Inn i, gjennom, og i beste fall ut av en psykoselidelse

I en alder av 64 år har jeg gjort meg noen refleksjoner omkring en selvopplevd psykoselidelse.

Jeg vokste opp sammen med to eldre søstre og typisk svært arbeidsomme og hardtarbeidende foreldre fra arbeiderklassen. Barndomshjemmet var preget av mye følelsesmessig uro med mye verbal aggresjon. Til tider kunne det også forekomme korporlig avstraffelse. Særlig min mor var svært streng. Kanskje jeg var et vanskelig barn. Jeg vet ikke. Skolemiljøet fram til videregående skole var preget av en del mobbing. Dog uten at jeg ble utestengt fra kameratflokken. Byåsen skole var den gangen den største barneskolen i landet med i perioder over 1500 elever så to lærere på inspeksjon hadde vel små muligheter til å oppdage pågående hetsing og plaging. På videregående skole, den gang kalt gymnaset, var vel heller ikke miljøet bare godt, men jeg var ikke lenger blant de mest utsatte. I 2. klasse på gymnaset lekte jeg for første gang med selvmordstanker dog uten at det var noen reell risiko. Denne oppveksten kan vel ha bidratt til lav selvfølelse. Jeg nevner her både arbeiderklassens mindreverdighetskompleks, ydmykelser i oppdragelsen, og i skolemiljøet.

Etter gymnaset fulgte toårig ingeniørhøgskole, militærtjeneste i hærens samband og deretter sivilingeniørutdannelse. Etter år med tildels krevende studier, også mange gode eksamener, opplevde jeg ( i motsetning til de langt fleste av mine medstuderende) massiv avvisning avvisning fra arbeidslivet. Jeg har i dag sluttet å spekulere for mye over årsaken til dette, men ender opp med å anta at sviktende psykisk helse var tydelig i intervjusituasjonen. Jeg taklet dette dårlig, og i en alder på 25 år var psykoselidelse et faktum. Innledningsvis var diagnosen paranoid psykose. Etter hvert, etter flere innleggelser ble diagnosen schizofreni. I den senere tid har diagnosen vært psykoselidelse schizofreniform type. Denne siste diagnosen er litt mildere en schizofreni. Jeg har vel fått denne siste fordi jeg ikke har hatt av de aller verste forløp.

Jeg fikk etter hvert en jobb, som jeg mistet etter flere psykotiske episoder.

I en ny jobb, denne gangen ved det instituttet der jeg hadde studert, møtte jeg en svært human sjef. Min professor så vel mellom fingrene med at jeg ikke presterte noe særlig. Noen ledere vet at folk som meg trenger tid for å bli trygg i en arbeids-situasjon. De få oppgavene jeg fikk (øvingsundervisning og retting av eksamensoppgaver i fire emner) gjorde jeg vel tålelig bra. Dette var dessverre en stilling tidsbegrenset til tre år. Innledningsvis i denne perioden hadde jeg en ny psykotisk episode, med innleggelse, men deretter ingen nye episoder. Det siste året som vitenskapelig assistent husker jeg med glede. I denne tiden tok jeg en enhet i praktisk pedagogikk beregnet på sivilingeniører. Jeg trodde at min eneste mulighet til en framtid i arbeidslivet var læreryrket.

Etter et års ledighet, kronet med en ny psykotisk episode, og en livstruende selvpåført skade, fikk jeg en oppsigelig stilling som lærer (lektors lønn, og det er jo ikke så verst), ved en kombinert videregående skole i en større by nord i landet. I skoleverket møtte jeg tøffe krav og en mindre human lederstil. Hardt arbeidspress, med utstrakt bruk av uregelmessig fordeling av arbeidsmengde over året, som kunne føre til at arbeidsmengden i perioder var svært høy. Arbeidsmiljølovens regler om overtid var på denne tiden uklare når det gjelder undervisningsarbeid. Selv hadde jeg flere psykotiske episoder i denne tiden (med sykemelding). Dette var selvfølgelig et problem for ledelsens planlegging av arbeidet. Også andre lærere hadde psykiske sammenbrudd i perioder med høy arbeidsbelastning.

Etter det jeg har opplevd, er jeg urolig for at arbeidsmiljøloven i mange tilfeller ikke blir tatt på alvor. For mitt tilfelle med dårlig psykisk helse tror jeg at et litt bedre arbeidsmiljø kunne ha gjort at jeg kunne stått betydelig lenger i arbeid. Avvik er uten tvil ikke til å unngå i krisesituasjoner, men det bør ikke være en systematisk del av planleggingen. Jeg har lenge unnskyldt det jeg oppfattet, som dårlig behandling av en samvittighetsfull arbeidstaker med at offentlig sektor var sulteforet under den dype økonomiske krisen landet var i på 90-tallet. Etter sju år som lærer var uføretrygd et faktum for min del. I en alder av 40 år.

Livet siden den tid har også for det meste vært krevende, men de psykotiske episodene er mindre voldsomme og smertefulle i dag.

De siste årene har jeg hatt god tid til lesing, og fulgt godt med i media. Jeg har kommet til noen konklusjoner. Slikt som jeg opplevde i min forholdsvis korte yrkeskarriere kan også forekomme i vår tid med en betydelig mer velfødd stat. Her i Trondheim var det før lokalvalgene i 2019 endel skriverier i Adresseavisen om fryktkultur i sykehjemmene. Sterk frykt kan føre til sykefravær. Jeg har selv fått erfare at frykt lammer tankevirksomheten kraftig. Dette kan igjen gå ut over kvaliteten i arbeidet.

Det følgende omhandler noen filosofer som kan ha fremmet fryktkultur:

Jeg starter med å nevne «Fyrsten» av Niccolo Machiavelli.
Denne regnes i dag som noe av utspringet av statsvitenskapen som fag. Dette er et skrift rettet til en Italiensk rennesansefyrste. Den handler om grep som kan taes for å utvide og beholde makten. Innholdet omhandler metoder til brutal manipulasjon under forskjellige omstendigheter for å oppnå og besitte makt. Fyrsten rådes blant annet til å se bort fra religionen (som på den tid var grunnlag for etikken).

Forutsetningen for å opptre på denne måten er i følge Machiavelli fyrstens høye moral.

En av tesene er at det er viktigere å være fryktet enn å være elsket av sine undersåtter. Jeg har selv snakket med høyt utdannede som er tilhengere av denne ledelsesfilosofien.

Etter å ha tenkt over dette ser jeg tre måter å tolke dette på.

Det kan tolkes som læresetninger. Det kan tolkes som en beskrivelse av fyrstens maktutøvelse. Eller det kan tolkes som ren ironi (Machiavelli var republikaner). Den siste tolkningen (ironi) kan forståes ut fra Machiavellis livshistorie. Han ble uskyldig kastet i fengsel og torturert. Han kunne vel lett ha henfalt til ironi da en åpen systemkritikk, på samme måter som i despotier i historien og også i vår tid kunne ha satt han i stor fare. Dette forhindrer dessverre ikke at små og store ledere kan ta han på alvor drevet av maktbegjær.

Den høye moralske standarden kan uansett ikke forutsettes blant ledere i vår tid.

Machiavellisme omtales i den gode boken:»Behaviour in organisations » av Robert A. Baron og Jerald Greenberg som en svært uheldig praksis i en organisasjon. Disse forfatterne opererer med en Machskala der medlemmene i en organisasjon
skårer høyt eller lavt etter i hvor stor grad de er villige til å bruke brutal manipulasjon for å oppnå egne fordeler. Slike personligheter skai visstnok være vanskelige å forandre så forfatterne foreslår helle å ta i bruk metoder for å leve med disse, eller i verste fall avsløre dem.

På 1700-tallet formulerte den klartenkte, men muligens litt upraktiske : Immanuell Kant sitt Kategoriske imperativ. Dette må vel sies å være Antitesen til Machiavellismen. Det kategoriske imperativ må vel sies å være antitesen til Machiavellismen i sin verste form. Det kategoriske imperativ uttrykker et absolutt forbud mot å behandle medmennesker som annet enn mål i eseg selv. Kant kjente muligens til «Fyrsten» , men kunne vel aldri ha ment at vi ikke bør be om hjelp i svært vanskelige situasjoner.

På 1800- tallet formulerte Friedrich Nietzche sine svært sterktvirkende skrifter. Ved en overfladisk lesing av dem Kan en komme til å tro at hans tese :»Gud er død» Leder til slutningen at enkeltmenneskers maktbegjær er et gode i en Gudløs verden.
Nietzche var Adolf Hitlers yndlingsfilosof og sikkert også inspirasjonskilde. Kanskje viktig i utviklingen fram mot andre verdenskrig. En annen årsak kan kanskje finnes i barneoppdragelsens virkning på sinnene. Myten om Hitlers barndom er fortalt av både Alice Miller og Erik Homburger Erikson. Jeg vil nevne to filmer som handler om hvordan «preusserdisiplin» kan bidra til utviklingen av fascistoide menneskesinn. Disse er den allment kjente «The Wall» fra 80-tallet, og «Det hvite båndet» fra vårt århundre.

Jeg har nevnt tidligere at jeg i dag har mildere psykotiske episoder. Hva har så hjulpet? Viktig spørsmål da schizofreni stadig er en gåte i psykiatrien. Det mest opplagte for meg er at det tar tid. For min del tror jeg også at mye lesing (både som kognitiv trening og refleksjon) er av betydning. Kunnskap bidrar til det Gordon Allport kalte en enhetlig livsfilosofi, som er et av hans i pedagogikken kriterier på en moden personlighet. Ideellt bør kunnskap ledsages av erfaring. Bare bok gjør ingen klok. Ikke alle slike ordtak er gode, men dette er ikke så verst.

I Skårderuds populære bok «Uro» står det i et av kapitlene om en ung schizofren mann som sitter ved foten av en vegg med bøker. Etter hvert begynner han å lese litt her og bla litt der. Etter noen dager inntrer en markant minking i hans symptomer og han kan gjenoppta et mer normalt liv. La oss håpe bedringen er varig. En stor del av schizofrene kan i dag få gode liv.

Til den unge schizofrene vil jeg si: Jeg vet du lider!, ta pillene dine, oppsøk gode miljøer, vær forsiktig med rus, men ta fatt på de bøkene. I vår tid vil vel de fleste også si: Prøv å stå i en jobb. Jeg slutter meg til det. Hvis du klarer. Gode samtaler med dyktige behandlere kan tilføre deg mye kunnskap (Ikke bare om ditt eget sinn). Slike gode behandlere er det for få av. En enhetlig livsfilosofi krever mer enn navlebeskuelse. Bøker er billigere enn helgeturer til Paris eller London og kan vise seg å være mye viktigere for deg. Ikke alle bøker inneholder dyp visdom, men det finnes kostelige perler. Ikke glem den beste.

Min livsfilosofi er grunnet i en klippefast kristen tro. Dog uten skråsikkerhet når det kommer til dogmer. I tillegg til bibelstudier kommer også troen av livserfaringer.

Jeg vet at det er vanskelig å komme til tro i vår tid da vi har skriftene til: Darwin, Marx, Nietzche, Freud….

Min er klippefast tross disse store menn. Tro gir mening i livet . For dem som ikke har denne og ikke har energi til å undersøke vil jeg anbefale Humanetikk.

En psykotisk episode er en erfaring som det er vanskelig å sette i en sammenheng, men gjennom innsats kan det være mulig.

Jeg vil på ingen måte romantisere psykoselidelsen, men i mitt tilfelle har den i alle fall motivert til en søking i litteratur for å prøve å finne sammenhenger.

Til slutt vil jeg si at et krevende og vondt liv kan bli godt igjen!