Å skrive kode uten selvtillit

Jeg har stirret så lenge inn i avgrunnen at avgrunnen stirrer tilbake.

De siste dråpene av svart gull drypper ned fra filteret. Eimen av «friske bær, hibuskus og sitrus» er nesten synlig i osen fra kaffekoppen. Det skal bli godt med kaffe nå. En kopp fylt med koffein og ambisjoner. Den vil gi hjelp til å roe nervene før jeg går løs på neste oppgave fra Jira. Arild sier noe om at han gleder seg til «WoW Classic». Jeg hører ikke helt etter. Hodet er et annet sted. Et helt annet sted, nesten 2 år tilbake i tid. Tilbake på dag 1. Det er som om jeg ikke vet noe som helst. Byggmester Bob er en tegneserie for barn, ikke et byggeverktøy for utvikling. Linux er noe kun de hardcore programmererne bruker. Jeg blir fremdeles fanget i Vim. To år har jeg travet rundt her, levert Jira-tickets, voktet produksjonsloggene, tidvis fått ansvar og prøvd å vise meg frem. Har jeg egentlig blitt noe flinkere? Har jeg tilegnet meg mer kunnskap og styrket mine evner? Eller er det bare Aleks.alder som har blitt inkrementert?

Jeg går tilbake mot pulten min, bena kjennes like tunge ut som de gjorde for 650 dager siden. Den hvite skjorten er den samme, riktignok litt mer rynkete enn den var da. Akkurat som Onkl P beskrev det; angsten er så «motherfucking» ekte. Jeg har hørt på låten kanskje 100 ganger siden den kom ut. Den er på en måte befriende. Det er ikke bare jeg som har det sånn her. Det gjør det lettere. Noen ganger, men ikke alltid, og i dag er en dag hvor ingenting på noen måte er lett. «Styggen på ryggen» veier et tonn. Det føles vanskelig å puste. Nøkkelkortet gnager seg inn i halsen, og trekker hodet ned mot bakken. Jeg må kjempe imot for å ikke se ut som ringeren i Notre Dame. Mon tro når det ringes i Notre Dame neste gang?

Løpebanene som er tegnet på gulvet gir meg fart. Motivasjon. Jeg er Usain Bolt, på vei mot en tangering av verdensrekorden. Jeg lar meg ikke fange, hverken av Vim, eller av de nervøse tankene som kaster en skygge over selvtilliten. Jeg har kontroll på dette. Dette skal gå bra, forteller jeg meg selv. Kaffen skvetter ut av koppen og lander på gulvet. Det svarte gullet; det svarte sølet. Rykk tilbake til start.

Jeg prøver igjen. Roligere. Studerer alle nøye i det jeg går forbi, i det jeg beveger meg sakte mot plassen min. Tre rader med mennesker skal passeres. I hangarhallen skal vi alle finne vår parkeringsplass. I jungelen av skjermer, kabler, kontorstoler og tastatur, later vi alle som om vi er unike. Vi stempler oss selv som «frontendere» og «backendere», i håp om å få en tilhørighet. Stempelet skiller oss på et grunnleggende plan, gjør oss ulike. Helt til det kommer noen som kan begge deler. «Full-stack» kaller de seg. Et slags übermenneske som plutselig ikke lar seg stoppe av skillet vi har brukt så mye tid på å skape. Firkantene vi har tegnet rundt oss for å skape en identitet gjennom kategorier, er visket ut. Er det slik en avdanket løpshest føler seg? Det er noen yngre, raskere, bedre og sterkere. Husk at du skal bli gammel. Husk at du skal gå ut på dato.

«Memento mori».

Arild nikker i takt med «Du hasst», og tankene mine er brått i Oslo Spektrum. Tilbake i 2006. Salen er bokstavelig i fyr og flamme. Hva om hangarhallen også kommer til å ta fyr? Det er ikke helt usannsynlig. For noen få dager siden knakk jeg produksjon. Jeg ville også være «full-stack utvikler». Jeg tok på meg ansvaret om å endre noe i det synlige laget av applikasjonen. En «enkel» liten endring. Et godt sted å begynne, men selv der kunne det gå galt. Ingen oppdaget feilen før den hadde sperret mer enn 50 brukere fra å gjøre sine gjøremål i nettbanken. Da driftsteamet varslet om feilen, var det som om noen kastet meg i et basseng med isvann. I det iskalde mørket var det ikke noe lys i sikte. Jeg sank dypere og dypere. Dette var helt garantert slutten på det hele. Det var bare å vente på å få sin tilegnede pappeske og pakke sakene sine, og takke for følget. Det var bare det at den beskjeden aldri kom.

Rune, produktsjefen vår, hadde ikke uttalt et eneste negativt ord om hendelsen. Han hadde ikke bedt noen om å gå noe sted. Han hadde derimot gitt oss skryt for å løse hendelsen så raskt, og holdt hodet kaldt underveis. Tryggheten og roen i stemmen hans var umulig å forstå seg på. Var det en spøk? Det måtte være en spøk. Jeg var helt overbevist om at det var en spøk.

Det var ikke i forrige uke at jeg knakk produksjon. Det bare føles sånn. Minnet er så sterkt og tydelig. Det er et år siden. Vi ler av det av og til, jeg ler nervøst, mens de andre ler fordi de også har knukket produksjon en gang, eller gjort noe like alvorlig. I dag kan vi alle le nervøst. Dagen når vi endelig ruller ut det vi har jobbet med i nesten to år. Vi kan nesten ikke gjøre annet enn å le nervøst og håpe på det beste.

Vikanes titter opp fra skjermen. Jeg ser rart på ham. Gjør mitt beste for å etterligne den legendariske fotballdommeren Pierluigi Collina. Vikanes sender sin imitasjon tilbake. Så rister vi begge på hodet. Merkelig tradisjon det der. Morsom, men merkelig. Noen ganger er jeg redd for at noen skal se rett gjennom meg. Avsløre at jeg egentlig ikke er så god til å kode. Avsløre at jeg ikke skjønner et kvekk av monorepo, Redux-state og ail-apper. Kanskje det er derfor jeg har lagt til meg Collina-imitasjonen. Hvis jeg bare stirrer hardt nok tilbake, så blir jeg ikke avslørt. Jeg må passe meg for å ikke krasje hardt inn i pulten til Fosse. Ikke at jeg tror han hadde tatt noen skade av det. Mannen har en konsentrasjon av titanium. Men blåmerket som oppstår av å få en skarp bordkant i låret vil jeg helst unngå. Dessuten har jeg ikke noe lyst til å søle mer kaffe. Det svarte mirakelet, kjøpt på doughnut-butikken nede på hjørnet. Dyr var den også, men sånn skal det være. Man må vise seg litt frem. Skape en identitet. Være en sånn som drikker håndbrygget kaffe, og ikke det fra maskinen. Kaffesnobb er også en identitet.

Noen sier navnet mitt. Alle musklene mine spenner seg. Dette lover ikke godt. Det gjør det sjelden.

«Aleks, så du tilbakemeldingen som kom inn på Mobe?». Det føles som et sverd er rettet mot halsen min. Jeg tør ikke se etter om den faktisk er det, eller om det bare er fantasien som har tatt overhånd.

Magen knyter seg. Svetteperlene danner seg i tinningen. Tilbakemelding? Nei, så klart har jeg ikke turt å se på den. Fremmede folk på internett er sjelden positive i ordlyden når de bruker noe nytt. Fem års høyere utdanning for å få seg en jobb, og nå har jeg en jobb mange drømmer om. En jobb jeg ikke har anelse om hvordan jeg skal utføre. Kun Gud vet hvor jævlig jeg har det nå.

Det er min uke å være «incident-ansvarlig». Ikke nok med at jeg fremdeles har hjertet i halsen når jeg ruller noe ut i produksjon. Jeg må følge med på innkommende saker den påfølgende uken. Påtvunget paranoia. Hver e-post kan være et varsel om at det har begynt å smelle. Et elektronisk forvarsel om at det om ikke lenge kommer til å smelle rundt ørene dine. Det er bare å begynne å skrive på forsvarstalen og håpe at de andre forstår, og at stempelet om at du er dum og har få kodekunnskaper ikke smelles for hardt i pannen din. Pulsen slår raskere enn en beaten i «Sandstorm», lyden av hjertet i halsen dunker høyere enn et mekanisk tastatur på pulten til en Vim-programmerer. Det svartner. Det eneste jeg har lyst til å gjøre er å synke gjennom stolen og forsvinne. Dessverre har jeg ikke noe valg. Om det så er det siste jeg gjør, må jeg lese den e-posten med tilbakemelding fra betatesterene. Fingrene skjelver ukontrollerbart mens jeg prøver å taste inn passordet. Det føles som å risse inn graveringen på min egen gravstøtte, der den står på en kirkegård for kjæledyr.

–––-[ENTER].

Her sitter jeg, og stirrer min egen angst i øynene. Min personlige djevel. Min aller verste fiende. Min nærmeste samtalepartner. Monsteret som vokser inni meg, helt til det er mye større enn jeg noen gang kan bli. Spøkelset som ingen andre ser. Stemmen bare jeg hører. Mørket som brer seg bredere og svelger mer og mer, jo raskere jeg prøver å flykte inn i lyset. Avgrunnen som er i ferd med å sluke meg, griper om halsen på meg og trekker meg med inn. Jeg kjemper hjelpeløst i mot, men jeg har stirret så lenge inn i avgrunnen at avgrunnen stirrer tilbake. Den kjenner alle triksene mine, vet alle bevegelse mine før jeg har tenkt på dem selv. De hvileløse øynene ser meg, uansett hvor jeg gjemmer meg. Om det bare hadde eksistert en manual for å skrive kode uten selvtillit.

«Aleks, så du den tilbakemeldingen eller?» lyder det fra Vidar. Det føles som et sitat fra Breaking Bad. Jeg, knelende foran min egen-gravde grav, sekunder før de trekker av, og jeg for alltid vil krediteres som «Utvikler nr. 14», og mine siste ord kommer aldri ut av munnen min. Jeg har ikke noen evne til å si noe. Jeg åpner mailprogrammet, og klikker på den siste e-posten jeg mottok.

Det er over nå.
«De nye skjermbildene er helt OK».
«Jeg liker hvor oversiktlig alt ser ut. Dette er en god oppgradering. Kunne dog tenkt meg at rekkefølgen på konti var annerledes».
«Dette er så innmari bra. Fungerer smertefritt, og ser moderne ut».

En flodbølge av glede skyller mot meg. Det er som om jeg står på et surfebrett. Ikledd nye Ray Ban-solbriller cruiser jeg av gårde. Hadde jeg sett meg selv fra utsiden, ville jeg gjettet at Norsk Tipping akkurat hadde ringt for å overbringe budskapet om at jeg har vunnet 28 millioner kroner. Jeg titter rundt meg. Jeg kan se Fosse og Bjørn, de suser av gårde på vannscootere. På stranden er resten av teamet, på solstoler, med paraplydrinker. Det er som tatt ut av en reklame for sydenturer. Det er et vakkert syn.

Jeg kjenner et prikk på skulderen.
«Ganske kult, eller hva? Prosjektet er satt i produksjon, og folk liker det».

Jeg er igjen stum. Stum fordi jeg aldri har opplevd dette før. Jeg har vært med å bygge et produkt. Fra bunnen av. Som barn var det ikke noe bedre enn å rive opp innpakning på en firkantet gaveeske, vel vitende om at den kom til å inneholde Lego. Følelsen av å sette sammen små biter til et ferdig slott, var helt uslåelig. Brikke for brikke var jeg arkitekt, byggmester, sikkerhetsansvarlig og til slutt konge. Konge i mitt eget slott, med fire spillerom, tre badebasseng og så klart en maskin som hadde evig med sjokolade og is.

Nå har jeg blitt 25 år eldre, og jeg bygger systemer. Systemer som får samfunnet til å gå rundt. Jeg har bidratt til å digitalisere Oslo Kommune, NAV og Sparebank 1. Jeg er ikke alltid like dyktig som andre, men jeg er med å bygge, og det er ikke bare jeg som får lov å leke med byggverket når det står ferdig.

Jeg er systemutvikler.
Jeg har lyst til å gråte. Av glede, av stolthet, av seiersfølelsen, av selvtilliten og stoltheten. Jeg har lyst til å omfavne alle sammen i en gigantisk gruppeklem av lykke. Freddy Mercury synger til meg «You are the champion… of the project». MOBE er rullet ut, og det er vi som sitter i turnébussen og vinker til publikum. De reiser seg på Store Stå. Ingen banket PM B(etaling).

Det er så ubeskrivelig godt.
Jeg ville aldri vært det for uten.
I mine ungdomsår kalte jeg meg selv en individualist. Jeg ville bygge min egen suksess, fra bunnen av, på skiskytterarenaen. Skylde på meg selv når det gikk galt, være stolt av meg selv når det gikk bra. Det var ikke før jeg innså at skiskyting er lagidrett at jeg oppnådde suksess. Sammen er man sterkere enn summen av individene. Det samme gjelder systemutvikling og programmering. Du blir ikke bedre enn totalen av teamet. De gjør feil de og, de er usikre de og. Når man samlet lager noe som er så mye større enn hva hver enkelt kan oppnå på egenhånd, er det få ting som føles bedre.

Takk til Sparebank 1 Utvikling, som trodde på meg i 2017, og har trodd på meg hele veien. Takk til de mer enn 30 medlemmene av «PM Betaling» jeg har samarbeidet med, dere er fantastiske folk. Takk til Acando/CGI som har støttet meg når jeg har hatt det som verst, og løftet meg frem når jeg har hatt suksess. Takk til Idar, du er en knakende god leder. Takk til Christine Lund, du er en inspirasjon. Takk til Nova2018, dere gir mer enn dere tror. Takk til samboeren min, Daria, min sterkeste støttespiller, som har holdt ut med meg hver gang jeg ikke har holdt ut med meg selv.

Ta vare på hverandre.
Spør hverandre hvordan det går, og ikke bare si «det går greit». Si hvordan du faktisk har det. Det er andre som har det sånn som deg. Når det er som mørkest, husk at det brenner et lys som aldri kan slukkes; det lyset er deg.

Sammen er vi sterke!

Blogginnlegget ble opprinnelig postet på CGI Norges blogg.