Trapp

En mammas tanker: Hvordan kjefte på en som bare vil dø?

Trappa fra stua og ned til underetasjen, der rommet hans ligger, er akkurat den samme i dag som da, ganske smal der jeg må snu meg litt på skrå hvis jeg skal ned og en annen opp.  Et tynt støvlag legger seg irriterende fort på de hvite kantene og er først synlig når jeg går i trappa. Jeg burde støvsuge på nytt, tenker jeg raskt mens jeg beveger meg mellom etasjene. Jeg er god på det, tenke raske tanker.

Trappa er ikke lang, tretten trinn totalt. Det er festet sklitape ytterst på trinnene for at den skal være enklere å gå i, fortrinnsvis ned. Bestefaren hans skled en gang i den. Her klister alt seg i rause støvballer: Ull og bomull fra sokker, matrester og sorte, små gummikuler fra fotballbanen. Spor av levd liv i sklitapen.

Det er nesten umulig å få vekk all skitten, spesielt i de nederste trinnene. De som ligger nærmest rommet hans.  

På vei ned trappa vokser uroen for hvert steg. En blanding av prikkende nervøsitet og tung kvalme legger seg som en forsteinet, men likevel bevegelig materie, nederst i magen. Det føles ut som den intense sugende følelsen som oppstår når karusellvogna du sitter i, plutselig dropper i rask fart.  

Slike karuseller sluttet jeg å ta for lenge siden.

Uroen starter midt i magen, rett over navlen. Det oppleves som å bli truffet av en knyttneve, tror jeg, jeg har aldri fått et slag i magen. Den utvider seg fra navlen og ut mot hoftebeina, kryper sakte over kanten av dem. Suger seg fast i muskelkjøttet før den skyter fart oppover. Opp korsryggen, langs spiserøret. Til slutt øverst i halsen. Det er et kvelende ubehag. Jeg er infisert, fylt. Noe annet har tatt kontrollen og satt kroppen min i beredskap. Den røde knappen er trykket på. Mine egne pulsslag dunker i ørene, det klumper seg i halsen – jeg forsøker å bremse.

 Det blir med tanken. Kroppen lystrer ikke.

Jeg anerkjenner den ikke, smerten som har tatt bolig i meg, som har endret meg som mor, ektefelle, menneske, som pustende vesen. Jeg vet den er der hvis jeg hadde kjent etter, ordentlig etter, men det gjør jeg ikke. Jeg finner ikke døren som gir tilgang. Jeg har heller ikke vært så interessert i å finne den. Likevel står døra alltid på gløtt. Det lekker konstant små dråper av smerte. Små drypp som holder meg i beredskap og aldri gir hvile. Aldri gir ro. 

Gir jeg etter, ramler jeg sammen. Et stramt selvpåført grep er det som holder meg oppe. Løsner jeg på det, synker jeg ned i mørket. Et mørke jeg ikke kjenner til eller vet dybden på. 

Jeg går heller på. Øker farten på vei ned trappa. Fokuserer på støvet langs kantene. Det er så lett å fikse, bare å støvsuge.

På den måten blir det slik jeg alltid har sett for meg at det skulle være: Harmoni, latter, glede, en stolt mor som speider etter sin sønn der han legger ut på livets reise.  

En støvfri tilværelse i mitt eget støvfrie liv.

Så står jeg foran døren til rommet hans, ved enden av det trettende trinnet, der jeg vet han ligger i mørke, forhåpentligvis i live.

Jeg må bruke kraft for å få døren på gløtt. Det er noe med dørkarmen som ikke er i vater. Det føles som en uforholdsmessig stor kraftanstrengelse. Sekundene går før jeg ser om han rører på seg. Uroen ligger klar, enten til å flomme ut gjennom døra og sluke meg totalt, eller til å trekke seg stille og rolig tilbake til hulen der den kom fra. Der kan den ligge og piple smertedråper i påvente av neste hendelse, neste tanke, neste følelse, neste aktivering.

Uroen krever handling for å holde seg rolig. Jeg har gjort som befalt. Ringt alle enheter på tre bokstaver som finnes i dette landet. Jeg booket møter med leger og institusjoner. Jeg satt på venterommet i protest og nektet å gå før jeg fikk snakke med noen som kunne hjelpe. Jeg har ryddet, vasket og kledd på ham, ja nesten matet ham, for ingen kan vel overleve på bare sukker? Jeg skiftet på sengen hans. Jeg kontaktet kompiser for at de ikke skulle glemme og for at de skulle si ifra om de merket at noe var galt. Jeg koordinerte alt fraværet med skolen før vi til slutt ga opp. Jeg snakket med inntakskontoret for Forsvaret og forklarte – han er innlagt akkurat nå.

– Jeg forstår, sier damen på kontoret, vi henlegger den kandidaten.  

I et øyeblikk ser jeg ham så tydelig for meg, en stram kar i grønn uniform. Bredskuldret med rak rygg og medvind som kjæler ham mykt i nakken. På linje med de andre, de unge og lovende.

Jeg gråter mens jeg jogger i lysløypa og fortvilt prøver å huske hvilke sanger han liker for tiden. Hva slags mor er jeg som ikke vet hvilke sanger som skal spilles i tilfelle han må begraves? Jeg skjeller ut min mann for alt han gjør galt, som egentlig er det meste etter mitt syn.  Jeg hulker og synes synd på meg selv. Potetgull, mye potetgull. Helst ost & løk, men av og til den med salt og pepper, kun for forandringens skyld. Jeg legger på meg og tenker raske tanker: Spise potetgull midt i uken, en hel pose i tillegg! Det er neppe slikt andre kvinner gjør. De som får til alt og topper det hele med å lage vegetariske retter der de står barbeint på kjøkkenet. Tru om de har barn på mørke rom?

Sykemeldingen går ut, jeg må over på andre løsninger. Økonomien blir dårligere, etterveksten blir lengre. 3000 kroner for nye striper! Jeg utsetter nok en gang. De andre damene har ikke ettervekst.  

Jeg melder meg inn i kor. Musikk er bra, sier de. Jeg trippelsjekker at telefonen har høyeste volum hver kveld før jeg legger meg i tilfelle han sender melding og tar farvel igjen. Jeg drar på yoga, jeg gråter på yoga. Jeg drar nok en gang til legen.

 - Du skjønner, det gjør vondt her sier jeg, og peker på magen.

 - Jeg er helt sikker på at det er kreft denne gangen, ja, jeg kan praktisk talt kjenne kulen. Legen sjekker. Igjen.

Kreften får vente til neste gang.  Jeg går turer, peser meg opp fjellsider. Jeg støvsuger gulvet på rommet hans og bretter klærne som ligger strødd utover. Jeg kjefter, ja jeg kjefter på ham.

Hvorfor ble det slik, du som har alle muligheter, men som bare ligger der? Alt går jo til helvete her.

Men hvordan kjefte på en som bare vil dø? Jeg er full av skam.

365 x 4 har gått. Det har vært mange runder opp og ned trappa. Jeg har mistet telling. Han flyttet ut. Stegene hans opp trappa ble for tunge, mine ble for mange. Det ble stille i hjemmet, men inni meg raser fortsatt stormen. Fra vinduet der jeg sitter er horisonten grå. Fargeløs. Jeg venter bare på det siste stormkastet som skal velte båten og la den synke, eller i beste fall drifte rundt på åpent hav. Ankeret mitt er borte, om det i det hele tatt var der? La verden rundt meg bare gå sin gang. La alle holde på med whatever ubetydelige saker de holder på med.  

Jeg har støvsugd, hele tiden. Trappa er gullende ren.

Finnes det en sannhet bortenfor alle mine raske tanker? Finnes det et speil der ute som kan vise meg min fulle og ærlige sannhet? Og hvis det finnes, tør jeg å se?

Innse det faktum at jeg har gjort alt verre? En mor. Finnes det verre? Min egen sannhet treffer meg som en hard, men likevel myk bølge.

Støvet må få ligge. Skitten aksepteres. Det er godt mulig den ligger der av en grunn.

Når en støvsuger alltid står på, blir det lite stillhet å helbredes i.


Denne novellen sto først på trykk i iTromsø.nos novellekonkurranse.

Vil du skrive for Hodebry?

Send inn til hodebry@mentaltperspektiv.no.

Hodebry er erfaringer og meninger, fag og synsing, dikt, noveller, dagbok, blogginnlegg og sakprosa om psykisk helse. Noen av skribentene her er pasienter, noen har vært pasienter, noen er proffe forfattere og kunstnere, andre sender inn sin aller første tekst, noen er behandlere og terapeuter, andre er pårørende.

Hodebry er en måte å bidra til en åpen debatt og et fritt ordskifte. Det gir færre tabuer og fordommer. Når du som selv har kjent det på kroppen forteller om dine egne erfaringer, kan det kanskje også være veien til bedre psykisk helsevern og forebyggingstilbud for flere i landet vårt, enten du selv er plaget av hodebry eller ønsker å være til hodebry. Uten hodebry kommer vi ikke videre!

Vi honorerer ikke bidrag, men sørger for at dine synspunkter blir en del av den offentlige samtalen om psykisk helse.

Send en arbeidsprøve eller ferdig tekst til hodebry@mentaltperspektiv.no. Vi tar også imot fotografier, tegninger og tegneserier.

Husk at alt du sender inn må være ditt eget arbeid. Si fra hvis det har vært publisert tidligere.

Alle innsendte bidrag blir redaksjonelt vurdert. Ikke alle kommer gjennom nåløyet for publisering, men vi vil gi deg tilbakemelding så fort som mulig og innen 3 uker uansett.

Dersom din tekst blir godkjent, blir den publisert i dette nettmagasinet. Den kan bli delt i sosiale medier og i papirutgaven av Mentalt Perspektiv, som går ut til medlemmene i Mental Helse fire ganger i året.

Vi setter stor pris på at du skriver under eget navn, men du kan også velge å være anonym.

Tekstene i Hodebry-spalten er uttrykk for skribentens egne meninger og erfaringer.