Norsk ruspolitikk er menneskefiendtlig
Noen av oss husker framdeles debatten rundt den såkalte rusreformen som Arbeiderpartiets landsmøte sa nei til 16. april 2021.
Spol fram fire år og Bjørgulv Braanen og Willy Pedersen diskuterer rusreform i avisa Klassekampens spalter. Politikerne våre er samstundes på de fleste flater og baner, det er jo snart stortingsvalg igjen.
Men altså, markedsliberalisten og «sjukehusdödaren» Bent Høie og de andre i Solberg-regjeringa: etter å ha herjet rundt i helsevesenet vårt i nesten åtte år, så var de, fem måneder før stortingsvalget 2021, blitt de mest omsorgsfulle bestevennene til folk som sliter med rusrelaterte helseproblemer?
Jeg mener uansett at norske politikeres ruspolitikk i det store og det hele har vært menneskefiendtlig så lenge jeg har fulgt med.
Et eksempel: På tidlig syttitall var jeg en eksperimenterende ungdom i hovedstaden. Jeg var femten da jeg røyka hasj første gang. Etter hvert fant jeg ut at den stimulansen som passet meg best, var den sentralstimulerende; fordi jeg kunne sitte oppe hele natta og skrive dikt i ett sett. Amfetamin intravenøst. Alle som den gangen brukte sprøyter, gikk på apoteket. Der fantes det engangssprøyter og flasker med sterilt vann. Rusbrukere er ikke idioter.
Midt på syttitallet ble det slutt på dette fordi noen der oppe fant ut at slikt salg over disk var «rekrutterende». Dermed måtte man til lege og be om resept på injeksjonsutstyret. Sånt hadde ikke gjennomsnitts-morfinisten tid til. Dermed ble engangsutstyr brukt flere ganger, og sprøyter ble delt av flere. Og slik gikk det til at den dødelige sjukdommen hepatitt C spredde seg som ild i tørt gress.
Jeg har ikke brukt noe mer stimulerende enn kaffe & tobakk (Tiedemanns Gul) siden 1983. Men smitta rakk jeg å bli, og dødssjuk ble jeg. Første sjukehusinnleggelse vinter’n år 2000 (dette viruset har en inkubasjonstid på 20–30 år), og levertransplantert ble jeg i siste liten på Rikshospitalet i november 2004. En neve medisiner må jeg ta hver dag resten av livet.
Mange, mange var ikke så heldige.
Og etter at de hadde vedtatt dette reseptregimet, gikk vel de angjeldende politikerne våre til festsalen som de pleier og drakk seg snydens.
Vi drikker nemlig sprit i Norge, som skyggestatsminister Sylvi Listhaug fra partiet med det misvisende navn «fremskritt» og så videre pleier å formulere bånnlinja.
Sjøl om alkohol altså er livsfarligere enn det meste. Skål!
Kort sagt: produksjonsmåten menneskeheten har vært belemra med siden Spinning Jennys dager for et kvart tusen år siden er ikke menneskevennlig. Kapitalismen er menneskefiendlig. Følgelig er overbygninga og politikken også menneskefiendtlig. Ruspolitikken også, sjølsagt.
Det som peker i andre og mer menneskevennlige retninger er grasrotinitiativer, alternativ praksis nedenfra, altså. At en behandlingsinstitusjon som nedenfrainitiativet Solliakollektivet etter mer enn femti vellykka år må legge inn årene pga manglende bevilgninger og andre urovekkende rammevilkår viser tydeligere enn enhver debatt hva ledelsen i detta landet egentlig mener om folk, om oss: de gir blaffen.
Sådan er kapitalismen.
Ola Bog, forfatter, som overlevde syttiåra takket være behandlingsinstitusjonen og jordbrukskollektivet på Frognøya i Tyrifjprden der han oppholdt seg ikke i to måneder men i to år.
