Dobbelt så mange unge sliter: Hun er mamma og pårørende

En studie fra NTNU viser at nesten dobbelt så mange unge forteller om symptomer på angst og depresjon i dag som for 25 år siden. Den største økningen har skjedd de siste ti årene.

Mamma Sara Møllebakken forteller om et liv som ble annerledes, og om en gruppe pårørende som ikke blir sett: Foreldrene til unge med psykiske utfordringer.

– Jeg har tenkt mye på at det ikke ble helt sånn jeg hadde sett for meg, livet hans og mitt, og jeg jobber fortsatt med å akseptere det. Men jeg ser nå etter noen år med sykdom at livet kan bli ganske bra likevel, forteller hun til Mentalt Perspektiv.

En voksende gruppe foreldre som pårørende

Møllebakken understreker at det bare er sin egen historie hun kan fortelle. Ikke sønnens, for det er hans historie. Sønnen, som nylig fylte 20, vet at moren forteller og har gitt tommel opp.

– Det er en voksende gruppe der ute, tror jeg, med foreldre som kaver ganske hjelpeløst rundt med ungdommer som sliter. Det er lite fokus på denne gruppen, på foreldre. Du sitter mye der hjemme alene med ungdommen, som i mitt tilfelle ikke ville leve, og hvordan håndterer du det? Det er en umenneskelig følelse. Kroppen din er i stadig alarmberedskap. Det er ingen enkel jobb.

Sara deltok på et pårørendekurs i regi av kommunen, men det traff ikke helt hennes situasjon som foreldre til en syk ungdom. Hun ønsker seg samtalegrupper, kurs og et mer formelt nettverkstilbud for foreldre som pårørende.

– Jeg tror det er mye skam og tabu her. Å si at mitt barn har det vanskelig – for det første har du jo ikke rett til det. Du kan ikke utlevere barnet ditt og fortelle hans eller hennes historie. For det andre tror jeg at i dag er våre barn en målestokk på egen suksess. Å si at jeg har et «mislykket» barn, i gåsetegn, at jeg har et barn som ikke får til dagens krav, det tror jeg er vanskelig. Det var i alle fall vanskelig for meg. Du blottlegger deg veldig, og framstår kanskje som en mislykket mor.

Rammer alle samfunnslag

Moren håper at hun kanskje kan gjøre det lettere for andre foreldre.

– Jeg kommer fra et vanlig hjem, jeg er en vanlig person som fungerer bra, har en god jobb – men ting som dette rammer vilkårlig. Det har ingenting å gjøre med at du ikke fungerer som menneske og at du ikke har ressurser. Det rammer alle samfunnslag.

Har du noen råd til andre foreldre i samme situasjon?
– Jeg prøver å vokte meg for å komme med tips. Dette er en lang prosess og det har tatt meg mange år å komme dit at jeg kan akseptere det og nå ha det mye bedre med meg selv og situasjonen. I starten kavet jeg. Jeg var drevet av frykt i alt jeg gjorde, og det gjorde det vanskeligere for hele familien. Men hvis jeg gir råd til en som er i starten av en slik prosess, vil det ikke fungere. Jeg har veldig respekt for at dette tar tid og for at alle foreldre er i en unik situasjon med ulikt utgangspunkt og at vi reagerer ulikt når vi får barn som blir syke.

Sara håper likevel at hennes fortelling kan være til hjelp for andre foreldre.

– For min del var nøkkelen å klare å håndtere min egen frykt. Og så er det tiden som går. Den hjelper litt, den og. Du går over så lang tid og er så redd og har det så vondt at det er som en strikk som strekkes og til slutt må ryke. Jeg innså at jeg måtte endre kurs, for måten jeg håndterte det på, gjorde det verre. Jeg var jo livredd for at noe skulle skje, hele tiden. Det knøt seg i magen. Når livet bare er vondt og vanskelig og du er redd for at noe skal skje hele tiden, blir livet ditt ekstremt begrenset. Og det kom et punkt der jeg visste at sånn vil jeg ikke ha det.

LES OGSÅ SARAS NOVELLE om å være mamma og pårørende:

"Hvordan kjefte på en som bare vil dø?"

Aksept for hvordan det ble

Moren forteller at selv om livet fortsatt ikke er som hun hadde forestilt seg, er det litt lettere nå.

– Da jeg klarte å håndtere egen frykt og ta ansvar for min egen uro, åpnet det opp for en bedre energi i hele familien, for jo mer bølger jeg lagde, jo mer påvirket det alle som lå i havet rundt meg. Min sønn har fått det bedre, min mann har det bedre, i ekteskapet vårt er det mer ro. Jeg har fått en aksept om at greit, det ble ikke som jeg hadde sett for meg, men det kan gå bra likevel.

Psykologens råd til foreldre med syke barn

Psykolog Svein Øverland kjenner igjen fortellingen til Sara. Han forteller at jo mer du som forelder og pårørende klarer å ha fokus på at du er god nok og at du er en styrke for barnet ditt, jo mer energi frigjør du til å kunne hjelpe.

– Du er god nok for barnet ditt

– Å være foreldre er vanskelig nok når barna er friske, mye vanskeligere når barna er syke, og aller verst når barna dine har en psykisk lidelse. Både fordi du føler deg maktesløs fordi du ikke vet hvordan du kan hjelpe og fordi du skammer deg for å ikke å være en «god nok» forelder. I verste fall opplever du at andre tror at du har skyld i barnets problemer, selv om det ikke stemmer, eller du har «tenk hvis-tanker» om det, sier Øverland.

Han forklarer at det dette er naturlige reaksjoner, men de stjeler energien og overskuddet ditt. Psykologen råder foreldre til å finne noen de kan snakke ærlig og åpent med om «tenk hvis»-tankene dine.

– Del dem gjerne med den andre forelderen. Om dere er skilt, vil det i tillegg gi en bonus-effekt ved at barnet deres ser at dere klarer å samarbeide for barnets beste.

– Vær tilgjengelig for ungdommen

Øverland forteller at barn ikke nødvendigvis trenger så mye praktisk hjelp av foreldre. Det viktigste er at foreldrene tilbringer tid med barnet. Det kan være nok å opprettholde vanlige aktiviteter som man gjorde før sykdommen. Å bruke mye tid med eller være tilgjengelig for barnet – uten at man alltid trenger å være i samme rom – viser at du prioriterer det.

– Da er du der når barnet får behov for litt ekstra kjærlighet, nærhet eller ønsker å dele sine tanker. Barn kan som kjent skifte humør raskt, og særlig når de har psykiske lidelser. Av og til oppstår det gylne øyeblikk der barnet signaliserer at hen trenger litt ekstra. Å være der da, er gull verdt.

Psykologen forklarer at barn med psykiske lidelser, akkurat som voksne, kan såre dem de er glad i. Det er ikke et tegn på at du har gjort noe feil som forelder, men er som regel et smerteuttrykk. Å ikke reagere med sinne eller avvisning er derfor til hjelp for barnet selv om det der og da kanskje ikke virker slik.