Akutt psykiatri: Når politiet rykker ut
Det er en stadig større del av arbeidshverdagen til politiet. Hvordan er det egentlig å jobbe i førstelinjen?
(BERGEN SENTRUM:) – … skal visstnok ha vært noe slåssing på en privat adresse, sier en stemme over sambandet.
Inne i en av politiets patruljebiler tikker det inn korte meldinger med forløpende info fra operasjonssentralen. Utenfor faller mørket, men for de to betjentene i bilen er arbeidsdagen nettopp begynt. Informasjonen de får om hendelsen er rotete og situasjonen er uoversiktlig. Det meldes om en slåsskamp mellom to menn. Én av de to skal også ha vært involvert i en annen hendelse, som ble meldt til politiet tidligere den dagen. Såpass er klart når Ola snur seg mot meg og spør om setebeltet sitter godt på.
Kari tråkker på gassen og jeg strammer beltet over den skuddsikre vesten. Vi rykker ut – men til hva?
Hengt ut på sosiale medier
De to betjentene som har åpnet bildøren for Mentalt Perspektiv ber om å få bidra anonymt til saken.
– Jeg er ikke på Facebook og Instagram eller sånne ting, steder der man kan bli søkt på. For jeg har hatt det tidligere, og da dukker det opp ting på hjemmesiden, som spørsmål. Så det handler litt om generell sikkerhet, at jeg ikke ønsker å være en offentlig person når det ikke er nødvendig.
Det sier betjenten som får dekknavnet «Ola», en mann i 40-årene som blir introdusert som «en mediator», en som er god på å snakke ned konflikter. Det er makkeren hans «Kari» som introduserer ham. Hun er noen år yngre, men har også 14 års erfaring som politi bak seg. Selv er hun en «breacher», en som er faglært i å bryte opp dører.
Sosiale medier endrer samfunnet, men også arbeidshverdagen til politiet. Samtidig som vi gjør intervjuet blir en annen politibetjent filmet mens han er i tjeneste, og hendelsen gjør at han blir hengt ut i sosiale medier. I lys av det ber «Ola» og «Kari» om å få slippe å stå fram med navn og bilde.
Likevel står døren åpen for at Mentalt Perspektiv får bli med på patrulje. Etter saker som «Tre skudd i Ibsens gate» har Bergenspolitiet trolig lite å tape på å vise fram rutinene sine på en ny måte, men de oppgir at intensjonen er å gi et inntrykk av hvordan de jobber med personer med psykiske lidelser. For det er mange oppdrag knyttet til psykiatri.
Politidistriktene oppgir en økning i antall oppdrag det operative politiet bruker på å håndtere oppdrag knyttet til psykiatri. I Vest politidistrikt har det vært en enorm økning i oppdrag der politiet gir bistand til helsevesenet, med hele 222 prosent siden 2018.
«Atypisk oppførsel»
Vår bil ankommer som den andre patruljebilen på stedet. Vi får en kort brief av hva den første patruljen vet. Foreløpig er det ikke mye. Visstnok skal det ha vært en uenighet mellom to menn, som eskalerte til en slåsskamp. De to er nå adskilt.
Ola og Kari snakker med dem hver for seg, for så å snakke med vitner på stedet. Her gjelder det å få mest mulig informasjon og best mulig oversikt – og helst på kortest mulig tid – for å ta en avgjørelse om hva de burde gjøre. Det er dette som kalles «beslutningsvinduet». Ingen situasjon ser lik ut, noen ganger er stressnivået høyt. Men på den private adressen utenfor sentrum later det til at situasjonen allerede er deeskalert.
Kari kommer ut på trappen etter å ha snakket med en av mennene. Hun oppdaterer makkeren:
– Han virker ikke helt … han synger og snakker til seg selv, men han er rolig og svarer når jeg snakker til ham.
«Atypisk oppførsel» er betegnelsen som blir brukt av politibetjentene fra nå av. Dette er den samme mannen som har vært involvert i en hendelse med politiet tidligere på dagen, og vitner forteller at han har oppført seg merkelig i flere dager. Ifølge et vitne skal det ha vært dette som førte til slåsskampen.
Mannen har fått noen merker i ansiktet og et av vitnene er bekymret for om han har fått en hjernerystelse.
Alkohol og medisiner
En pårørende forteller at mannen sliter psykisk og går på medisiner, og nå har han i tillegg drukket alkohol. Det kommer også fram flere opplysninger om hendelsesforløpet og omstendighetene, som ikke kan gjengis her på grunn av hensyn til personvern.
Politibetjentene vil ha ham sjekket av lege. De ringer etter ambulansen for å be om bistand fra helse, men ambulansetjenesten har ikke kapasitet. De svarer at mannen kan ta en taxi til legevakten.
Kari og Ola tar en rask prat – hva gjør de nå?
De lander på at de vil ha ham med i bilen og kjøre ham til legevakten selv. De vurderer det sånn med utfra politilovens paragraf 12 «Hjelp til syke»:
«Politiet skal hjelpe eller sørge for hjelp til syke personer som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, når ingen pårørende eller andre ansvarlige er til stede og kan ta seg av dem.»
Kari spør om den involverte vil bli sjekket av lege. Svaret er ja, og han sier også ja til å bli med i politibilen. Kari ber ham å holde seg like rolig under kjøreturen som det han er nå. Håndjern blir ikke nødvendig, men de bruker litt tid på å finne et par sko til ham.
«Slapp av, du er trygg nå»
Ola setter seg bak i baksetet sammen med mannen og introduserer seg med navn.
– Hvor gammel er du? spør Ola.
Mannen er i 30-årene.
– Fin alder. Jeg begynner å bli gammel, fleiper Ola, men med litt alvor.
De snakker om løst og fast før samtalen ebber ut. Mannen synger lavt for seg selv. Ola og Kari kommenterer at han har en god stemme.
Det blir stille en stund. I stillheten begynner mannen å prate til seg selv. Han sier:
– Slapp av, du er trygg nå.
De to politibetjentene forteller at dette er den reaksjonen de pleier å få. For mange signaliserer uniformen en trygghet, i det minste noe gjengjennelig og håndgripelig – også hvis man er psykotisk.
Vi ankommer legevakten, der vi går inn bakveien. Kari «skriver mannen inn» i skranken. Hun ber om sjekk av fysisk allmenntilstand, men spesielt viktig er det å få en psykiatrisk vurdering. Svaret er at det er mye å gjøre på legevakten og at de skal se hva de får gjort.
– Jeg skjønner jo at de må prioritere, sier Kari, litt oppgitt.
De vet ikke hvor lenge de må vente. Men i dag har de visst flaks, for etter knappe fem minutter blir de vist inn på et eget rom. Der kan mannen vente på at en sykepleier kommer for å gjøre første vurdering. Kari spør om han vil ha vann mens han venter. Før hun forlater rommet, sier hun at han bare kan bli sittende.
– Jeg vil også se hvordan han reagerer på å være alene i noen minutter, om han blir urolig og begynner å gå ut. Bare det kan si mye om hvilken tilstand han er i, og om det er behov for at vi blir her, forklarer hun ved vannautomaten.
Ikke utagerende, mulig hjernerystelse
Tilbake i rommet har mannen byttet plass, han har nå utsikt mot døren, men ellers er han som før. Kari spør om han forstår hvorfor han er der. Han sier at han ikke husker helt og Kari minner ham på slåsskampen. Mannen svarer at han ikke vil minnes på det.
Det ser ikke ut som om det er behov for at Kari og Ola blir, siden mannen ikke er utagerende. Før de kan gå er det nødvendig å snakke med helsepersonellet.
– Spørs hvor lang tid det tar, sier Kari.
Etter ytterligere 10 minutter kommer det en sykepleier, og Ola og Kari gir henne en brief:
Mannen har vært i en slåsskamp og har noen merker i ansiktet, og det er mulig at han har fått en hjernerystelse. Det er usikkert om han husker hendelsen.
De siste dagene har han oppført seg «atypisk». Han går på medisiner for psykiske plager og har i tillegg drukket alkohol. De viser et bilde de har tatt av medisinen, så sykepleieren kan notere seg hvilke det er.
Han er rolig, og de vurderer det dithen at de ikke trenger å bli.
På vei ut veksler Ola og Kari noen ord. Dette gikk raskere enn det pleier. I andre tilfeller bærer det videre fra legevakten til Psykiatrisk akuttmottak på Sandviken. Det kan gå alt fra ti minutter til flere timer, eller opptil en halv vakt
Psykiatrioppdrag
Var dette et psykiatrioppdrag?
– Ja. Vi tenker det ut ifra det vi har sett nå mens vi har vært her og hva vi har hørt av de andre, i tillegg til at vi blir kjent med at det er psykisk sykdom i bunn, svarer Kari.
Så er det også hendelsen tidligere samme dag.
– Hvis han ikke får tilsyn av helse nå, så oppstår det kanskje enda en situasjon senere, der han enten kan bli til fare for seg selv eller andre, og vi må rykke ut igjen, forklarer hun.
Betjentene forteller at dette er et typisk oppdrag, der de fungerer som transport for personer som har behov for akutt psykisk helsehjelp.
– Nå skulle vi uansett tilbake mot sentrum, så det var ikke noe problem for oss, sier Ola.
Kodet «bistand helse» – usikre tall
Dette oppdraget ble ikke meldt inn i Politiets oppdragshåndteringsverktøy (PO) som et oppdrag kodet psykiatri, og derfor forblir en det en del av en usynlig statistikk. Og motsatt: Det kan meldes inn som et oppdrag som innebærer psykiatri, uten at det stemmer når politiet kommer til stedet. Derfor er det vanskelig å bruke statistikken fra PO til å trekke slutninger om hvor stor den faktiske økningen i psykiatrioppdrag er, eller hvorfor det er en synlig økning.
Likevel er økningen som politidistriktene melder om påfallende. Noen tall er noe mer håndfaste enn andre, som oppdragene kodet «bistand helse». Ofte er dette oppdrag der helsevesenet har behov for vern eller tvangstiltak overfor personer med alvorlige psykiske lidelser. Hendelser der politiet er først på stedet og senere bistår helse som en del av oppdraget, blir ikke en del av statistikken.
I Bergen har oppdrag kodet med «bistand helse» skutt i været – med en 222 prosent økning siden 2018. Av alle politidistriktene som Mentalt Perspektiv har vært i kontakt med, topper Bergen statistikken.
"Psykebil": – De har en helt annen kjennskap til sykdommen
– Hvis en person har skadet en i helsevesenet tidligere, så bærer de den merkelappen, og da skjønner jeg at helsepersonell i ambulansene syns det er trygt å ha med politiet, selv om det ikke nødvendigvis er fare for at det gjentar seg, forklarer Ola.
Helsevesenet har ikke lov til å bruke fysisk makt eller tvang, med mindre det er i nødverge. Derfor er det politiet som står for fysisk maktbruk.
Bruk av fysisk makt overfor psykisk syke personer
Selv om politiuniformen for noen betyr trygghet, er det samtidig en autoritet som har «maktmonopol» – også i møte med psykisk syke personer.
Mentalt Perspektiv har kontaktet de forskjellige politidistriktene for å få oversikt over i hvor stor grad fysiske maktmidler brukes i forbindelse med registrerte psykiatrioppdrag. Sør-Vest politidistrikt opplyser om at det ikke registreres bruk av tvang og makt som for eksempel pågripelsesteknikker, fastholdelse, bruk av håndjern, body-cuff, spyttemaske og politihund.
– Det registreres når politiet bruker pepperspray, elektrosjokkvåpen og batong, men det lar seg ikke enkelt koble til statistikk fra PO. Det registreres i en egen maktmiddel-app, skriver seniorrådgiver i Sør-Vest politidistrikt, Hilde Urdal Fløysvik, i en epost.
Dere har lov til å bruke fysisk makt. Hvordan vet man når man skal bruke det?
– Vi har en maktpyramide, og det står i politiloven at man skal prøve å løse oppdrag med minst mulig makt, og makt kan utøves hvis andre midler er forsøkt forgjeves, at det ikke fungerer, sier Ola.
Ola sier videre at maktmiddelbruk handler mye om erfaring, men også kommunikasjon underveis og etterpå.
– Ofte skulle vi gått mer opp på maktbruken, fordi vi har stått og slåss i alt for lang tid, opptil flere timer, på noen vi kunne ha brukt pepperspray på, uten at noen hadde blitt skadet. Så det er forskjellige typer makt ut ifra hva du ønsker å oppnå og skadepotensialet du utsetter andre og deg selv for. Det er et kjempekomplekst tema, akkurat dette med maktbruk, sier Kari.
Tanken er at hvis de bruker en lav grad av fysiske maktmidler tidligere, så slipper de å bruke en høy grad av fysisk makt senere, når situasjonen eskalerer.
– Det er det beslutningsvinduet vi er opptatt av å snakke om, hvor mye informasjon trenger vi før vi bestemmer oss. Plutselig er døren lukket og vi må ta steget høyere enn det som er nødvendig, sier Ola.
I møte med psykiske lidelser har jeg hørt dere sette ord på at det er mye usikkerhet?
– Ja, det er mye usikkerhet, og jeg føler også at maktmidler opp mot dem med psykiske lidelser …
Kari tviler litt, i frykt for å generalisere.
– Opp mot psykisk syke folk så er det mange som ikke reagerer på peppersprayen, fordi de er psykotiske, men når du for eksempel bare tar på taseren, så kan enkelte gi seg og oppdraget bli løst, uten at vi har måtte bruke noen maktmidler i det hele tatt.
– Også er vi et samspill, det er gjerne eldstemann som tar beslutningen, og vi holder øyekontakt for å se at vi er på samme situasjonsvurdering. Så det er ikke sånn at noen kjører soloshow, vi passer på hverandre også, skyter Ola inn.
Blir ofte filmet
Det merkes at dette er et sensitivt tema og politiet – som det ellers framstår offensive – virker nå mer på defensiven. Men de sier også selv hvor viktig det er å snakke om. Kari tar også opp hvordan det er blitt vanligere at folk filmer når politiet utøver makt.
– Det å se at politifolk ligger oppå noen andre, jeg skjønner det kan se voldsomt ut, for det er en maktutøvelse. Jeg syns det er dumt at folk velger å filme andre som ligger i en sånn posisjon.
Mennesker mellom to stoler
Til tross for at Bergen er én av to kommuner i Norge som har egen psykiatriambulanse, ligger de likevel i toppen av de politidistriktene som må takle en stadig større mengde med oppdrag knyttet til psykiatri.
En av årsakene er, som nevnt, at ambulansetjenesten oftere enn før ber om bistand. Men er det alt?
Kari var forberedt på at dette spørsmålet skulle komme, og hun har spurt seg selv om det samme.
– Dette er bare mine tanker om det, men sånn som jeg ser det, så handler det selvfølgelig om at Bergen er landets nest største by og vi har et stort rusmiljø.
Det finnes også begrensninger i det hva helsevesenet har mulighet til å gjøre med akutt psykiatri. Man havner først her når man er i krise – noen får god hjelp, men andre har kanskje mer omfattende behov enn det akuttjenesten kan tilby. Mange mennesker burde fått hjelp mye tidligere slik at det ikke blir akutt behov senere.
– Kanskje handler det også om at Bergen heller ikke har så mange andre tilbud som fanger opp de som faller mellom to stoler. Det krever jo et samarbeid mellom NAV, kommunen og helsetjenesten, og alle de som skal sørge for at folk klarer seg, fortsetter hun.
«Mellom to stoler» er et uttrykk som er gjennomgående i løpet av vakten jeg er med på. Det er snakk om dem som er for syke til å klare å fungere godt i samfunnet, samtidig som de ikke er syke nok til å motta hjelp i psykisk helsevesen, eller at de har samtidige rusproblemer som gjør det krevende å få passende hjelp.
Det virker som at politiet må inn når resten av samfunnet svikter. Er det noe i det?
Noen sekunders med stillhet fyller bilen. Til slutt svarer Kari lavmælt:
– Innimellom kan det føles sånn.
Nyheter og lesestoff fra MentaltPerspektiv.no rett i innboksen? Meld deg på nyhetsbrevet her:
