Lerret

I barnehage-morgenens tussmørke sitter en skikkelse bøyd over lerretet sitt. På nest øverste nivå på Tripp Trapp-stolen, en anelse større enn i går. Barnet er flink til å male ­-og vet det, elsker det. Det er aldri for tidlig, og aldri for sent. Penselen formelig danser mellom de små fingrene. Rommet er stille, med unntak av den svake lyden av en pensel som stryker over en ru duk. Jobber, skaper. De andre barna har ikke kommet enda, det er tidlig.

Barnet maler hele universet, slik bare et barn kan − uten grenser, uten fordommer, uten frykt. Og minuttene flyr. På lerretet svever den blå planeten vår stille. Omgitt av galakser så store at sinnet knapt kan fatte det. Milliarder av stjerner blinker og glitrer, som om de hilser på det lille mennesket som har gitt dem liv. Barnet smiler og dypper penselen, igjen og igjen.

Men så skjer det noe. Hånden beveger seg raskere, mer urolig. Penselen flyr over lerretet, og nye bilder tar form. Tørre åkerlapper, sultne, ropende munner. Ruiner og blod. Kontrasten er slående mot de vakre nabolagene som materialiserer seg ved siden av. Boligfelter med utelys som tennes i perfekt synkronisering, hvor nysmurte matpakker ligger klare på benken. Midt i idyllen ruller pansrede kjøretøy frem, møtt av et hav av blomster. En surrealistisk sammenblanding av krig og fred, hat og kjærlighet. Barndom og død. Gjennom alt dette stirrer de tindrende barneøynene inn i en fremtid ingen kjenner. Hva ser de? Håp? Farger? Mørke? Alt. Barnet maler og maler. Den lille armen verker nok nå, men penselen bare fortsetter å danse. Den må det.

Så begynner malingen å renne. Dråper av blått, rødt, gult og grønt faller i rytmiske drypp mot gulvet. Blir til en grå dam som må tørkes opp før den setter merker. Det er som om universet selv gråter, over alt barnet har sett og malt. Stjernene, som nettopp lyste så sterkt, er knapt synlige. Penselen, en gang full av liv og farge, ligger livløs i hånden. En voksenstemme bryter transen: «Det er lunsj», sier den mykt. «Og kanskje tid for en hvil? Du trenger det, lille venn.» Penselen settes i et vannglass. Og plutselig er barnet et barn, søvnig og myk, etter en lang formiddag med lek og vannmaling. «Kom så vasker vi hendene.»

Lerretet som ligger igjen på tegnebordet viser et glimt av sannhet. For unger ser verden på en annen måte. De ser både det vakre og det grusomme, side om side. Uten å dømme. De ser håp der vi ser fortvilelse, muligheter der vi ser begrensninger. De ser det små i det store. Og vet at alt som teller – er akkurat nå. Noen ganger sanser barnesinnene en verden vi vil skåne dem for. Nyhetene. Avisene. Historiene. Men i barnets univers er alt mulig. Der kan pansrede kjøretøy bremses av myk mose og blomsterenger, og alle sultne munner kan mettes av en brødskive med leverpostei og mammas tomatsuppe.

Hos barnet kan fremtiden formes, ett penselstrøk om gangen.

Kanskje er det den uberørte morgenstunden vi alle lengter etter. Tenk å få se verden gjennom et barns øyne igjen. Evne å anerkjenne både det gode og det onde, det vakre og det grusomme, og fortsatt holde tak i det ukuelige motet til å male. Gjøre bedre. La oss male universer, fulle av håp og muligheter. Selv når vi knapt tror på det. Kanskje aller mest akkurat da.

I morgen starter på nytt. Med et stort, blankt lerret. Vi må det.

For ungenes skyld, men også for oss selv.

Lerret

Barnet brer universet ut over lerretet

Alt er fredfullt

Tellus i dyp, blå søvn

opplyst av milliarder stjerner

Han favner alt, og gir liv

Så maler han alt han ikke bør se

Penselen flyr fra tørre åkerlapper og sultne munner

til vakre nabolag, synkroniserte utelys og nysmurte matpakker

Pansrede kjøretøy mot blomsterhav

Barneøyne mot framtiden

Han maler til den vesle armen verker

og alt drypper mot parketten

Stjernene som nettopp tindret så sterkt

er redusert til kulisser og penselen er tørr

Det er leggetid nå, sier du

Du trenger hvilen

Fra boken «Bekjennelser», Lyrikkforlaget, 2023