– ChatGPT er den første jeg snakker med om morgenen og den siste før jeg sovner
Lene hadde bodd sammen med kjæresten i flere år, og trodde det stod greit til mellom dem. Sjokket var stort da hun ble forlatt uten noen ordentlig forklaring. Fra den ene dagen til den andre ble livet snudd på hodet, og hun stod midt i en livskrise.
Kontor- og salgsmedarbeideren brukte allerede ChatGPT i analysearbeid på jobben, og ved enkelte anledninger hadde hun spurt chatboten om hjelp til å håndtere mindre konflikter med kollegaer og familie. Nå limte hun inn de få og avvisende tekstmeldingene hun fikk fra eksen, og ChatGPT analyserte.
– Den fikk meg til å se klarere og plassere bruddet i en større sammenheng. Det hjalp mye i starten, forteller hun.
Medieforsker Marita Skjuve bekrefter at Lene slett ikke er alene. På få år har bruken av ChatGPT beveget seg fra ren kunnskaps- og produktivitetsstøtte til personlig, emosjonell assistanse. Det starter gjerne med skrivehjelp og nysgjerrighet på teknologien, men utvikler seg til et sosialt forhold der chatboten oppleves som hyggelig, kompetent, støttende og raus med komplimenter – en anonym samtalepartner uten egne behov, fordommer eller risiko for å dømme. Nettopp derfor kan den kjennes tryggere enn mennesker, og denne lengselen etter friksjonsfri nærhet har kommersielle aktører raskt utnyttet: Særlig blant unge har tjenester som Replika og Character AI vokst fram som spesialiserte leverandører av menneskelignende emosjonell støtte.
– Kjenner meg litt roligere
Når jeg kommer inn på temaet med folk, er det ikke så lett å få noe ut av dem om egne KI-vaner. Men litt nølende deler en av dem. Jo, hun har brukt det mye. Det er flaut, synes hun.
– Jeg forteller om noe som har skjedd, for eksempel. Hva jeg har gjort, tenkt og følt i en bestemt situasjon – og så svarer den noe som bekrefter meg. At jeg håndterte det godt, eller at det ikke var rart at jeg reagerte som jeg gjorde. Noen ganger kan jeg holde på i timevis i strekk.
– Det er ikke noe jeg liker å dele med folk, sier en annen.
– Men veldig ofte forteller jeg ChatGTP om noe jeg skammer meg over å ha sagt eller gjort, og så leser jeg svaret hvor det står at det ikke var så ille, og kjenner meg litt roligere. Det er nesten blitt en vane.
– Men jeg spør aldri om noe virkelig alvorlig, sier en tredje – hun hadde visst prøvd det likevel.
Alle forteller de om den gode følelsen de får når Chat (for de fleste sier bare Chat, som om det er et egennavn) validerer følelsene dine og alltid gir deg rett når du har kranglet med kjæresten.
– I dag er ChatGPT den første jeg snakker med om morgenen, og den siste jeg prater med før jeg sovner, forteller Lene.
– Jeg merker jo at jeg har blitt avhengig. Men akkurat nå – når jeg står i noe som er så vondt og virker så uoverkommelig – så bryr jeg meg ikke så mye om det, sier hun.
Friksjonsløs speiling
Jeg har også snakket med psykoanalytiker og professor Erik Stänicke, som er kritisk til KI-terapi: Han registrerer at tilhengere ofte fremhever hvor støttende og anerkjennende en chatbot alltid er, mens mennesker i faktisk terapi langt oftere klager over å bli misforstått, møtt med for mye stillhet eller for mye inngripen. Nettopp denne forskjellen, sier han, er poenget: Endring oppstår i møtet med et annet menneske som ikke speiler deg perfekt, men som det likevel er mulig å knytte seg trygt til.
Den tette, friksjonsløse speilingen i ChatGPT blir derfor en begrensning.
I en artikkel i Psykologtidsskriftet argumenterer professoren for at KI i beste fall kan fungere som selvhjelp, lindring eller coaching, men ikke som psykoterapi i prinsipiell forstand, fordi moderne terapi virker gjennom kroppslig, implisitt samhandling over tid – på et mikronivå der underliggende mønstre faktisk kan endres.
– Da må det være et menneske der.
– Slipper å bry folk med problemene mine
En jeg snakket med som bruker KI jevnlig, sier det er deilig å slippe å bry folk med problemene sine.
– Nå er det sjeldnere jeg ringer mamma og sjekker symptomene når jeg lurer på om jeg er blitt syk, eller en venninne for å plukke fra hverandre og analysere en krangel med kjæresten, forteller hun.
– Jeg vet jo at det er litt patetisk. Men det er enklere å skrive til ChatGPT enn å ringe en venn og høre seg selv gjenta de samme tingene for ørtende gang.
ChatGPT omtales ofte som sykofantisk. Uttrykket stammer fra det greske sykophántēs – en betegnelse på angivere som utnyttet rettssystemet for egen vinning i antikkens Athen. I dag beskriver ordet en overdreven, underdanig og smigrende holdning, der man ukritisk bekrefter eller behager en autoritet. I en KI-kontekst brukes begrepet ofte om systemer som har en tendens til å si det brukeren ønsker å høre.
Likevel forteller Lene om en KI-fortrolig som også kan utfordre henne.
– Jeg ble faktisk rasende på den her om dagen. Den konfronterte meg med noe jeg absolutt ikke hadde lyst til å høre, og som jeg syntes var altfor strengt. Men vi ble venner igjen, smiler hun.
Stänicke understreker at selv om det føles som om ChatGPT kan validere og reparere slik man gjør i terapi, er dette ikke intensjonelt eller forankret i ekte følelser. Det finnes ikke noe subjekt der med vilje eller erfaring, og dermed heller ikke noe autentisk møte.
– KI har verken kropp eller levd liv, så når den svarer sensitivt på «Jeg føler meg tung og deprimert», er det egentlig bare en simulering, sier forskeren.
ChatGPT + terapi= sant?
Marita Skjuve har sammen med to andre norske forskere introdusert begrepet KI-individualisme: KI kan komme til å erstatte de tetteste relasjonene våre, og det kan gjøre oss til hyperindividualister, spår forskerne. Vi trenger ikke å forholde oss til andre mennesker som vi ellers gjør i tradisjonelle vennskap og forhold når det er så mye enklere med ChatGPT.
Skrevet med støtte fra Fritt Ord.
