Skriveterapi: Lar papiret ta imot grublingen

Verapiskri
teravisirk
rikspavier
pirvesikar
iskraverpi
skriveterapi

– Dette er ikke en norsktime.

Kjersti Wold humrer litt. For skriveterapi handler ikke om å skrive riktig eller å følge regler. Virkelig ikke.

Det er ikke nødvendig å være flink til å skrive stil?

– Det handler ikke om å skrive stil eller om rettskrivning. Det er helt uvesentlig. Det handler om å få tak i erfaringer, i erindringer, i skrivestemmen sin, som kan ligge der og slumre. Når man får tak i den, får den et uttrykk og en lyd. Det handler faktisk mer om å komme unna alt det der med å være flink, slår hun fast.

Kjersti Wold er forfatter og kursholder. Og hun jobber med skriving som terapi, både i grupper og individuelt. Hun forteller at mange har med seg den strenge norsklæreren og kjennetegnene på eventyr og novelle og subjekt, verb, objekt, eller hva var det det het igjen når de kommer til henne. Skriving er noe alle må gjøre på skolen, noe du får karakter på, noe som skal gjøres riktig og pent, og mange av oss husker svette innføringsbøker som alltid endte opp med å se helt like ut som kladdeboken, der bokstavene aldri ble helt like og rette, blekket ble dratt utover, og i margen sto det med rød skrift «Gjør deg mer flid med løkkeskriften».

Skriveterapi:

– Skriving kan være både kunst og terapi, forteller Vibeke

Tekstene skal ikke publiseres

Når Kjersti Wold ser at det strammer seg i nakken hos kursdeltakerne og kravene de stiller til seg selv blir for høye, da har hun egne teknikker hun bruker for å få åpnet opp slik at bokstavene kan flyte ut.

– Jeg bruker en åpnende teknikk som heter friskrift. Folk kan ha dårlige erfaringer fra skoletiden, og så kommer de inn i gamle mønstre med å være flink, å gjøre det på riktig måte. Da er det min jobb å få løst opp uttrykket og få tilgang de mer ubevisste kvalitetene som er der. Det kan være en kreativitet der som har proppet seg for mange år siden. Jeg hjelper til med å frisette disse kreftene, forklarer hun.

Hun understreker at tekstene ikke skal publiseres. De kan være fullstendig uoversiktlige. Dette er ikke kurs for å gi ut bok, men for økt selvinnsikt og i noen tilfeller terapi. Resultatet er ikke det viktige. Det er veien dit som er meningen.

– Jeg er bare ute etter samarbeidet med den skrivende, selvinsikten, erkjennelsen, det som skjer i det mennesket når det skriver. Resultatet er det som skjer inni personen.

Les også:

Medisinfritt: – Handler om retten til å velge

Hvis man ikke har lyst, er ikke tiden inne

Hva skjer om det løsner så mye at det dukker opp noe mørkt og farlig?

– Det finnes det forskjellige meninger om. Noen mener at det er bare helsefremmende å få opp ting, andre tenker at man skal være litt forsiktig, og kanskje gjøre en skriveprosess i kombinasjon med en psykolog eller annen type terapeut for å ha en faglig buffer ved siden av. Personlig har jeg aldri opplevd på et skrivekurs at det har kommet ting som blir for mye og for voldsomt. Jeg har jobbet med psykosepasienter, men heller ikke da har jeg har erfaring med at det blir for mye.

Men hun er klar på at man skal være oppmerksom på motstand – og godta den motstanden – i den som skriver.

– Hvis man ikke har lyst, er ikke tiden inne, sier hun.

Skriving som selvutvikling og aksept

Skriving kan brukes som terapi for pasienter, men det kan også være en hjelp til selvutvikling eller til å bli kjent med seg selv. Noen fører dagbok, andre har stor hjelp av å sette av et kvarter og skrive ned alle grubletankene sine. Få dem ut av hodet og ned på papiret.

– Jeg jobber med skriving i forskjellige varianter. Det kan være med mennesker som har psykiske vanskeligheter, jeg har holdt kurs for ulike Fontenehus og blant annet Mental Helse, og så har jeg gitt kurs som er litt i grenseland hvor det handler mer om livskvalitet, se på livet sitt, få nye perspektiver. Det er litt glidende overganger fra direkte terapi til å bruke skriving til å bli bedre kjent med deg selv. Kanskje får du løst opp i noen av de tingene som har vært betent eller fastlåst, som tapper psykisk energi. Det kan gi større overskudd, kanskje få en til å akseptere livshistorien man bærer på.

Overrasket av egen skriving

Hvordan ser det ut når du leder en skrivegruppe?

– Jeg begynner med forsiktige oppgaver for å ta tempen på gruppa. For eksempel ber jeg dem om å skrive om «en gave jeg har satt veldig pris på», «et godt sted å være» – noe som er nærende og gir gode minner. Når vi har etablert en stemning og en trygghet, kan vi gå videre og se på ting som er litt vanskeligere, ting man ikke har fått tilgitt, engstelse, sinne og skam.

En annen oppgave som fort ender opp med å overraske mange, handler om å skrive om kreativiteten som fantes i ditt barndomshjem.

– Mange sier først at foreldrene mine ikke har vært kreative, men plutselig kunne noen tenke på at de heklet, jobbet i garasjen, plystret – kreativitet er så mye mer sammensatt enn den forestillingen man har. Sånn kan man bygge ut selvoppfattelsen, hvordan man ser på livshistorien sin.

Hun forteller om ulike teknikker. Teknikker og oppgaver som åpner, og teknikker og oppgaver som roer ned. Alltid er tanken at dette skal være til hjelp, ikke skape mer kaos eller forvirring. Wold er samtidig tydelig på at hun er skjønnlitterær og faglitterær forfatter og ikke terapeutisk utdannet eller med helsefaglig bakgrunn. Likevel ser hun effekten.

– Oppgaver av mer oppløftende karakter kan være godt for den som har mye tungsinn og depresjon. Det kan for eksempel sette en i kontakt med egenverdi og takknemlighet.

Går det an å prøve dette hjemme?

– Ja, absolutt. Hvis man er et menneske som har mye tankesurr og kverning, så går det an å sette seg ned med friskriftteknikkene, få det ut, kanskje kaste papiret etterpå. I stedet for å bli tatt av tankene.

---