727

727 er tallet på hvor mange mennesker som mistet livet sitt til selvmord i fjor. 

Om vi bryter det ned, ser vi at vi mister over 10 mennesker i selvmord i uken.

Vet du hvorfor september er en av de viktigste månedene vi har? Nå skal du få høre:

September er World Suicide Prevention Month, og 10. september markeres den internasjonale selvmordsforebyggingsdagen. Disse dagene er viktige – ikke bare som symboler, men som en påminnelse om at vi alle har et ansvar for å bidra til å redde liv.

Rundt 650 mennesker tar livet sitt i Norge hvert år. I tillegg kommer alle forsøkene, alle pårørende som står igjen, og de tusenvis som hver dag lever med tunge, mørke tanker. Likevel oppleves temaet ofte som så tabubelagt at det sjelden får samme oppmerksomhet som andre helseutfordringer.

Hvorfor er det slik? Kanskje fordi ordet «selvmord» vekker frykt. Mange er redde for å si noe feil, redde for å «sette ideer i hodet» på noen. Men forskning viser at det å spørre direkte om selvmordstanker aldri øker risikoen – tvert imot kan det være det som åpner en dør til hjelp.

Selvmord er blant de tre hyppigste dødsårsakene i verden hos mennesker i aldersgruppen 15–44 år. I aldersgruppen 15–25 år er selvmord den nest vanligste dødsårsaken. 3 av 4 selvmord er menn.

Bak hvert tall finnes et menneske. En sønn, en datter, en kollega, en venn. Mange av dem hadde ønsket seg én ting: å bli møtt med åpenhet. Selvmord handler sjelden om et sterkt ønske om å dø – det handler ofte om et sterkt ønske om å slippe smerten. Når vi tør å spørre, når vi tør å lytte, kan vi være med på å gi andre en følelse av at de ikke er alene.

Men det krever at vi bryter stillheten. Psykisk helse kan ikke være noe vi bare snakker om når vi markerer spesielle dager. Det må inn i skolen, arbeidslivet, idretten, helsetjenesten – og i hverdagslige samtaler rundt middagsbordet.

Hva kan vi gjøre som samfunn?

Vi trenger flere lavterskeltilbud som gjør det enklere å søke hjelp før problemene vokser seg uoverkommelige. Ventetidene i psykisk helsevern er fortsatt altfor lange, og det kan få fatale konsekvenser. Det hjelper lite å si til en ungdom i krise at «du får time om seks måneder».

Kommunene må prioritere psykisk helse på lik linje med fysisk helse. Skoler må ha ressurser til å fange opp de som sliter tidlig. Arbeidsgivere må legge til rette for åpenhet og støtte. Og politikerne må sørge for at bevilgningene faktisk står i forhold til utfordringene vi står overfor.

Men like viktig: Vi må gjøre noe som enkeltmennesker.

Hva kan vi gjøre som medmennesker?

Vi kan alle være den ene som ser, som spør, som lytter. Du trenger ikke være psykolog for å spørre en venn: «Har du det egentlig bra?». Du trenger bare ringe, sette av en prat i 8 minutter, som kampanjen til Verdensdagen for psykisk helse oppfordret i fjor. Forskning viser nemlig at det betyr mer for den psykiske helsa enn du tror.

Vi kan slutte å bagatellisere psykiske plager med «ta deg sammen» eller «tenk positivt». Vi kan heller møte med forståelse og aksept. Og vi kan normalisere det å søke hjelp – på samme måte som vi går til legen for et brukket bein, bør vi kunne søke hjelp for et brukket sinn.

Når jeg skriver dette, gjør jeg det fordi jeg vet hvor vanskelig det kan være å snakke høyt om mørke tanker.
Jeg har selv opplevd for dårlig hjelp, ikke blitt sett eller hørt. Ikke tatt seriøst.
Jeg har sittet på jenterommet og følt på at livet ikke var verdt det.
Jeg har stått i kø alt for lenge for å få hjelp. Jeg har vært innlagt i psykiatrien og sykehus. 
Jeg har gått til psykolog, bup, vop, hvor det tok alt for mange år før jeg fikk hjelpen jeg trengte.
Jeg har sett hvor mange som sitter å vurderer selvmord, og jeg har sørget over flere selvmord enn noen burde oppleve.
Jeg vet at mange føler seg alene og skamfulle, og mange trekker seg derfor tilbake istedenfor å rope høyt om hjelp.
Vi trenger å minne hverandre på at det ikke er flaut å slite psykisk.

Selvmord kan forebygges. Men det krever at vi tør å snakke om det, tør å spørre, og tør å lytte. Så la oss bruke september som en påminnelse om å bryte stillheten – ikke bare nå, men hver dag.

For hver tiende vi mister denne uken, kunne en av dem kanskje vært reddet om noen våget å spørre. La oss sørge for at færre sitter igjen med spørsmålene, og flere får muligheten til å leve videre.

Men dette er ikke et tema vi kan legge bort når måneden er over. Livet til mennesker rundt oss avhenger av at vi holder samtalen levende året rundt.

---