– Endelig gammel!

Det var i Norge at hun møtte aldersdiskriminering for første gang. Nå vil Ingrid Strümke riste godt i fordommene våre. – Vi eldre må ta til motmæle, vi må bli en litt urovekkende gruppe.

Stemmen avslører at hun er godt voksen, men energien kunne tilhørt en trettiåring. Ikke at hun nødvendigvis ville tatt det som et kompliment, for Strümke er opptatt av at vi må slutte å late som om vi er så fryktelig unge inni oss hele tiden.

– Jeg er virkelig lei den fremstillingen. At det å være gammel er så negativt. At det som teller er å være ung, enten det er til sinns eller i kroppen eller begge deler. Det hjelper verken oss som er gamle, og heller ikke samfunnet eller de unge til å få et sunt forhold til det å eldes. Slik det er nå, er det jo bare sorgen for de unge hver gang de får et nytt lys på kaka.

Sånt blir det bok av. Endelig gammel er en oppmuntringsbok om å bli gammel, forklarer hun. Og etter utgivelsen raste epostene inn til forfatteren.

– De hadde ikke opplevd diskriminering før

– Det var interessant. De aller første som tok kontakt med meg var menn over 67. Det var første gang i livet at de hadde følt på noen form for diskriminering. Menn blir jo sjelden diskriminert som gruppe. Det er først når de blir gamle at noe sånt skjer, og da kom det som et sjokk på dem. De slet virkelig. De mistet sin identitet, de hadde ikke jobb lenger, ingen funksjon, gikk mye hjemme. De skrev lange eposter til meg.

De neste som skrev til henne var kvinner i alderen 30-35 år.

– Det er i den alderen at du ser de første rynkene. De skrev at de var beroliget etter å ha lest boken; «nå kan jeg kanskje glede meg til å bli gammel». Så vi trenger rollemodeller, sier Strümke.

– Når du har en negativ fornemmelse av hvordan det er å bli eldre, skyver du dem helst ut av samfunnet og ut av syne. Du vil ikke forholde deg til dem du tror uansett bare er skrøpelige sutrekopper. Det gjør at idealene våre blir helt feil. Vi bruker uhorvelig mange penger på å opprettholde en illusjon av ungdom, men den stemmer ikke med ditt indre. Hvis du ikke klarer å forsone deg selv med ditt ytre – som tross alt er en stor andel av deg selv – kommer du bestandig til å være splittet og aldri hel – og aldri helt glad, mener hun.

– Mer aldersdiskriminering i Norge enn i Tyskland

Strümke mener at aldersdiskriminering er mer utbredt i Norge enn i Tyskland, der hun kommer fra.

– Da jeg flyttet hit, ble jeg helt plutselig konfrontert med det. Jeg fikk litt bakoversveis, rett og slett.

Selv hadde hun bare positive forventninger til det å bli gammel. Med gode rollemodeller i familien blant de eldre kvinnene så hun at det gikk an å være aktiv og å bidra som gammel.

– Da jeg begynte å snakke om det i Norge, støtte jeg på null interesse. Men vi er jo en av de største gruppene i samfunnet. Jeg ser noen spede forsøk på såkalt seniorpolitikk, men det er ingen som definerer eldre som en ressurs.

Der gamlefar fortsatt kunne drive butikken

Hva tror du forskjellene kommer av?
– Jeg har ikke funnet noe klart svar, men jeg har tenkt på dette med at Norge er en bonde- og fiskernasjon. Når du ble svak og skrøpelig, måtte du trekke deg tilbake og flytte ut av hovedhuset og inn i kårboligen. Ut av syne. Og barna tok over. Tyskland var en nærings- og industrinasjon der du ikke er avhengig av at du kan løfte 20 kilo. Der er nettverk, erfaring og forhandlingsstrategi som du opparbeider deg med alderen mye viktigere. Gamlefar kunne fortsatt drive butikken og ble mye mer verdsatt.

Og så hjalp det kanskje ikke på samarbeidet mellom unge og gamle at vi i Norge plutselig fant olje. Alt var helt nytt, og mye av den opparbeidede kunnskapen fra fiske og landbruk kunne ikke brukes i den nye næringen.

– Kanskje ble fordommen om at den eldre generasjonen ikke kan bidra forsterket? Og så er det jo litt praktisk om man bare kan skyve noen ut, for da blir det mer plass til en selv, humrer hun.

– Eldrepolitikk? Nei takk!

En skulle tro at Strümke var lidenskapelig opptatt av eldrepolitikk. Men nei. Nevner du det ordet, kommer nordlendingen i henne frem – for det var der hun tilbragte sine første år i Norge. Og det høres.

– Eldrepolitikk, det marginaliserer eldre! Vi skal ha barnepolitikk, ungdomspolitikk, ja. Det er grupper som ikke kan tale for seg selv. De er ikke myndige, de har ikke stemmerett, de vet ikke bestandig sitt eget beste, og de trenger vår beskyttelse. Men når vi snakker om mennesker over 60, 70 år, de er da vel myndige! De har pinadø mer kunnskap og erfaring enn enkelte politikere som mener de skal bestemme over dem.

Nei, når et eldre menneske blir dement eller sykt – da er det sykt, og da skal det inn under helse og omsorg, ikke eldrepolitikk,mener hun bestemt. Strümke har selv vært i eldrepo…, unnskyld, i politikken, og har engasjert seg i såkalte eldresaker der. Det er hun ferdig med. Men politikk blir hun aldri ferdig med.

– Det er jo i politikken at aldersdiskrimineringen begynner, med øvre aldersgrenser i arbeidslivet, unntak fra arbeidsmiljøloven og likestillingsloven, lovfestet aldersdiskriminering som for eksempel ingen rett til sykedager når du er 67, ikke kan du sitte i forliksrådet når du er 70 og så videre og så videre.

Jakten på ungdommen

– Da jeg var i politikken, var det alltid snakk om alt vi måtte gjøre for å tiltrekke oss unge familier med barn. Det vil alle kommunene. Men da spurte jeg: Kor skal dokker finne dem? Om fire år er det flere mennesker over 60 enn under 20 i dette landet. Vi må kalibrere oss litt mer med virkeligheten, vi har ikke råd til å bygge for en samfunnsgruppe som ikke finnes, vi må legge til rette for en gruppe som stadig voksende.

Så hva skal til?
– Vi må rett og slett få opp øynene for det samfunnet taper med å ikke høre på eldre mennesker. Se på arbeidslivet: De yngste sier at de ikke kommer inn fordi de ikke har erfaring. De eldste blir kastet ut fordi de er gamle. Men du kan ikke klippe hodet og halen av et samfunn og tro det er levedyktig.

– Det må være plass til hvitt hår og rynker

– Og tenk om vi kunne sett litt mer til hverandre i hverdagen, på tvers av alder, sukker hun.

Vi får stadig flere single i samfunnet, flere aleneforeldre, tenk om man kunne samlet mennesker i ulike livsfaser og aldre, så kunne vi hjulpet hverandre, det ønsker hun seg. For hjemmehjelpen klarer ikke alt, og myndigheten sier vi må ta mer ansvar selv.

– Vi trenger nabolag som passer på hverandre igjen. Vi må vokse sammen som samfunn igjen, og da må det være plass til hvitt hår og rynker og flentskalla gubba. Vi kommer alle til å møte alderdommen og rynker. Kanskje blir det mindre skremmende om du har sett det før? Vi har eliminert så mange hyggelige og morsomme mennesker fra livene våre, det er jo tragisk, slår hun fast.

Eldre må slutte å snakke seg selv ned

Strümke mener at de eldre selv må ta litt av ansvaret for det litt triste bildet som har oppstått.

– Vi snakker oss selv altfor mye ned. Vi må snakke annerledes om det å bli gammel, vi må vise fram noe annet og noe positivt og vi må ta til motmæle når vi blir snakket med. Vi må bli en litt urovekkende gruppe og få bort denne alderismen. Det er en gyllen årstid med veldig mange fordeler.

Så hva kan de gamle bidra med?
– Jeg ser for meg at eldre kan være en form for samfunnsmentorer: Når du har levd et langt liv og er et historisk tidsvitne, har du egentlig en oppgave med å videreformidle dine erfaringer og erkjennelser til samfunnet. Det er ikke bare fagkunnskap, også livsvisdom. Når vi blir gamle, blir vi mer reflektert, overbærende, ser ting i et annet lys. Alle de små tingene du syntes var plagsomme og til hinder, de gir kanskje en mening når du ser tilbake, og det skjer først når du er gammel. Den erfaringer kan du først gi tilbake når du er sammen med ungdommen.

Les også:

Eldre og skjeiv: – Han gikk inn i skapet igjen

---