert Kotcho hadde vært fast ansatt som sykepleier i to og et halvt år da han begynte å bli utbrent.

– Jeg var så sliten og utslitt etter arbeidsdagen at jeg ikke hadde overskudd til noe annet. Jeg orket verken trening eller å lage meg sunn mat. Søvnen ble dårligere, og jeg fikk aldri mulighet til å hente meg inn eller lade opp, forteller Robert.

Likevel dro han på jobb, selv om han egentlig var utslitt.

Å jobbe som sykepleier ble så tøft mentalt at han ikke fikk overskudd til å ivareta seg selv emosjonelt.

– Ved sykefravær må man plutselig også ha mange flere pasienter, og det blir ikke leid inn ekstra personell. I tillegg er det dårlig bemannet fra før, med utføring av arbeidsoppgaver i raskt tempo, forteller han.

Robert påpeker at det er begrenset hvor mye empati og omsorg man kan gi på et ti minutters besøk.

les også

3 vanlige problemer med sjefen og hvordan du takler dem

– Helsepersonell skal ha inngående kompetanse for å fange opp endringer hos pasienten, men hvor mye kompetanse kan man vise på et 10 minutters besøk hos en pasient med for eksempel demens, spør han retorisk.

Kanskje overengasjerer man seg også, reflekterer han.

– Det var altfor mye arbeid, jeg følte jeg ikke strakk til og hang alltid etter med oppgaver.

Noen yrker mer utsatt

Læreren som møter en traumatisert ungdom på flukt fra krigen, psykologen som behandler suicidale på randen av livet, legen som har for mange pasienter og for lite tid. Mennesker fortsetter å være syke til tross for behandling, rusmisbrukere fortsetter å ruse seg selv om hjelpen har vært hjertelig og iherdig, og flere må avslutte behandling før de føler seg ferdig. I mange yrker kommer man tett på mennesker som trenger hjelp.

– Omsorgstretthet er i veldig mange tilfeller egentlig en moderat depresjon med angst. Det er den vanligste måten å reagere på når man blir sliten og overveldet på jobb. Andre ganger kan det bli en søvnforstyrrelse, skam- og skyldproblematikk eller en somatiseringslidelse sekundært, sier psykolog Didrik Hægeland til Mentalt Perspektiv.

– Hvis du for eksempel jobber med rusmisbrukere hver dag som har opplevd traumer, utenforskap og ensomhet, og du ikke har mye tid til å gå i veiledning og ta etterutdanning, så er det ganske belastende, og mange rapporterer over tid at det ikke er bærekraftig.

les også

Sandra ble deprimert. Mange arbeidsgivere er skeptiske til sånne som henne

Ikke dropp påfyll

– Mange som blir overveldet og slitne på jobb begynner å kutte ut fagutvikling og veiledning. Så dropper de å gå på møter, og snakker ikke så mye med ledere og kolleger om det som skjer. De spiser lunsj alene. Det er uheldig. Denne tilbaketrekningen er et forsøk på å få hodet over vann fordi man er sliten. Men det er egentlig det motsatte av det du trenger, sier Hægeland, og utdyper:

– Da går du egentlig glipp av noe du trenger. Du unngår noe, men du unngår også det som er godt for deg.

– Du trenger å være med i gruppeveiledning, du trenger å bli inspirert av andre kolleger og se hvordan de jobber, og du trenger å drøfte det med lederen din. Du trenger variasjon i arbeidsoppgavene dine.

Hvis du bruker tid på å bli bedre i faget ditt og holde deg oppdatert, vil det kunne beskytte deg fordi det gir deg litt distanse til oppgavene dine.

– Å jobbe med faget ditt gir deg metodene for å hjelpe folk, så det må man ha tid til.

Hægeland tror at det er vanlig at den daglige driften tar så mye tid og plass at det ikke blir tid og penger til fagutvikling.

– Jevnlige medarbeidersamtaler hvor du faktisk er ærlig med lederen din om hvordan du har det og hva du trenger er også svært viktig, sier psykologspesialisten.

Hægeland understreker at å jobbe med å gi omsorg er en selvvalgt og meningsfull jobb. I disse yrkene kommer man tett på mennesker som trenger hjelp og som setter pris på den hjelpen de får. Det oppstår meningsfulle og ekte relasjoner. Ofte får folk i slike yrker mulighet til å jobbe i tråd med sitt eget etiske fundament og livssyn, sier han.

Vikarlivet ble løsningen

Men noen ganger blir det for mye. I en alder av 24 år måtte Robert ta avgjørelsen om han skulle forlate yrket han elsket for å ivareta seg selv.

Han bestemte seg for å ta grep. Han ønsket ikke å slutte som sykepleier, men kunne heller ikke fortsette som før.

Løsningen for Robert ble vikarlivet.

– Nå har jeg 0 prosent fravær hele året, og er mindre syk enn før. Jeg jobber til og med over 100 prosent hvis det trengs. Min mentale helse har blitt mye bedre, og jeg har også fått et enormt overskudd.

Han har mindre søvnproblemer, og mener det skyldes at han som vikar stresser mindre.

– Som fast ansatt er det ikke tilrettelagt for at man kan lade seg opp for å håndtere de emosjonelle kravene, men det føler jeg man kan gjøre som vikar.

Etter et oppdrag tar Robert seg alltid ferie, og opplever seg dermed ladet opp med et enormt overskudd til neste oppdrag. Han kjenner ikke lenger på den samme omsorgstrettheten og mener det kommer av at han er på det aktuelle arbeidsstedet i en begrenset periode.

– Litt omsorgstretthet er normalt

Hægeland mener det kan gå inflasjon i begrepet omsorgstretthet.

– Omsorgstretthet er ikke en kreft, det er ikke noe du vil bli kvitt så fort som mulig og ikke vil ha noe av. Det er helt normalt å ha litt omsorgstretthet, forsikrer psykologspesialisten.

– Det er utgangspunktet for at du gjør endringer i livet, det er derfor du skifter jobber, det er derfor du ber om varierte arbeidsoppgaver, det er derfor du tar etterutdanning og har lyst til å bli mellomleder.

– Det å være litt omsorgstrett, det er egentlig utgangspunktet for at du skaper forandringer. Og forandringer er selve utviklingsdriveren i livet ditt. Så du trenger ikke være livredd for å ha litt omsorgstretthet. Det er først når det er vedvarende, moderat til alvorlig omsorgstretthet at vi snakker om fare, sier Hægeland.

les også

Hvor åpen bør du være om psykisk helse i jobbintervjuet?

Stressa inni, rolig utenpå

Forsker Anne-Marthe Rustad Indregard har fordypet seg i det emosjonelle arbeidet som utføres av arbeidstakere i relasjonelle yrker. Hun forteller at arbeidstakere som må regulere følelser store deler av arbeidsdagen har høyere sannsynlighet for å bli utbrent og sykemeldt.

Hun forklarer at når du er i en krevende situasjon kan du oppleve det hun kaller emosjonell dissonans. Hun utdyper:

– Du er ofte nødt til å ta på deg en maske eller ha et følelsesuttrykk som passer med den situasjonen som du står ovenfor, mennesket du møter, og de behovene de har. Inni deg kan du være både utslitt eller umotivert, men du prøver likevel å være omsorgsfull, nærværende og til stede, slik at det blir en dissonans mellom hvordan du kjenner det på innsiden og hva du utstråler.

En pasient kan provosere, en elev kan komme med en negativ kommentar, du kan føle deg provosert på jobb uten at du kan reagere.

– Man går ikke i diskusjon med en pasient, men holder i stedet masken, er tålmodig og rolig. På innsiden kan du føle deg irritert.

Forskeren forklarer at å kjenne på denne ubalansen over tid kan utvikle seg til helseplager.

Varsler høyere krav til ledere

Forskeren mener at det beste er å ha kjente ansatte som jobber i et fast team, fordi man da kan løfte problemene opp fra individnivå til gruppenivå. Da kan man dele mer på belastningen. 

Hun mener emosjonell belastning er en underkommunisert belastning, som i altfor liten grad blitt løftet frem som en negativ eksponering. Man har tatt det litt for gitt at man skal være emosjonelt til stede og hele tiden forholde seg til andre mennesker. Man har ikke snakket om det som en arbeidsfaktor, at det faktisk er en jobb.  

– Man gjennomfører alt man har lært gjennom utdanningen, og så kommer det emosjonelle arbeidet oppå, og så tenker man ikke på at det faktisk også er en jobb. Og når man ikke anerkjenner det som en jobb, og hvordan det påvirker egen helse, så tror jeg mange holder det litt for seg selv, og ikke deler og lufter tanker om hvordan man blir påvirket av det. Det blir hele tiden den enkelte personen som skal mestre dette på egenhånd fordi det rett og slett ikke blir snakket nok om.  

Forskeren varsler at det i fremtiden vil bli høyere krav til ledere i helsetjenesten om å bli mer oppmerksomme på emosjonell belastning på arbeidsplassen.  

– Arbeidstilsynet har blitt opptatt av emosjonelle krav og emosjonelt arbeid. Men jeg tror det er vanskelig for ledere at de ikke har nok kunnskap om hva de skal gjøre.  

Anerkjennelse som forebygging

Noen yrker vil alltid være emosjonelt krevende. Hva kan en leder gjøre?  

– Om ansatte opplever at ledelsen anerkjenner tematikken og at de kommuniserer til sine ansatte at de bryr seg om hvordan de blir påvirket, har det faktisk veldig mye å si, sier forskeren.

At det er et rom for å snakke om problemstillinger på en faglig måte er også avgjørende. Arbeidsplasser hvor det er takhøyde for å lufte problemstillinger og hvor man ikke blir møtt med bagatellisering eller blir avfeid er en veldig viktig forutsetning, sier Rustad Indregard.

– Vi ser også at på arbeidsplasser hvor man jobber godt i team og eier oppgaver og problemstillinger i fellesskap, tåler de ansatte emosjonelle belastninger bedre. Det er dermed viktig å vektlegge teamarbeid. Økt vikarbruk, på den annen side, tror jeg kommer til å hindre godt teamarbeid.

---

---