Kroniske smerter: Ikke bare å «ta seg sammen»

Med «Harald og sytepavene» gjør Harald Eia et godt stykke formidlingsarbeid som bygger ned fordommer mot smertepasienter og utfordrer forenklende forståelser av forholdet mellom kropp og psyke.

Enten det er rusavhengige, ME-syke eller «feminine norske menn» Harald Eia har uttalt seg om de siste årene, har budskapet hans på en eller annen måte alltid vært at de bør ta seg sammen. Selv om det oftest har vært ment som humor, har det gjort mange forbanna og oppgitt. Nå ser det ut til at ironigenerasjonens fremste representant har lært, og i VGTV-serien «Harald og sytepavene» konfronterer han sin indre oppstrammer. Men hvor troverdig er skiftet hans fra streng kyniker til forståelsesfull empat?

I serien følger vi psykologspesialist Silje Endresen Reme og lege Andreas Pahles pasienter ved Avdelingen for smertebehandling på Ullevål sykehus. De har voldsomme og langvarige smerter, og legene finner ikke årsaken. Men ved hjelp av en ny spesialutviklet samtaleterapeutisk metode kan de behandles likevel. Og i over 60 prosent av tilfellene blir smertene helt borte.

– Målet med serien er å vise folk hvor godt behandlingen fungerer – ellers ville ingen ha trodd på det, sier Eia i serien.

Smertene er ekte

En av pasientene er Tiril. Vi får se videoklipp der hun som 13-åring vrir seg i smerte i sykesenga. Nå er hun 24, og ønsker for all del å unngå å bli ufør. Hun kjemper fortsatt for å bli trodd når hun forteller behandlere om smertene sine. Derfor er det rørende å se virkningen det har på henne når behandlerne når igjennom til henne og hun kan tro på at de anser smertene som reelle. Noe åpner seg i henne, og hun kan nærme seg smerten på en ny måte.

Mange av pasientene har opplevd mistenkeliggjøring, som har ført til lege- og sykehusangst. Å først få anerkjennelse blir derfor en viktig del av terapien. Deretter kan de sammen med behandleren nærme seg idéen om at uforklarlige smerter kan være utslag av signalfeil i hjernen. På fagspråket kalles denne typen smerte nociplastisk, og oppstår fordi vi feiltolker smerten som farlig. Man kjenner den like sterkt som smerter med kjent årsak, men man kan likevel «omprogrammere» hjernen til å oppfatte på en ny måte.

Sånn får også Eia erfare at det ikke er så enkelt som at «smerten sitter i hodet», eller at folk kan få det bedre bare de strammer seg opp.

Hvorfor blir folk egentlig syke?

Sykefraværet i Norge er grunnen til at Eia først ble interessert i smertepasientene. Disse pasientene tar fra sparekassa vår, innleder han med glimt i øyet. Og han har rett i at tallene er overveldende. Ifølge Folkehelseinstituttet oppgir hver tredje nordmann å ha langvarige smerter.

Men at smertene – på befolkningsnivå – kan ha sammenheng med urettferdig fordelte privileger som trygg oppvekst og god økonomi befinner seg langt utenfor komiker-sosiologens radar. Et tøffere arbeidsliv nevnes heller ikke som mulig forklaring på den høye forekomsten av smertepasienter.

En av pasientene uttrykker bekymring for hva folk kan tenke om den tilsynelatende vidunderkuren. Hun er redd for at folk skal tenke at var det virkelig så lett – åtte behandlinger på smerteklinikk, så var smertene borte, forklarer hun.

Jeg forstår bekymringen hennes. For når man presenteres for en sånn sensasjonell vidundermedisin som behandlingsformen fremstilles som, er det lett å bli med på at vi endelig har funnet løsningen på det høye sykefraværet – og glemme de bakenforliggende årsakene til at vi blir syke.

Kvinner har ekstra omsorgsarbeid

Helt siden dokumentaren «Hjernevask. Født sånn eller blitt sånn?» ble sendt på NRK i 2010, har Eia vært travelt opptatt av å avvise kulturelle forklaringer på hvorfor vi mennesker oppfører oss som vi gjør. Derfor er det ikke så overraskende at «Harald og sytepavene» nedspiller mulige strukturelle årsaker til smerter. Selv om ikke serien nevner at kvinner har langt høyere sykefravær enn menn, tar Eia opp temaet når han gjester podcasten Wolfgang Wee for å promotere serien. Kvinner dyrker sykdom, mener han, og blir kanskje sykere av all helsepraten.

I Dagsnytt 18 forklarer Liv Bjørnhaug Johansen, forfatteren av Diagnose: Kvinne , hvorfor denne holdningen er et massivt likestillingsproblem. Likestillingsprosjektet har vært en suksess, men det har vi fått til ved at kvinner har prestert i et arbeidsliv som er laget på menns premisser. Kroniske sykdommer knyttet til menstruasjon, graviditet og overgangsalder blir oversett, og kvinner tillegges også ekstra omsorgsarbeid.

I dag er kvinnens plass i arbeidslivet heldigvis blitt så trygg at vi faktisk kan kreve at det tilpasses de kroppene vi har, og det livet vi lever.

Motdebattanten er bekymret for kvinners muligheter i arbeidslivet om man skal begynne å forvente mindre av dem på bakgrunn av biologien deres. Men Johansen kommer sterkt tilbake: En sånn tenkning individualiserer strukturelle problemer, og gjør sykdommen til den enkelte kvinnens ansvar.

Redd for hva folk tenker

Kun to av deltagerne i serien er menn. I fortellingen om Jørn, som sliter med rygg- og nakkesmerter, rettes oppmerksomheten mot det vonde stigmaet ved å være smertepasient. Plassert overfor Eia hjemme i sitt eget kjøkken, bryter den godt voksne mannen sammen i gråt. Han er fortvilet over hva folk tenker og sier om en som ham.

Så får vi bli med ham inn i behandlingsrommet, og være fluer på veggen mens psykolog Reme arbeider. Først virker Jørn litt skeptisk – skal han virkelig forestille seg smerten som en hai svømmende bak ham i et stort akvarium? Jo, han skal tenke seg at haien er til fare for nakken og bakhodet. Så skal han vende seg mot haien, møte den. Da får han se at det ikke er en hai, men en helt ufarlig fisk.

Opplevelsen gjør sterkt inntrykk på ham, og det ser ut som om noe tungt slipper.

Poenget med behandlingen er å ta smerten på alvor, og være nysgjerrig på hva den har å fortelle. Ikke være redd for den.

«I edukasjonsdelen lærer pasientene at smerten deres er ekte og fysiologisk, at kroppene deres er friske, men at smerten skyldes en hjernegenerert falsk alarm. I teknikkdelen jobber vi med å sanke bevis for at kroppen er frisk, og trygge pasientene i at smerten ikke er truende – blant annet gjennom dialogisk hypnose, guidet mindfulness og ulike eksponeringsteknikker», skriver Pahle på sykehusets nettsider.

Tonedøv sammenlikning av problemer

Selv om Eia til tider fremstår usikker i rollen som empatisk journalist, synes jeg det er sympatisk at han prøver å leve seg inn i hvordan smertepasientene har det. Han viser at han blir berørt av de vonde historiene deres, og vi ser at det gjør dem godt. Også er det selvsagt et godt fortellerteknisk grep å gi ham rollen som en omvendt kyniker, en angrende synder.

Men på et tidspunkt forteller han behandlerne om den gangen han hadde fått masse kritikk i media, det var slutt med kona, og han følte seg langt nede. Da fikk han øye på seg selv i et bilvindu og oppdaget at jøss, han ser jo ganske tøff ut. Det gav ham boost til å ta seg sammen. Er ikke det en god måte å møte seg selv på da, lurer han. Til Eias begeistring kan behandlerne fortelle at ja, det er en del av behandlingsopplegget å lære pasientene å tenke mer positivt og hente fram egne ressurser.

Men sammenligningen mellom hans egne hverdagsproblemer og det å få livet ødelagt av sykdom framstår mildt sagt tonedøv

Men uansett om vi velger å oppfatte Eias helomvending som ektefølt eller ikke, er serien et godt stykke formidlingsarbeid som kan bidra til å bygge ned fordommer mot uføre og det hierarkiske skillet mellom psykisk og fysisk smerte.

---