Generasjon «snøfnugg» og «tafatt» er på vei inn i yrkeslivet – men hva om det er sjefene som er problemet?
Hypersensitive, lette å krenke og lite hardføre. De yngste i arbeidslivet er ofte beskrevet som «snøfnugg-generasjonen». Men forfatter Øystein Bonvik er mer bekymret for sjefene deres – mellomledere i 35–45-årsalderen som har så tettpakket fritid at de ikke har tid til å være der for medarbeidere som trenger en leder som er til stede.
"Generasjon O" for Overanalysert
Ikke tafatt, bare bekymret
– De yngste blir tolket som tafatte. Jeg mener at de er ikke tafatte – de er bekymret, sier Bonvik.
Bonvik har nylig skrevet en bok om generasjoner og arbeidslivet: «Fire generasjoner på jobben». Her forteller han om en Generasjon Z, født etter 1996, og deres møte med arbeidslivet og de eldre arbeidstakerne.
Opinion utførte nylig en undersøkelse som viser at 45 prosent av arbeidstagerne i generasjon Z synes det er urimelig når det stilles krav utover det som er avtalt i jobben. Uklare forventninger skaper usikkerhet, mener de.
At den yngste generasjonen kommer til arbeidsplassen med bekymringer og kanskje en viss dose usikkerhet, er ikke nødvendigvis vanskelig å forstå:
– Denne generasjonen har opplevd at verden stenges ned på grunn av sykdom, de har opplevd krigstrusler fra naboland og de har vokst opp med å bli vurdert hele tiden på sosiale medier, sier han.
De har dessuten vokst opp med foreldre som er tilgjengelige på hjemmekontor i en helt annen grad enn tidligere generasjoner. Færre har høstet erfaring i sommerjobber og deltidsjobber fordi mange arbeidsplasser som før var tilgjengelige for ungdom i samfunnet vårt, ikke lenger finnes. Sosiologer påpeker at flere unge enn før beskriver relasjonen til foreldrene som et vennskap. De unge tilbringer mer tid hjemme. Generasjonskløften har blitt mindre. Dermed er også frigjøringstrangen mindre for mange.
Bonvik ønsker å understreke at det han uttaler om generasjoner handler om et gjennomsnitt.
– Mennesker er forskjellige uansett hvor gamle de er.
– Lederne har ikke tid
Og i en verden der mange snakker kritisk om de yngste i arbeidslivet, opplever han at faren for den mentale helsen er størst i en helt annen gruppe:
– De yngstes usikkerhet kan møtes med veldig tilgjengelige ledere. Problemet er at lederne deres er i den aldersgruppen som har rigget livet sitt slik at de ikke har tid til noe mer. De utnytter hver eneste trevl av dagen sin. Dagene er fulle med enten jobb eller noe selvrealiserende, sier han.
Dagens mellomledere er generasjonen som har tre barn, hund og hus som skal pusses opp. De skal løpe Oslo Maraton og dra på venninnetur til Antibes, og de vil ikke velge bort noe av det.
– Mange av de yngste jeg møter, ønsker faktisk å være på jobb. De ser arbeidsplassen som et sted å lære og få bekreftet at de er på rett spor. Men det hjelper ikke hvis sjefen aldri er der.
Sykmeldt fra fritiden
Bonvik forteller om en fastlege som hadde hatt innom en 38-åring som trengte sykmelding. Lege og pasient gikk gjennom hvordan det var på jobben. Det hørtes ikke så ille ut. Kjøret på fritiden, derimot, var heseblesende. Legen skulle ønske han kunne sykmelde henne fra fritiden, ikke fra jobben.
En slik virkelighet betyr en tøff oppgave for topplederne – de som er ledere for lederne. Kanskje må de ta en alvorssamtale med mellomlederen og spørre om det er fornuftig å ta en pause fra lederjobben frem til livet er i vater.
– Mange har investert mye prestisje i lederrollen. Da er det vanskelig å erkjenne at tidspunktet kanskje ikke er riktig. Derfor er mange overrasket over de yngste som ikke synes det er så viktig å få «senior-» foran eller «-leder» bak yrkestittelen sin, sier Bonvik.
Stresset av utydelighet
Bonvik forteller om 26-åringen som holdt på å møte veggen nesten umiddelbart da hun begynte i jobb.
– Det som slet henne mest ut, var at det var vanskelig å forstå forventningene som jobben hadde til henne, sier Bonvik.
Han mener at det de siste tiårene har blitt ansett som en viktig verdi at ledere ikke er for tydelige og styrende. Kanskje har det gått for langt?
– 26-åringen ble stresset av at ingen ville fortelle henne tydelig hva som var ventet av henne. Problemet er at det krever tre ting: Tid, tålmodighet og tilgjengelighet. Så har du en sjef som allerede har fylt hvert eneste minutt av døgnet og skal begynne med dette i tillegg, sier Bonvik.
– Jeg gikk inn i dette bokprosjektet og var nysgjerrig på om vi skal måtte sykmelde en hel generasjon før de kommer seg inn i arbeidslivet. Det går ikke an å si at «nå må du skjerpe deg og være selvstendig». Vi må heller se på lederne: Dette er hva det krever å være leder i 2026.
