Mistet sønnen: – Et fuck you fra samfunnet hvis det ikke blir gjort mer

Fredag 28. august 2020 vet Anders ingenting om selvmord.

Lørdag 29. august 2020 skal alt endre seg.

Klokken er 09:29 denne lørdagen når Anders tar en selfie på treningsstudioet i Sandvika. Rundt en halvtime senere kommer han hjem. Han blir stående ute på gårdsplassen og snakke med naboene. Anders og sønnen hadde satt opp robotgressklipperen tidligere samme uke, og naboene lurer på hvordan den fungerer. Praten går lett og ledig.

Klokken 10.20 går Anders inn i eneboligen på Kolsås. Han går opp trappen til rommet til sin eneste sønn, og oppdager at det er tomt. Han stusser. Carl er tenåring og liker å sove lenge, hvorfor er han oppe så tidlig?

Han ser seg rundt på gutterommet.

Så oppdager han avskjedsbrevet på notatblokken.

Nesten to selvmord hver dag

Om lag 650 mennesker tar sitt eget liv i Norge hvert år. Det er nesten to selvmord hver dag.

Og selvmordstallene går ikke ned.

Medianalderen for personer som tar selvmord i Norge er 47 år, og to av tre er menn. I Europa går tallene ned. Det gjør de ikke i Norge.

Omtrent seks ganger så mange personer dør hvert år i selvmord som i trafikken i Norge.

Selvmord har betydelige konsekvenser for familie og andre nære personer og for samfunnet for øvrig. Om man regner 10 etterlatte per selvmord, vil omkring 6500 mennesker bli berørt i Norge hvert år.

les også

Selvmordsfare: Still disse spørsmålene for å hjelpe

En rekke studier finner høyere forekomst av posttraumatiske stressreaksjoner, forlenget sorg, depresjon, angst og selvmordstanker og / eller selvmordsforsøk hos etterlatte etter selvmord.

Anders talte 26 personer som oppsøkte profesjonell hjelp etter at Carl tok sitt eget liv.

– Visste ikke at man skulle spørre

– Vi hadde ikke sett dette i forkant, det kom som lyn fra klar himmel, forteller Anders.

– Det kan ha vært tegn, men ikke noe tegn som jeg skjønte eller så. Det var totalt overraskende.

Anders Lie Brenna er journalist og redaktør for Energiwatch.no, og bor på Kolsås, sammen med kone, to stebarn og hunden Simba. Hunden som Carl visste skulle komme, men aldri rakk å møte.

Simba har vært en redning for Anders, og han er sikker på at Carl hadde blitt hans beste venn.

Carl var Anders’ eneste biologiske barn.

Han forteller at sønnen hadde sine utfordringer, men det var normale utfordringer han tenkte var innenfor hva man kunne forvente gjennom en oppvekst.

Til tross for at Anders er en iherdig og allsidig leser, hadde han lest veldig lite om selvmord.

Derfor var det heller ikke noe som forberedte ham på at det var et tema som han burde ta opp.

– Jeg visste for eksempel ikke at man skal spørre om selvmordstanker. Det er underkommunisert at man faktisk skal spørre om det, sier Anders.

Han mener det mangler nysgjerrighet rundt viktige spørsmål som hva får folk til å svare om selvmordstanker? Hvordan kan vi spørre for å få ekte svar?

Han beskriver et paradoks:

Når man står klar til å ta sitt eget liv, er man i en situasjon hvor det umulig kan bli verre.  Likevel tror man at hvis man forteller det til noen, blir det verre.

Det er den groveste tankefeilen av alle, mener Anders.

Tausheten utgjør den største smittefaren

Da det utenkelige hadde skjedd, la Anders merke til at det ble helt stille. På tross av at han delte et innlegg på Facebook med 65 bilder av Carl og fortalte at han begikk selvmord, har hans selvmord aldri blitt omtalt i lokalavisen utover dødsannonsen de betalte for.

Det synes han er synd og feil. Veldig mange i kommunen vet hvem Carl var og at han begikk selvmord.

– Da kunne lokalavisen med fordel ha fortalt litt om ham, istedenfor at alle går rundt og tenker sitt, sier Anders.

Som etterlatt ville Anders opplevd det mer naturlig å få si noen ord om Carl. Men det ble stille, og livet gikk videre som om ingenting hadde skjedd. Anders opplever dette som en provokasjon for ham som etterlatt.

Fordi stillheten sender et signal om at sønnen din ikke var så viktig.

Fordi stillheten sender et signal til dem som går med selvmordstanker om at hvis du blir borte, går samfunnet bare videre. 

– Når noen blir drept eller dør i en ulykke, får det stor oppmerksomhet, og den oppmerksomheten sørger for at det blir gjort noe med det, mener Anders, og sier det er en vesentlig grunn til at vi har relativt få drap i Norge.

Vil ha samme flomlys på selvmord som på drap og trafikkdød

For Anders er det uforståelig at et så stort samfunnsproblem som selvmord ikke blir tatt på alvor.

– For det gjør man ikke når man ikke gir det oppmerksomhet, sier han og legger til:

– Selvmord må få samme flombelysning som drap og trafikkdødsfall. 

Anders mener at tausheten er den største smittefaren av alle. Han tror frykten vår for å omtale selvmord kan føre til flere selvmord. At flere dør som følge av manglende omtale av selvmord enn det vi ville sett om vi hadde gjort alt «galt».

For problemer som feies under teppet, blir bare større og større.

Frykten for smitteeffekten skaper en større smitteeffekt, mener Anders.

Han understreker at smitteeffekten skal hensyntas, den er reell, men mye mindre enn folk tror.

– Man har jo trodd at om man sier ordet selvmord, så detter folk overende.

– Og det er riv ruskende galt. Det er dokumentert at det går an å omtale selvmord på en trygg måte, og at det også gir en konstruktiv smitteeffekt å høre om mennesker som har vært i nærheten av å ende sitt eget liv, men som kom ut av det. Det gir en positiv effekt for suicidale å høre om folk som viser at livet blir bra etter å ha reist seg opp igjen.

Vrangforestilling: de andre får det bedre uten meg

Når vi ikke snakker om det, og later som om ingenting har skjedd, er det med på å understøtte vrangforestillingen om at de som blir igjen får det bedre uten.

– Vi må sende et signal om at det er et stort tap og at du blir savnet om du tar livet ditt.

Han forstår at det er godt ment å tro man skal være snill mot de etterlatte og ikke snakke om det, men sier det er feil. Han blir trist når ingen spør ham om Carl. Som om han var luft, som om han ikke var noe.

– Jeg mistet ham, og samfunnet mistet en ressursperson.

– Så skal man bare late som han ikke eksisterte. Det er en hån mot meg, og et farlig smittesignal ovenfor andre som går med lignende tanker. Signalet er at «hvis jeg gjør det, så er det ingen som kommer til å savne meg».

– Mediene må skrive om selvmord

Anders mener at mytene har fått lov til å forplante seg inn i vær varsom-plakaten, som er medienes etiske retningslinjer og dermed setter kursen for hvordan pressen skriver om selvmord og i hvilken grad vi får lese om det. Det har han nylig vært med på å endre som del av et utvalg som foreslo endringer i de etiske retningslinjene for journalister.

Han er overbevist om at endringen i punktet om pressens dekning av selvmord og selvmordsforsøk vil redde liv.

– Den starter nå med ordene «Ved omtale av selvmord…». Underforstått betyr det at selvmord er noe som det er naturlig å omtale, i motsetning til tidligere, med «Vær varsom ved omtale av selvmord …». Den tidligere utgaven signaliserer at man helst bør unngå omtale.

Han håper at endringene vil føre til mer åpenhet om selvmord.

Åpenhet slik at de som har selvmordstanker vil finne det naturlig å snakke om det.

Og hvis du forteller om det, så kan ikke hjelpen være åtte ukers ventetid unna, understreker Anders.

– Flere har dødd mens de har ventet.

Han viser blant annet til Jenny (13), som ikke klarte å leve mer og tok sitt eget liv den samme dagen hun skulle til utredning. Da hadde hun ventet i flere uker. Tidligere barneombud Inga Bejer Engh har tidligere gått ut og sagt at unge ikke får god nok psykisk helsehjelp i Norge.

– Et fuck you fra samfunnet

Carl hadde samme tankefeil som mange før og etter ham har hatt:
De tror at de rundt vil få det bedre når de blir borte.

– Det er så riv ruskende galt som du kan få det, fastslår Anders, og forteller at han er en ødelagt mann i dag.

Han savner Carl dypt. På et terningkast skala fra en til seks, så vil han aldri få det bedre enn en fire. Hans terning stopper der.

– Alle tror de er unike, en av de sjeldne som er alene om det. Jeg skulle ønske Carl hadde lest et eller annet sted at det stemmer ikke, du er ikke den eneste som har disse tankene.

Hva vil du sagt til en som er suicidal i dag?
– Du vil bli sterkt savnet. Og jeg håper virkelig at du ikke gjør det. Livet går ikke videre. Jeg har det vondt, og kommer alltid til å ha det. Sønnen min er borte.

– Det er en farlig misforståelse å tro at andre får det bedre. Jeg har aldri vært sint på Carl eller noen andre. Men jeg er veldig lei meg.

Men om selvmordstallene er like høye om tjue år, kommer han til å bli sint.

– For da er det ensbetydende med at man ikke bryr seg. Jeg skjønner det tar tid. Men hvis vi fortsetter som før og tenker at vi er fornøyd med at det «bare» er 6- 700 i året, og jeg skal sitte på gamlehjemmet og si at nei, Carl døde i 2020, etter det så skjedde det ingenting. Da er det et fuck you fra samfunnet. Til meg, til Carl, og til alle andre som kom både før og etter han.

---