Til jenta jeg var
9–10 år
Hei, du.
Min helt.
Husker du da mamma måtte reise fra deg,
fra deg, søsknene dine og pappa?
Du forsto ikke hvorfor.
Men mamma visste
at hun ikke hadde noe valg.
Du var bare en Asmara-jente
som savnet mamma
og fortsatte å leke.
12 år
Husker du jenta på tolv?
Innelåst i et rom,
med voksne kvinners skygger
og en tung stillhet.
Et barn i en fengselscelle.
Sulten.
Redd.
Alene.
Ingen som kunne beskytte deg
mot lovens harde jern.
Og et sted der inne,
mellom frykten og smerten,
mistet du Asmara-jenta.
Jenta som lekte.
Jenta som savnet mamma.
Jenta som fortsatt trodde
at livet kunne være godt.
16 år
Husker du da du dro til Sawa,
tre hundre kilometer hjemmefra?
Ørkenen var varm.
Du sto alene,
en høy, tynn jente
på et sted av stein.
De valgte deg til å marsjere.
Til å lede paraden.
Til å bøye deg
for diktatoren.
Men Asmara-jenta var ikke der.
Bare et barn
som lærte å overleve.
Samme år kom du hjem.
Til gatene i Asmara.
Du ville bare sjekke helsen din
og få reguleringen justert.
Men tiden gikk.
Og på én eneste dag
tok de deg igjen.
Tilbake i fengsel.
16 år
Seksten år.
I et rom med voksne menn.
Ingen som kunne beskytte deg.
Ingen trygghet.
Bare en ung jente
som prøvde å overleve natten.
Og fortsatt
var det ingen Asmara-jente.
19 år
Husker du dagen du måtte reise?
Du satt i baksetet
og så gjennom bakruten.
Du så søsteren din stå der,
gråte og vinke
mens bilen kjørte bort.
Hun ble igjen.
Du måtte dra.
Det var det siste minnet
av dere to der.
Så begynte veien.
20 år
Husker du varmen i Sudan?
Skuddene fra krigen.
Så Tyrkia.
Så Hellas.
To uker til fots
for å finne litt fred.
Ingen som kunne beskytte deg.
Ingen som kunne holde hånden din.
Bare du,
som bar livet ditt
mot et sted langt borte.
Men Asmara-jenta var fortsatt borte.
Ikke i Sudan.
Ikke i Tyrkia.
Ikke i Hellas.
Bare du,
som fortsatte å gå.
23 år
Husker du ankomstmottaket for flyktninger
i Moss Råde?
De kalde dagene.
Frykten.
Tapet.
Du var svak og redd.
Men se på tidslinjen.
Se hvor alt begynte å forandre seg.
For første gang
var det noen som sto ved siden av deg.
Noen som sa:
«Du er ikke alene.»
De kalte dem sosialarbeidere.
De ga deg trygghet.
Hjelp.
Et sted å være.
Og de hjalp deg
med å finne Asmara-jenta.
Og et sted i den tryggheten,
mellom frykten
og den første følelsen av ro,
fant du henne.
Asmara-jenta.
Jenta som savnet mamma.
Jenta som fortsatte å leke.
Jenta som hadde ventet
alle disse årene
på å komme hjem til seg selv.
For hun visste
at hjem er der hjertet er.
Og uansett hvor hjertet hennes var,
var det der hjemmet hennes var.
27 år
Nå er du tjuesju.
Du jobber.
Du lærer språket.
Du studerer.
Du bor nær foreldrene dine.
Du lever.
Du bryter kjeden.
Og en dag
skal du bli mor.
Du skal gi barnet ditt
den kjærligheten,
tryggheten
og omsorgen
du selv fortjente.
Du skal gi barnet ditt
en barndom
uten frykt.
En barndom
du selv aldri fikk beholde.
Og kanskje
blir det noe av det vakreste
du noen gang gjør.
Se på deg selv nå.
Du står fortsatt.
Jenta som overlevde.
Jenta som fant veien tilbake.
Og vet du hva?
Jeg skal bli en av dem.
Jeg skal bli en av dem som står ved siden av andre når livet blir vanskelig
Og kanskje, en dag,
skal jeg sitte ved siden av en jente
i et rom fullt av skygger.
Jeg skal stå ved porten
og si:
«Jeg ser deg.
Du er ikke alene.»
Og kanskje
skal hun se på meg
slik jeg en gang ønsket
at noen skulle se på meg.
Og kanskje
skal hun finne
Asmara-jenta
inni seg selv.
For jeg vet
hvordan det er
å miste en jente
inne i et fengsel.
Og jeg vet
hvordan det er
å finne henne igjen
på et asylmottak.
Jeg er her.
Jeg lever.
Jeg studerer.
Jeg lærer.
Jeg bygger livet mitt.
Jeg er ikke bare
jenta som overlevde.
Jeg er kvinnen
som fant veien tilbake.
Og jeg skal bli
en av dem
som hjelper andre
med å finne veien hjem.
Vil du skrive for Hodebry?
Send inn til hodebry@mentaltperspektiv.no.
Hodebry er erfaringer og meninger, fag og synsing, dikt, noveller, dagbok, blogginnlegg og sakprosa om psykisk helse. Noen av skribentene her er pasienter, noen har vært pasienter, noen er proffe forfattere og kunstnere, andre sender inn sin aller første tekst, noen er behandlere og terapeuter, andre er pårørende.
Hodebry er en måte å bidra til en åpen debatt og et fritt ordskifte. Det gir færre tabuer og fordommer. Når du som selv har kjent det på kroppen forteller om dine egne erfaringer, kan det kanskje også være veien til bedre psykisk helsevern og forebyggingstilbud for flere i landet vårt, enten du selv er plaget av hodebry eller ønsker å være til hodebry. Uten hodebry kommer vi ikke videre!
Vi honorerer ikke bidrag, men sørger for at dine synspunkter blir en del av den offentlige samtalen om psykisk helse.
Send en arbeidsprøve eller ferdig tekst til hodebry@mentaltperspektiv.no. Vi tar også imot fotografier, tegninger og tegneserier.
Husk at alt du sender inn må være ditt eget arbeid. Si fra hvis det har vært publisert tidligere.
Alle innsendte bidrag blir redaksjonelt vurdert. Ikke alle kommer gjennom nåløyet for publisering, men vi vil gi deg tilbakemelding så fort som mulig og innen 2 uker uansett.
Dersom din tekst blir godkjent, blir den publisert i dette nettmagasinet. Den kan bli delt i sosiale medier og i papirutgaven av Mentalt Perspektiv, som går ut til medlemmene i Mental Helse fire ganger i året.
Vi setter stor pris på at du skriver under eget navn, men du kan også velge å være anonym.
Tekstene i Hodebry-spalten er uttrykk for skribentens egne meninger og erfaringer.
