Transdebatten:-Folk tar livet av seg når de blir tvunget til å fornekte hvem de er
– Hadde mormor hørt hvordan man snakker om transfolk nå, så hadde hun klikka.
– Hvil i fred, forresten, hun er gått bort nå. Hun var fra Grønland i Oslo, og tålte en trøkk, men jeg vet hun hadde reagert og sagt at sånt sier vi ikke til hverandre, sier Christine Jentoft.
For bare ti år siden var transdebatten en helt annen, forteller hun. Hun mener det har skjedd en amerikanisering av det offentlige ordskiftet.
– I Norge har vi jo liksom et bilde av oss selv som høflige og ordentlige, men de siste årene er det blitt legitimt å si ting man absolutt ikke ville blitt godtatt da. Man ville aldri godtatt at folks rett til eksistens – eller underliv – ble gjenstand for offentlig debatt.
Christine Jentoft er rådgiver på kjønnsmangfold i FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, og kjent offentlig transkvinne. Bare i år har hun mottatt Æresprisen under Oslo Pride 2025 og Kim Frieles Minnepris sammen med Luca Dalen Espseth. Hun ble Årets Skeive Forbilde på Regnbuegallaen i 2023, og fikk Pasientorganisasjonen for Kjønnsinkongruens sin ærespris i 2022. Hun er et yndet medieobjekt som også driver med stand-up.
Hvordan er det å delta i en offentlig debatt der en masse fremmede mener at sånne som deg ikke finnes? At identiteten din er feil? Mentalt Perspektiv har snakket med mennesker som har stått i en stadig hardere og tilspisset ordkrig de siste årene.
– De sier vi ikke vet vårt eget beste
– I dag kan folk sitte og hevde at man ikke skal få behandling eller at vi ikke skal få juridisk anerkjennelse – at vi ikke vet vårt eget beste, sier Jentoft.
– Også er det diskusjonen rundt hvilke rom vi skal tillate transpersoner å oppholde seg i – toaletter og garderober – som er helt vilt å oppleve. Det indikerer jo at det er visse deler av samfunnet som vi ikke skal ha rett på å bruke i samme grad som andre. Grunnen til at det er så innmari skummelt at folk snakker om min kropp og min eksistens, er at det indikerer et endelig sluttresultat hvor jeg ikke har råderett over disse tingene selv. At noen skal kunne bestemme over min kropp. Det er et viktig perspektiv.
– Det var jo sånn før at folk ikke hadde den selvbestemmelsen, muligheten til å råde over dette. At noen sier du får ikke lov å være dette – verken identitetsmessig eller juridisk.
– Dette er jo faktisk den grimme realiteten i Russland nå, forteller hun.
– Der får de rett og slett ikke lov til å finnes. Det er helt umulig å se for seg og et utenkelig scenario. Folk tar livet av seg når de blir tvunget til å benekte hvem de er.
– Skadelig når det blir så unyansert
Ingun Wik er leder ved Helsestasjonen for kjønn og seksualitet, og har bakgrunn som sykepleier, klinisk sexolog og psykoterapeut. Hun har arbeidet med personer med kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori i over 15 år.
I starten opplevde hun at folk syntes det var uvanlig og rart å være trans. Men i dag snakker man som at her er det noe som bør fjernes, forteller hun.
Og hvordan kan en sånn formulering høres ut?
– «Det finnes bare to kjønn», for eksempel.
– Eller dette med at det ikke går an å «bytte kjønn», at det ikke er mulig. Den forestillingen om at det liksom bare er den tissen som bestemmer, hvis du skjønner. Samtalen om transpersoner er basert på forestillinger og språk som ikke stemmer overens med de mange ulike måtene transpersoner selv forstår og forklarer sine erfaringer.
– Slike utsagn kan jo kanskje høres greie nok ut for majoriteten, men for dem det angår så er det bare så skadelig når det blir så unyansert – når man diskuterer om noen finnes rett og slett. Man får høre at man bryter med helt sentrale deler av det å være menneske. Det rammer identiteten og opplevelsen av seg selv. Da blir erfaringen av at man er bra nok og har en plass i verden rokka ved. Det gjør det også vanskelig å tørre å ta en tydelig plass, og stå støtt og vise seg tydelig og også utvikle andre sider av sin identitet.
– Ikke akkurat faktasjekket
For noen måneder siden deltok Jentoft på Debatten på NRK. Her fortalte hun om hvordan det var å måtte rydde opp i alle hatmeldingene i sosiale medier, meldinger hun får langt flere av hver gang Subjekt eller andre medier publiserer saker med negativ omtale av henne.
Hvordan var det å delta i Debatten og fortelle om private opplevelser?
– Det er selvfølgelig veldig vondt, også er det det at man ikke bare forsvarer seg og sitt liv, men man forsvarer en hel gruppe, og derfor må man prestere. Det er en stor emosjonell bør.
– For å klare å håndtere det, må jeg sette opp et slags stone face. Ta meg selv ut av det, liksom. Jeg snakker ikke om meg, men på gruppenivå, for hvis ikke kan det bli så sårt og følelseslada. Og det har man ikke lov til, særlig ikke som transkvinne. Hvis du blir sint, så er det fordi du egentlig er mann, og hvis du blir lei deg så er det fordi du overdriver det å være kvinne. Det er store deler av følelsesregisteret du ikke har lov til å være i kontakt med. Derfor må man være ganske kald. Og det er tungt arbeid. Heldigvis har jeg mye trening.
Også i etterkant av NRK-sendingen, kom det meldinger, forteller hun.
– En annen ting jeg gjør for å verne meg, er at jeg kun setter av 15 minutter om gangen til å gå gjennom hatmeldingene. Så tar jeg skjermbilder, sånn at jeg ikke behøver å dvele ved innholdet, men har det i tilfelle det skulle bli nødvendig å vise politiet.
I 2022 topper det seg seg for Jentoft. En anmeldelse hun har levert går viralt verden rundt. Den omtales på Fox News og av Tucker Carlson – en sentral amerikansk medieskikkelse innenfor den radikale høyrenasjonalismen – og fører til demonstrasjoner i Berlin.
– Og det som spredte seg var ikke akkurat faktasjekket, for å si det sånn. Da kommer det drapstrusler fra helt psyko amerikanere i innboksen, så det blir ganske intenst. Vi måtte bytte navnet på ringeklokka, følge etter dattera vår til skolen og ha trygghetsguide.
Etter drapstruslene trakk hun seg tilbake og holdt en lav profil en stund. Nå gikk det jo også utover familien.
– I den situasjonen var det virkelig godt å ha noen verktøy for selvivaretagelse tilgjengelig.
– Eksplosiv økning i hat og hets mot skeive
For Jentoft kom det første kroppslige varselet om at noe måtte gjøres i 2018.
– Rundt 2018 skjer det en akutt og eksplosiv økning i hat og hets mot skeive, og transfobien brer seg raskt her hjemme, forteller hun.
En rapport gjennomført av Analyse og Tall viser at antallet tweets om transpersoner økte fra 1 485 til 23 465 – en økning på nesten 16 ganger så mange tweets i perioden fra 2018 til 2022. Rapporten viser også en betydelig økning i negativ omtale av skeive, spesielt transpersoner.
– På den tiden ble jeg også dratt inn i en diskusjon med en veldig skummel aktør som publiserte bilder av meg og barnet mitt og sa helt forferdelige ting.
– Det merkelige var at kroppen ikke reagerte i det hele tatt. Og det skjønte jeg jo at ikke var noe sunt.
Selv om hun er en person med mye følelser, ble reaksjonen full nedstengning, forteller Jentoft.
– Kona mi fikk ikke kontakt med meg. Jeg ville bearbeide alt internt, og hvis hun forsøkte å få kontakt ble jeg bare frustrert – jeg satt jo og prøvde å tenke meg ut av problemene, tenkte jeg, men egentlig ble det jo en negativ tankespiral.
I denne perioden overvåket hun Twitter og Facebook konstant, og flyktet inn i doomscrolling og videospill.
– Men jeg ville jo ikke la meg fullstendig viskes ut. Jeg hadde også behov for å uttrykke meg. Etter hvert ble det ganske tøft å ikke kunne gjøre det.
Har lært traumehåndtering
– Når man ikke får lov til å ha den kjønnsidentiteten man har, så får det følgefeil for andre sider ved det å være menneske, forklarer Wik.
– Man holder ting tilbake, man trekker seg unna – det er typiske forsvarsmekanismer mennesker har når vi opplever å ikke bli inkludert i flokken. Det som oppleves aller mest konfliktfylt er nettopp det å ikke høre til. Da får man behov for å trekke seg unna og skjerme seg fra andres blikk og vurdering. Som gjør at det blir mye tilbakeholdelse og skam og opplevelse av å være feil.
Da Jentoft kontaktet en terapeut, var målet å finne noen verktøy som rustet henne til å fortsette å stå i feltet. Hun leste seg også opp på traumehåndtering.
– Jeg lærte at man må la kroppen få lov å respondere – å kjenne etter og riste følelsene ut.
Det er viktig å tillate seg å reagere – både positivt og negativt, forklarer hun, heller enn å distrahere seg med for eksempel gaming eller alkohol.
Det minner litt om hvordan folk beskriver det å håndtere å leve med krig?
– Jeg synes ikke man kan sammenligne det, akkurat, men jeg forstår hva du tenker. Traume på traume på traume skjer kontinuerlig – både store og små, og man må lære seg å leve med det. Kanskje er det en lignende kroppslig respons som skjer. Så jeg har lært meg å si høyt – at «oi – det som skjedde nå var føkka. Nå skjer det noe som er helt føkka.» Det tror jeg er kjempesunt. Hvis ikke man anerkjenner at noe er helt ute, ikke normalt, så normaliseres det for en selv. Det skal det ikke.
Det ble viktig for henne å finne et rom der frustrasjonen kunne få utløp.
– Faren min er verdensmester i den der «jammen har du gjort dette, har du bare prøvd….» – det kan jo være ganske irriterende. Man vil jo bare hjelpe til, men det mange kanskje egentlig trenger er jo bare å spy ut gørra og få lov til å være frustrert.
– Også har jeg spilt golf, vet du, smiler hun.
– Da lærte jeg meg egentlig noe av det samme. For å prestere godt, skal du gi følelsene rom – enten du slår et drittslag eller vil juble
– Det er jo kun snakk om en liten gruppe mennesker
– Transfolk har alltid vært undertrykket i mainstreamkulturen, sier journalist Lasse Josephsen til programvert Luca Dalen Espseth i podcasten Trans Norge. Før var det vanlig for folk å vitse om transpersoner, men nå oppfattes det som en direkte trussel. Espseth er enig med ham om at vi er inne i en ny og mørkere tid, hvor transsaken har fått en helt spesiell posisjon.
– Rundt 2015 begynte transspørsmål å boble frem som den nye store saken – før var det jo innvandring som var kjernesaken på den ytre høyresida.
De to mener det har å gjøre med en frykt for oppløsning av kjernefamilien og de naturlige kjønnsrollene. At det har vokst fram forestilling om at det har vært en uforklarlig og skremmende økning av transfolk, og at det er noe vi som samfunn bør være bekymret over. Det samme gjelder myten om at mange angrer på kjønnsbekreftende behandling.
Ingun Wik finner det bekymringsverdig at transsaken har fått en så enorm ideologisk betydning:
– Det er jo kun snakk om en liten gruppe mennesker som har behov for å få lov å være seg selv.
– Det er ikke smittsomt, det er ikke farlig, og det angår ingen andre enn dem som er i kroppen det gjelder. Og allikevel skaper det så sterke reaksjoner hos andre, sukker hun.
Det virker som om noen oppfatter det som unaturlig?
– Ja, akkurat, og man knytter an til tradisjonelle forståelser av kjønn og identitet – og diskrediterer dermed mangfoldet.
– Så rammes det inn som at det er aktivister som har preget folk og skapt endrede sosiale strukturer i verden. Men dette har forekommet til alle tider, det er en del av det å være menneske – vi er mye mer sammensatte og komplekse og mangfoldige enn det vi kanskje tidligere har hatt begrepsapparat for. Så vi har laget et kart over mennesker og kjønn som ikke stemmer overens med terrenget.
– Når de går etter transpersoner, vil de etterhvert gå eter andre skeive
– Koalisjonen mellom høyreradikale, konservative kristne og transkritiske selvtitulerte feminister er skummel, mener Jentoft.
– Vi ser nå et mye større samarbeid mellom disse bevegelsene også i Norge, forteller Jentoft. Også noen fra det skeive miljøet er involvert i dette.
– Folk må forstå at når disse folka begynner med å gå etter transpersoner, så vil de etter hvert gå etter andre skeive – og så kvinner. Der er USA et godt eksempel på hvordan dette har fått utspille seg. Jeg savner også at folk ser hvor viktig russisk innflytelse er her, og også konservative kristne. Dette må synliggjøres.
Jentoft beskriver en sakte utvikling ved at flere og flere har sagt disse tingene og ikke fått noen sanksjoner.
– Det at man får lov å si de tingene, og at få reagerer negativt lenger, eller at programledere i debatter ikke konfronterer det, er veldig skummelt. Her har pressen et stort ansvar, mener hun.
– Mye slipper gjennom fordi folk ikke har kompetanse og ikke klarer å gjenkjenne at det er noe negativt som skjer, mens andre ganger går det på at det er blitt mer legitimt å ha en sånn måte å føre samtale på. Jeg er ingen ekspert på dette, men jeg tror at noe handler om at vi har blitt kvassere på sosiale medier – at måten tastaturkrigerne uttrykker seg har sivet ut – men også at vi befinner oss på et mørkere sted politisk enn det vi gjorde for ti år siden. Det speiles jo i den mer etablerte offentligheten og i beste sendetid.
Det er denne utviklingen som er så farlig nå, forklarer Wik.
– Det virker som enkelte mener at det er viktigere med ubegrenset ytringsfrihet, også om andre menneskers eksistens og verdighet, enn å ha et godt samtaleklima, der vi respekterer at vi kan ha ulike syn og livserfaringer.
Kunsten å koble av
Jentoft understreker hvor viktig det har vært for henne å koble seg av alt sammen i blant. Hun skrur av telefonen i ferien, og selv om hun har lagt golfen på hylla, fyller hun mye av tiden med hobbyer. Hun spiller frisbeegolf, leder en videospillgruppe og driver med stand-up. Også har hun en båt hun mekker på.
– Å rote i den motoren er sykt bra for den mentale helsa, smiler hun.
– Jeg er heldig fordi jeg har hatt masse bra folk rundt meg hele tiden. Det skeive miljøet har vært veldig støttende gjennom det hele.
Selv om hun er glad for alle prisene hun har fått – så er det dem fra det skeive miljøet som kjennes som de aller viktigste for henne.
– Det er en ekstrem anerkjennelse å få, med stor symbolverdi. Når noen forsøker å ekskludere trans fra den skeive bevegelsen, så sier miljøet at nei, det stemmer ikke, her har du en pris som bevis for det – det er veldig stort.
– Også bare det å få støtteerklæringer på Facebook fra folk du har stor respekt for innafor det skeive miljøet som aktivt tar deg i forsvar, det hjelper masse.
Hun håper at det betyr at de skeive står med transfolk, og at de forstår at de ikke må dra opp stigen etter seg.
– Poenget mitt er ikke – bare – å skryte her nå, altså, men at når det blir så mye negativt i monitor, så er det viktig å få fram det positive også.
– Og det kan være så lite som en Facebookmelding med «Ser det du gjør, stå på!». Det har så mye å si for å unngå sakte nedbrytning. Både fordi vi mennesker har en tendens til å la det negative veie tyngre, men også fordi det i rene tall er så vanvittig mye negativt det skal veies opp for.
