– For syk for kommunene, for frisk for psykiatrien

De er for syke for kommunen og for friske for spesialisthelsetjenesten. Pasient- og brukerombudet kommer med kraftig kritikk mot et system som gjør psykisk helse verre.

Enten må de vente på å bli friske av seg selv – eller de må vente til de blir så syke at de blir innlagt. Slik er virkeligheten for mange som sliter med psykisk helse i Norge. De får ikke noe tilbud fordi de faller mellom to stoler.

– Det går igjen. Du er for syk for kommunen, men for frisk for spesialhelsetjenesten, sier Jannicke Bruvik. Hun er pasient- og brukerombud i Vestland, og hun har også jobben med å koordinere ombudene i hele landet.

Pasientene finner ikke fram

Nå har Bruvik og de andre ombudene publisert en årsmelding som viser at helsevesenet ofte bommer – ikke minst fordi det er vanskelig å finne frem. Du vet ikke hvem du skal gå til, tilbudene er ikke koordinert og du får ikke hjelp til å orientere deg i et komplisert system.

– Innenfor psykisk helse blir vi ofte kontaktet av pårørende, men også av pasienter selv i friske perioder. Mange av disse henvendelsene gjelder pasienter som er henvist til spesialisthelsetjenesten og har fått avslag, forklarer hun.

– I avslaget står det ofte at dette ikke er noe for spesialisthelsetjenesten; de tenker at det er kommunen som er ansvarlig. Problemet er at mange av disse har forsøkt det som er å forsøke i kommunen. Enten kommer de ikke videre, eller de er så syke at de ikke klarer å nyttiggjøre seg de tilbudene som finnes i kommunen, beskriver Bruvik.

Pårørende får ansvar

Hun og de andre ombudene møter også pårørende som opplever at de blir pålagt et ansvar som helsepersonell, et ansvar som de ikke skal ha.

– Det skjer gjerne for ungdom med spiseforstyrrelser, som trenger veldig tett oppfølging. Den oppfølgingen er det familien som skal stå for 24 timer i døgnet. Det er en kjempebelastning, slår Jannicke Bruvik fast.

Andre tar kontakt fordi de har fått en psykiatrisk diagnose som de ikke ønsker. De mener at de har noe annet enn det de er diagnostisert ned, eller de har fått en hel rekke diagnoser.

– Betyr det at den diagnosen de hadde, kan fjernes? Er det sikkert at diagnosen er riktig? spør hun.

Vet ikke hvor de skal klage

Hvis du føler at du ikke får den behandlingen du skal og har lyst til å klage, så er det vanskelig å finne ut hva du skal gjøre. Hvordan du klager og hvem du klager til, er informasjon som du ofte ikke får.

– Ofte sender ikke kommunene avslag på klager videre til statsforvalter, og statsforvalter kan ha så lang saksbehandling at klageretten mister mening og funksjon. Klager blir sendt mellom kommune og statsforvalter i flere runder, beskriver Pasient- og brukerombudet. Resultatet er at den som prøver å klage, sliter seg ut.

– Pasienter, brukere og pårørende blir redde for å klage. Frykten går på negative konsekvenser og dårligere tjenester hvis du gir tilbakemelding.

Må koordinere hjelpen selv

Også i de tilfellene der du faktisk får helsehjelp både i kommunen og spesialisthelsetjenesten, er det vanskelig å få hjelpen til å henge sammen. Ofte må du være din egen koordinator. Du som er pasient, må sikre at helsetjenesten har den oppdaterte informasjonen som må til for at du skal få forsvarlige tjenester. Mangel på informasjon, ressurser og sengeplasser fører til stadige brudd og opphold i behandlingen.

I spesialisthelsetjenesten er det psykisk helsevern Pasient- og brukerombudet får aller flest henvendelser om.

– Vi er et lavterskeltilbud, du trenger ikke henvisning for å ta kontakt med oss, og du kommer rett inn når du ringer, uten å møte en sekretær først. Men folk vet ikke om oss, sier pasient- og brukerombud Jannicke Bruvik.

Uten tilbud om behandling

I årsberetningen brukes Kari (47) som et eksempel på problemet mange møter. Kari har strevd lenge med alvorlig angst og tilbakevendende depresjon. De siste to årene har hun hatt mer sykefravær, sosial tilbaketrekning og behov for tett oppfølging.
Fastlegen henviser Kari til voksenpsykiatrien. Henvisningen blir avslått på grunn av kriteriene for prioriteringer, og det vises til kommunehelsetjenesten. Men det gis ingen informasjon om hvilket kommunalt tilbud hun skal bruke eller hvordan oppfølgingen hennes skal sikres.

Fastlegen undersøker de kommunale tilbudene, men opplever lange ventetider og tiltak som ikke er tilpasset behovene hennes. Kommunen vurderer Kari som for syk til tilbudene deres og mener at spesialisthelsetjenesten har ansvaret.

Resultat: Kari blir stående uten tilbud om behandling.

Mens ansvaret skyves mellom nivåene, blir den psykiske helsen hennes verre.

– Selv om avslaget formelt er korrekt, illustrerer saken hvordan dette er et sort hull i eller mellom nivåene i helse- og omsorgstjenesten. Ingen sørger for at Kari blir ivaretatt slik hun skal, skriver Pasient- og brukerombudet i årsberetningen sin.