Hva om det er DU som er narsissisten?

– Et forsøk på å plukke fra hverandre et overbrukt ord.

Han var i en begravelse da han forstod at noe var galt. Han så at menneskene rundt ham gråt, og tenkte at de forsøkte å få oppmerksomhet – at de lagde drama. Men så slo det ham: Vent litt. Kan det være at de faktisk føler sorg? Han hadde aldri tenkt på at andre mennesker kunne kjenne på noe han selv ikke hadde tilgang til. Etter den opplevelsen begynte han å se anderledes på seg selv, og senere fikk han diagnosen narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

I dag er Jacob Skidmore kjent for en av åpenhetskulturens mer bisarre oppfinnelser, influenserpersonaen @The Nameless Narcissist. På TikTok har han over 270 000 følgere. Han driver en populær YouTube-kanal og har fans over hele verden. Med stolthet forteller han at han er diagnostisert narsissist – han har det svart på hvitt. For ikke lenge siden deltok han også i en podkast hvor psykologer iscenesetter terapitimer med narsissister, og her forteller han blant annet om fordelene ved diagnosen. Den bekrefter nemlig egenskaper ved ham selv han setter pris på: Evnen til å tro på seg selv, motstanden mot å fremstå sårbar og behovet for å klare seg uten andre. Diagnosen gjør ham dessuten unik. Og best av alt: Den gir ham oppmerksomhet.

At noen frivillig bygger en offentlig identitet rundt narsissisme, er uvanlig. Men narsissisten som kulturell figur er blitt stadig mer synlig de siste årene. I podkaster, TikTok-videoer og selvhjelpsartikler advares det mot narsissister. Journalister lager sjekklister som skal hjelpe leserne å avsløre dem, og begrepet brukes om alt fra ekskjærester og kolleger til politikere og realitydeltakere.

– Skal du unngå narsissister, må du kjenne deg selv

Forestillingen om narsissisten som en person man kan avsløre ved hjelp av en sjekkliste møter motstand blant fagfolk. Christian Schlüter er faglig leder hos Akerselvapsykologene, og har mange års erfaring med behandling av personlighetsforstyrrelser. Han sier denne typen journalistikk gir ham frysninger.

– Så illustrerer de gjerne saken med et bilde av en mann i dress som ser litt skummel ut. Da skapes det et bilde av at narsissister går rundt i dress og ser ut som de kommer fra Vinderen og jobber i finans, og at vår oppgave består i å oppdage dem. Noe mer tanketomt klarer jeg nesten ikke å komme på.

– En dame jeg kjenner ble spurt om hun klarte å spotte narsissister, og vet du hva hun svarte? Hun sa: ‘Jeg lar meg ikke så lett imponere …’ Hun visste med seg selv at hun ikke lot seg rive med av overfladisk sjarm, og det var hennes garanti for at hun unngikk en del narsissister.

– Det å kjenne seg selv – å vite noe om hva man tiltrekkes, hva man trenger og hva som er normalt – er et mye bedre råd enn å lete etter ytre kjennetegn.

Men begrepet har en plass i behandlingsrommet?

– I terapi må behandleren organisere det kliniske materialet, grovsortere og få stoffet til å henge sammen. Snakker vi om alvorlige personlighetsproblemer? Lette? Og hva slags personlighetsprofil? I overkant mye narsissisme? For lite? Terapeuter er nødt til å ha et kart. Der har begrepet narsissisme sin plass.

Jeg spør Schlüter om det kan være nyttig for pasienten å høre at de sliter med narsissistisk problematikk.

– Folk har krav på å få vite hva som feiler dem. Men diagnosen narsissisme er belastet, så man må bruke god tid på å forklare hva det betyr og hva det ikke betyr. Erfaringsmessig har kategorier begrenset nytteverdi. Folk henger seg for mye opp i at narsissister er sånn eller sånn – men, det er de ikke – folk med narsissistiske trekk er svært forskjellige. Å lage en kasusformuleringer er bedre, da bryter man ned kategoriene til noe mer personlig.

– Vi er alle narsissistiske i noen grad, av og til

Tidligere toppidrettsutøver og realityprofil Frank Løke markedsfører seg ikke som narsissist i sosiale medier. Likevel ble han nylig invitert til Thomas Seltzers livepodkast om narsissister og psykopater. Iført en hettemaske formet som en gigantisk fuck-you-finger entret han scenen som levende eksempel på det filosofen og rettspsykologen fram til da hadde diskutert på et teoretisk plan. Løke inntok rollen uten protester, og svarte villig på spørsmål som publikummere angivelig hadde sendt inn til «psykopaten» på forhånd.

– Nå er det den fineste vårdagen så langt i år, og her inne i mørket på Chateau Neuf sitter dere for å høre på fire mennesker snakke om narsissister, sosiopater og psykopater. Hvem er det egentlig som er psykopatene da? spurte Seltzer publikum.

– Noe gærent er det i alle fall med dere.

Svein Øverland var rettspsykologen i panelet på Chateau Neuf.

– Narsissistiske, det er vi alle i noen type grad, særlig når vi har store smerter, for eksempel, da blir det veldig ofte slik at vi har problemer med å se andres perspektiv.

– Men folk som ikke er utdannet til å sette diagnoser sånn som leger eller psykologer, har lettere for å bruke dem til å forklare menneskers oppførsel, forteller han.

– Det gjelder for eksempel mange i fengselssystemet og helsevesenet. Det har jeg sett selv, og det finnes forskning som støtter det.

Narsissisme som diagnose innebærer vesentlig lidelse og funksjonsnedsettelse

Mange der ute kjenner godt til symptomene og kjennetegnene på forskjellige diagnoser, men de vet mindre om det som heter grunnvilkår for en diagnose – at symptomer medfører vesentlig lidelse eller funksjonsnedsettelse, i den grad at du ikke får til jobb, vennskap eller kjærlighet.

– For det første må det være et så stort problem at det plager deg i vanlig livsutfoldelse. Og det skal jo litt til. Og for det andre så kan det jo være veldig mange andre grunner til at akkurat disse symptomene viser seg.

Øverland forklarer at narsissisme kan vise seg både som egosentrisme – manglende evne til å innta andres perspektiv, og egoisme – når man kun bryr seg om å tilfredstille egne behov.

– Dette er jo det vi ser hos barn, og omgivelsene lærer oss å videreutvikle oss fra dette. Men ikke alle får til det, og noen ganger mister vi den evnen midlertidig. Mennesker som er sterkt belastet eller står i kriser blir ofte mer opptatt av seg selv. De trenger ikke mangle empati, men all energien deres går med til å håndtere egne vanskelige følelser.

Vurderer personlighetsforstyrrelser helt til slutt

Mens slik-spotter-du-narsissisten-journalistikken omtaler narsissister som en egen mennesketype, har diagnosesystemene beveget seg i motsatt retning.

– Før man vurderer en personlighetsforstyrrelse, må man undersøke om symptomene kan skyldes somatiske forhold, forklarer Øverland.

Hormonforstyrrelser eller nevrologisk sykdom kan påvirke både følelsesliv og atferd. Deretter må man se på kulturelle forhold, familiebakgrunn og andre psykiske lidelser. Angst, depresjon, PTSD, spiseforstyrrelser og rusproblemer kan påvirke hvordan mennesker fungerer i relasjoner.

– Først helt til slutt går du til personlighetsforsyrrelse.

– Jeg ser det litt sånn at vi alle har et ansvar for hvordan vi bruker faguttrykk og at vi ikke bruker dem uforsiktig eller unødvendig. Vi fagfolk skal i hvert fall ikke lære bort uvaner.

Kan oversettes til «selvfølelsesvansker»

Fra scenen på Chateau Neuf beskriver Frank Løke sitt neste store prosjekt. Denne gangen skal han bestige Mount Everest uten oksygen.

– Du må ha høyere doser hele tida, ikke sant. Jo nærmere døden, jo mer lever du. Grunnen til at jeg kommer meg til toppen, er at jeg driter i å bli likt. Når jeg er på TV, så tenker jeg kun på å få mer oppmerksomhet, sånn at jeg kan få mer penger i kassa og komme meg i gang med neste ekspedisjon.

I podkasten med Instagram-narsissisten Jacob Skidmore kommer det fram at faren avviste ham som liten. Dermed utfordrer terapeuten Skidmores selvbilde som fullstendig usårbar: Kan ønsket om å klare seg uten hjelp og omsorg fra andre være et forsvar mot å oppleve den samme avvisningen på nytt? Og hvis man hele tiden må være bedre enn andre – handler det nå egentlig om overlegenhet – eller kanskje heller et desperat behov for anerkjennelse?

Christian Schlüter mener mye av det vi kaller narsissisme kan oversettes til selvfølelsesvansker, og at mange av trekkene som forbindes med narsissisme, springer ut av dette. Det betyr ikke at mennesker med narsissistiske trekk nødvendigvis fremstår usikre. De kan tvert imot virke både selvsikre og overlegne. Men bakenfor finner man ofte en grunnleggende usikkerhet på egen verdi.

Dette kalles kompenseringsteorien.

Den andre teorien, kanskje mer velkjent, om årsaken til narsissime, går ut på at de er vant med å få det som de vil, kort og godt at de er bortskjemte. Der er det ikke noe sårbart under.

Schlüter sier at uansett årsak, vitner psykologien om en manglende stabil opplevelse av egen og andres verdi.

– Man føler seg plutselig over andre mennesker, og like etter under dem. Store deler av energien går med til å holde følelsen av verdi oppe, og skaffe seg «påfyll». Det skal ofte lite til før selvfølelsen får «sår» og begynner å vakle.

Narssisistiske fall

Schlüter forklarer at når egenverdien står på spill på denne måten, så blir det viktig å fremstå med en vellykket fasade. Man blir i så stor grad opptatt av status, prestasjoner og anerkjennelse, beundring og oppmerksomhet, at man fremstår som arrogant og empatiløs. Det koster å opprettholde en følelse av egenverdi.

Begrepet «narsissistisk fall» illustrerer godt det som skjer når negative hendelser eller opplevelser uunngåelig inntreffer. Da kollapser følelsen av egenverdi. Det kan kjennes ut som et voldsomt og bunnløst søkk, med mye skam. For noen kan slike (små) hendelser føre til at hele selvbildet raser sammen, og at man står igjen som «ingen.» De sliter også med å regulere selvfølelsen opp igjen (på en god måte), når «heisen» først har gått ned. Det er denne transporten opp og ned i verdi som utgjør dynamikken.

Kan ikke mange kjenne seg igjen i det?
– Jo, forskjellen ligger i hvor sterkt sårbarheten er, hvor ofte den trigges og hvor mye den påvirker relasjoner og hverdagen. Man behøver ikke være patologisk narsissist for å oppleve narsissistiske fall.

– Og mennesker med god selvfølelse er jo ikke mennesker som alltid føler seg bra, legger Schlüter til.

– Forskjellen er at de tåler at egenverdien går opp og ned. De vet at tvil, nederlag og usikkerhet er en del av livet, og at det ikke er så farlig.

Når problemene beskrives som selvfølelsesvansker, blir det også lettere å forholde seg til for eksempel grandiose forestillinger. Da kan man undre seg i stedet for å møte personen med irritasjon: Hvorfor er det så vanskelig for personen å være alminnelig? Hvorfor holder det ikke å være et menneske med både styrker og svakheter? Hva har skjedd her?

Schlüter mener innsikt kan hjelpe med å gradvis bygge en mer stabil opplevelse av egen verdi.

– Alle har godt av å forstå hvorfor man er slik man er. Det gir større selvaksept, et lettere sinn og mindre vansker med å kommunisere med andre. Det sies at der man mangler selvinnsikt, vil selvkritikk, endog selvhat, overta …

– Det gjelder å tåle å ha gode og dårlige sider og kjenne sine styrker og sine svakheter uten at det er skamfullt eller at man må kompenserer for dem. Egentlig handler det mest om aksept. At du lærer deg å se deg i speilet å tenke at ja, ja, det er ikke så aller verst, det ruller og går.

Narsissisme-epidemi: Ligger i tiden

Vi kommer jo fra en skamkultur, sier forfatter og filosof Kaja Melsom Hun har skrevet boka «Den fordømte skamløsheten – fra moralisme til narsissime».

– Vi har rullet folk i tjære og fjær, hengt folk i gapestokk og satt unger i skammekroken når de har brutt med samfunnets regler. Kjønnsrollene var trangere, seksualmoralen strengere og barneoppdragelsen mer autoritær – og alt dette ble holdt i hevd gjennom skamming. Og hele denne kvelende skamkulturen gjorde sekstiåtterne – helt betimelig – opprør mot.

Melsom forklarer at et kjennetegn ved skamkulturer er at de er kollektivistiske. Individet blir fortalt at det rette å gjøre er å sette fellesskapet over egne ønsker og begjær og behov.

– Derfor skammet man seg over å være annerledes, og da var det jo frigjørende når noen sa at du ikke skulle bry deg om hva de andre synes, men våge å leve ut særegenheten din. På den tiden gjaldt jo fortsatt janteloven.

– Mens i dag vil jo mange paradoksalt nok oppleve – særlig unge – at det de skammer seg over er å ikke greie å skille seg ut. Jeg lever et kjedelig A4-liv, jeg er et gjennomsnittsmenneske, klager folk i dag, sier filosofen til Mentalt Perspektiv.

I boka The Narcissism Epidemic. Living in the age of entitlement (2013), har to amerikanske forskere gått gjennom store mengder data som viser at narsissistiske trekk har økt over hele Vesten fra 50-tallet og frem til i dag. Ett av disse trekkene er villigheten til å lyve, jukse og utnytte andre.

– Dette er den mørke siden av skamløsheten, sier Melsom.

– Folk pynter på CV-er, for eksempel, og når de har blitt spurt om det er greit for folk å jukse og lyve for å nå toppen, svarer stadig flere at ja, det må man. Folk opplever at for å komme seg noen vei, holder det ikke engang å være egosentrisk – man må også være direkte umoralsk.

– Vi må framelske den sunne skammen

Melsom forklarer at de narsissistiske trekkene ofte forkler seg i et språk om frihet til å realisere seg selv.

– Vi snakker om at man skal lytte til hjertet, våge å gå mot strømmen og realisere sine egne talenter og drømmer – være uavhengig og selvgående og ikke la andre styre oss.

Hun mener media spiller en viktig rolle som spreder av idealet.

– Hvis vi ser på et hvert kjendisintervju, så har det omtrent samme form. Det er liksom «hvordan kom du til toppen, hvordan lyktes du?» Og da er fortellingen gjerne at «jeg hørte ikke på alle som rådet meg til å velge et kjedelig A4-liv, jeg brøt med et kjedelig A4-liv, jeg trosset alle rådene, fulgte drømmen og gikk min egen vei».

Melsom mener det bidrar til forestillingen om skamløshet som noe positivt. Hun mener journalister bør ta større ansvar for hvem det er de gir plass og fremhever.

– Hvem får vi se, hvem hyller vi, hvem blir intervjuet – til fordel for hvem? Hvilke mennesker – og egenskaper ser vi opp til?

Problemet, forklarer hun, er at hvis man skal gjøre oppgjør mot et kulturelt ideal, så må man først skjønne at det er noe galt med det. Men det er vanskelig å oppdage når det fortsatt er hyllet inn i et positivt språk om frihet fra undertrykkelse.

– I stedet gjør det samfunnet mer narsissistisk og verre å leve i for alle – kanskje utenom for de verste narsissistene på toppen av techindustrien og i verdenspolitikken.

Hva er kuren?

– I boken min skriver jeg at vi må fremelske den sunne skammen, og at det kanskje ikke er så dumt å av og til tenke litt over hva andre synes om en. Klarer du å ta det innover deg at hvis de andre synes du oppfører deg som en drittsekk, så er det kanskje noe du ved oppførselen din du bør justere?

---