Er menn blitt for flinke til å snakke om følelser?

Vi anmelder mannepodcaster om psykisk helse.

Å håndtere intime samtaleemner som følelser og psykisk uhelse er ikke enkelt, i hvert fall ikke for mennene som opptrer i de tre podcastene jeg har lyttet til. Det står klart for meg etter å ha hørt gjennom et knippe episoder av mannepoddene Psykodrama, Trygdekontoret og Wolfgang Wee Uncut – tre podcaster som på ulikt vis inviterer norske menn til gutteprat om mental helse.

Trygdekontoret skiller seg klart fra de to andre ved å bidra med innsikt, nye perspektiver og kritisk journalistikk – i hvert fall tidvis.

Menn snakker jo ikke om annet enn følelser for tida

Den første Trygdekontoret-episoden jeg hører på har fått tittelen «Mannen og litteraturen». Her intervjuer Seltzer Drammensforfatteren Kyrre Andreassen, som har skrevet flere populære romaner om bitre og akterutseilte menn. I Svendsens catering (2006) kjører drammenseren Johannes Svendisen sitt eget firma på ræva, mens vi i Forøvrig mener jeg Kartago burde ødelegges (2016) følger den den muligens ryggprolapsrammede elektrikeren Krister Larsens vei fra stolt yrkesuttøver til kuet NAV-klient.

Nå er Andreassen høyaktuell med Ikke mennesker jeg kan regne med (2024), fortellingen om Linda Hansen som blir forlatt til fordel for bygdas mest utspjåka kvinnfolk, av ektemannen hun har ytt omsorg for og pleid gjennom den langvarige depresjonen hans. Eller var det kanskje bare latskap hele tiden, lurer hovedpersonen.

Selv har han ikke vært i terapi, forteller forfatteren, men som de fleste andre menn, har han likevel lært seg å snakke det han kaller «familievernkontorspråket». På gymmen synes han ofte at han må må bryte inn med en kommentar, for eksempel om Hålands prestasjoner i forrige kamp. Menn snakker jo ikke om noe annet enn følelser for tida, og de er nesten ikke til å stoppe når de kommer i gang!

Kanskje har han et poeng, Andreassen, når han sier at menn er blitt for flinke til å snakke om følelser?

Kjipt å høre på for en som virkelig sliter

I episoden «Man får ikke som fortjent. Heldigvis» har de to nevrotikerne fra Psykodrama invitert en felles drømmegjest, nemlig hele Norges hypokonderlege Ingvard Wilhelmsen. Det er ganske morsomt å høre på, for uten stopp svarer psykiateren vertenes selvplagende tankespinn med lakoniske kommentarer og rasjonelt baserte motargumenter – ingen medfølende validering å spore der.

-Jammen, jeg klarer ikke å akseptere at jeg skal være helt borte! gjentar Kjerstad om dødsangsten sin, og jeg synes han høres litt sutrete ut.  

-Selvsagt klarer du det, kontrer Wilhemsen.

-Du som alle andre skal jo dø, det vet du jo. Da må du bare akseptere det, da. Så får du tenke på noe annet, som det faktisk er nyttig å bruke tiden sin på, fortsetter han.

Selv er jeg ikke enig med Wilhelmsen i at det er så enkelt, og jeg tror nok ikke denne beinharde tilgangen funker for alle. Men jeg synes poengene hans er gode, og finner det ganske artig at psykiateren med dette faktisk river ned og valser over premisset for hele podcasten. Det er visst ikke så viktig at menn lærer seg å snakke om følelser likevel, altså?

Mannen min, som jeg konsulterer om podcasten, har en annen kritikk på lager. Han synes nemlig ikke det høres ut som Psykodrama-gutta byr på ekte sårbarhet.

Hvis dette er det du har å by på – at dama synes du drikker litt for mye, eller at du har flyskrekk, mener han, så kan du godt holde det for deg selv. For når ingen av dem deler ting som som virkelige setter noe på spill, eller som egentlig utfordrer posisjonenene deres som vellykka kulturmenn, kan det være kjipt å høre på for dem som virkelig sliter.  

Bli en vinner med kognitiv psykologi  

Etter å ha varmet opp med Trygdekontoret og Psykodrama, føler jeg meg etterhvert klar for å sette på podcasten som ifølge kultursynserne er Norges svar på The Joe Rogan Experience, selveste Wolfgang Wee Uncut. Denne podcasten er utpreget kommersiell, og etter de massive lyttertallene å dømme, har WWU truffet norske menns behov med stor presisjon. Det er underserien med huspsykolog Lars Dehli jeg har valgt meg ut, og jeg begynner med episoden «Bli kvitt sosial angst».

Som forventet får jeg en enkel oppskrift på hvordan man kan kvitte seg med det som på fagspråket nå kalles sosial fobi. Eskalerende eksponering er nemlig alt som skal til. Vipps, så går du fra en taper som ikke tør å holde foredrag til en kul fyr som uten frykt slenger seg rundt seg rundt og foreleser for flere hundre mennesker – akkurat som psykologen selv.

Én ting er temaet for episoden – dette er jo gjengs tenkning og metodikk innenfor kognitiv atferdspsykologi, noe annet er måten de to gutta iscenesetter seg selv på, for dette er virkelig litt av en overgang fra føleriet i Psykodrama. Wolfgang Wee og Lars Dehli er de ultimate motsatsene til de sårbare, politisk korrekte kulturmennene som har lært seg den terapeutiske samtaleformen.

Det såkalt ukuttede formatet gir inntrykk av to menn som gir flatt faen i normal høflighet og hensyn til lytteren. Her er ingenting klippet vekk, og slafsing, slurping og avbrudd med snakk om uvedkommende saker som planlegging av neste episode, eller hvorvidt de to skal treffes før Aschehougs hagefest, bidrar til en utstudert og liksom-nonchalant tone som understeker den overlegne posisjonen deres overforlytterne: Vi behøver ikke engang behandle tilhengerne våre med respekt, de hører på oss uansett.

De to anlegger også en rett levra-tone – her er man ihvert fall ikke redd for å bli kansellert, det kan lytteren være trygg på. Wee har ingen skrupler med å kalle Dehlis matvaner homo, psykologen spiser nemlig salat til lunsj, og tydeligvis ikke biff fire ganger i uka, som podcastverten er kjent for å promotere. Så flyttes fokus til Dehlis Instagramkonto, og han får tyn for å legge ut alfor mange klatrebilder av seg selv i bar, «ribba» overkropp. Du er jo veldig til deilig til å være så gammel, da, legger Wee til.

Er det dette som kalles «giftig maskulinitet»?

Det viser seg at Dehli er relativt nyskilt, og de to griper hver eneste mulighet til å dreie samtalen inn på sjekking. Hvilke apper er de beste å sjekke på, og vipps-sjekking – det er for viderekomne. Og daddy issues, det blir det gøy å lage en episode om. Da skal de to stikke på byen og finne villige intervjuobjekter. Dehli påpeker riktignok at han har sett flest mannlige pasienter med store farskomplekser, og det kan høres ut som om han ikke har forstått premissene for spøken fullt ut. Men mannen som kameraten i en senere episode referer til som det motsatte av incel, nemlig duracell, kan da umulig være så naiv? I det duracellen spør verten om han kanskje driver å gayer litt med alt smigeret, blir det faktisk for klamt for meg, og jeg kjenner at jeg snart må ha en pasue fra den selvforelskede flørten mellom de to kvinnenedleggerne.

En annen ting som går meg på nervene er guttas konsekvente omtale av damer som mulige partnere, og sjeldent noe annet.

Det er typisk at Wee i reklamen før hver episode, som kommer rett etter Comfyballs juletilbud, framsnakker en resturant hvor du kan ta med enten gutta, familien eller en date for en digg biff. En middag med en kvinnelig venn eller kollega er utenkelig, eller?

Det finnes heller ikke måte på hvor mange utfordringer som skyldes forskjeller og misforståelser mellom kjønnene, og de to byr stadig vekk på erfaringsbaserte råd om hvordan man må behandle damer på helt særegne måter. Som Wee har lært fra TV-serien Modern Family, er kvinner for eksempel ikke keene på råd eller løsninger, de vil bare bli forstått og hørt.

Etter endt episode kjennes det umulig å sette på en ny. Derfor går jeg istedet for den neste Trygdekontoret-episoden jeg har valgt ut, om tvangstanker.

Tvangstanker og guttastemning

Her er det også kun menn som er invitert til studio. Hvem skal introduseres først spør Seltzer, før han leser opp en elle-melle-regle med navn på kjønnsorganer. Hvem er ute (med kuken i en knute) – er det komiker, programleder og tvangstenker Galvan Mehidi eller – og her må jeg innrømme at jeg mister motet – psykolog og podcaster Lars Dehli?

Heldigvis modereres guttastemningen raskt, sannsynligvis fordi Mehidis erfaringer er smertefulle og må tas på alvor. Han er aktuell med stand-up-showet «Et takkebrev til Saddam», hvor han blant annet forteller om sterke følelsesmessige motsetninger når han tenker på folkemordet på kurderne, og samtidig hvilke muligheter det har gitt ham at foreldrene flyktet til Norge.

Men selv om Dehli har roet kjekkaseriet sitt kraftig ned, viser det overordnede budskapet seg å være det samme som hos Wolfgang Wee. Mot tvang, som mot sosial fobi, er det eneste som funker eksponeringsterapi og kognitive strategier. Men til forskjell fra Wees posisjonering som undrende og uvitende journalist, stiller programleder Seltzer seg (i hvert fall bittelitt) kritisk til den skråsikre og unyanserte fagformidlingen:  

-For det du tilbyr her er kognitive strategier som hjelper deg å endre hvordan du tenker, påpeker han. Men hva med å gå litt i dybden da, og prøve å finne ut hva det er man egentlig er så redd for – hva som ligger bak tvangslidelsen?

-Nei, psykoanalytisk og psykodynamisk behandling gjør folk sykere, fastslår Dehli brennkvikt. I slik behandling tillegges tvangstanker mening, heller enn at de avskrives som irrasjonelt symptom. Undersøker du disse tankene, vil det bare nøre opp under troen på dem, mener han.

Dette må da være dårlige nyheter, tenker jeg, for alle de menneskene som har forsøkt eksponeringsterapi og andre kognitive strategier uten hell. Og selv om Seltzers motargumenter skaper rom for tvil, er det synd at Dehlis hardnakkede påstander spres uten belegg.

Ekte livsutfordringer uten liksom-sårbarhet

I episoden kalt Bipolar lidelse har Thomas Seltzer byttet ut b- og c-kjendiser med plattformarbeideren Nils Olav Roaldsøy, som ble tvangsinnlagt etter det han kaller et personlig havari i 2019. Da hadde han selvmedisinert seg med alkohol i årevis, men de virkelige problemene oppstod da han sluttet sluttet å drikke.

«Du er sinnsyk om du trur at du får bedre psykisk helse av å slutte å drikke», sier Trygdebeistet når han kobles inn med den vanlige ranten midtveis i programmet. Roaldsøy må si seg enig i at det var en skjebnesvanger avgjørelse å slutte å drikke så brått. Det han omtaler som bipolartrollet, var nå ute av hulen og han hadde ikke lenger noen kontroll på det. Etter syv måneder med søvnsforstyrrelser gled han gradvis over i psykotisk tilstand.

Roadsøy forteller nøkternt og med en viss humor om innleggelse og behandling, og hvor rotete og frustrerende livet fortonet seg som udiagnostisert. Slik framstår erfaringene hans som udramatiske, og faktisk ganske normale deler av livet for mange av oss, som man fint kan handskes med med om man møtes på riktig måte av helsevesenet. For Roaldsøy innebar det medisinering og det å endelig få en diagnose, som kunne forklare hvorfor han måtte drikke for å holde bipolartrollet innestengt i hulen sin.

For meg er denne episoden et høydepunkt, og Roaldsøys måte å snakke om og forholde seg til den alvorlige tilstanden sin, blir en interessant kontrast til det mannen min oppfatter som Psykodrama-guttas liksom-sårbarhet. Roaldsøy snakker om ekte livsutfordringer, uten snev av selviscenesettelse eller tanker for hva som er den tidsriktige måten å utøve maskulin sårbarhet på.

Sunne narsissister – virkelig?

Jeg stålsetter meg og setter på den andre av to Wolfgang Wee-episoder om personlighetsforstyrrelser, eller PF, som det i følge Dehli heter på nedsettede psykologslang.

Diagnosene de tar for seg er tvangspreget, narsissistisk og unnvikende personlighetsforstyrrelse, etter i forrige episode ha snakket om paranoid, schizoid, schizotypal og ustabil.

Utrolig nok kommer de raskt inn på sjekking igjen, for tvangspreget personlighetsfortyrrelse må være den diagnosen kvinner finner minst attraktiv, tenker de to. Så glir samtalen over i en utlegning om polyamori og svinging og hvorvidt de to tenner på andre menn, hvilket ingen av dem gjør over hodet, så mye er klart, før vi igjen får en ny flørtete småkrangel om hvem av dem som er den deiligste.

Ifølge Dehli kan narsissisme påvises ved å stille kun et spørsmål: Er du narsissist? Det har seg nemlig sånn at folk med narsissistiske trekk oftest er klar over det selv, og heldigvis har de to podcasterne selvinnsikt nok til å innrømme at de selv kan sjekke av for ganske mange av trekkene. Skjønt, ifølge psykologen kan det faktisk være ganske sunt å besitte en viss mengde av dem. Folk uten narsissistiske trekk gidder jo ikke å skrive bøker eller lage podcaster og tv-programmer!

Jeg tror de har rett i at ønsket om å bli sett som en vellykket og viktig person er en viktig drivkraft for svært mange av oss. Men er det som de to vertene påstår, med referanse til den amerikanske selvhjelpsforfatteren Robert Greene – mannen bak titler som The Art of Seduction og 48 Laws of Power, at narsissime er et spektrum, så tviler jeg sterkt på at de sorterer innenfor den sunne delen av det.

De dumme barna som ikke leser bøker

Mens episoden om sosial angst er full av gode råd og oppskrifter på hvordan du på en-to-tre kan eksponeringstrene deg ut av tilstanden, later det ikke til at psykologen synes narsissismen er så viktig å behandle. Det er påfallende at de aldri kommer inn på hvordan man kan få hjelp, for narsissisme er en smertefull lidelse, som gir følelse av tomhet og intens ensomhet, og som hindrer folk i å knytte seg til andre mennesker – ja, i å leve meningsfulle liv. Det blir heller ikke sagt et ord om hvordan prestasjonspress, perfeksjonisme og sosiale medier-avhengighet forer narsissisten i oss.

I et forsøk på å være litt fair, kikker jeg gjennom episodetitlene etter noe som kanskje kan vise en litt annen og litt mer sjarmerende side av Wee og huspsykologen hans. Episoden kalt «Den fortapte generasjonen» blir jeg oppriktig spent på, med emneknagger som Gen Z, smarttelefoner og råd til foreldre. Kan det være at de to likevel har gjort seg noen refleksjoner om hvordan det evinnelige maset om hvordan man skaper bedre versjoner av seg selv ødelegger den stakkars prestasjonsgenerasjonen?

Selvsagt ikke. For Dehli er generasjonen først og fremst tapt fordi han har observert at målinger av befolkningens IQ-nivå har begynt å gå nedover – i tillegg til at de unge generelt også har dårligere psykisk helse. Forklaringen legger de to på skjermbruk og scrolling som fordummer – tenk at de unge ikke leser bøker lenger!

Med noen enkle grep kan heldigvis foreldre, på tross av skjermenes inntog, likevel sørge for at ungen deres stiller litt sterkere enn de andre barna til livets regatta: De to er skjønt enige om at foreldre bør holde barna unna skjermen for en hver pris, og foreskriver smartklokke framfor smarttelefon. Og de kan ikke få understreket tydelig nok hvor viktig det er at barn får utfoldet seg i frilek, slik at de lærer seg viktige sosiale ferdigheter.