Akuttpsykiatri: – Folk skulle visst hvor syk det går an å bli

Klokken er 11 på formiddagen. Allerede har to pasienter ankommet med følge av politi og ambulanse, to har blitt sendt videre. En ny er på vei, også hen med politi og ambulanse.

Inn og ut av døren på vaktrommet kommer og går sykepleiere kontinuerlig, alltid med en arbeidsoppgave. Beskjeder blir gitt, telefoner tas, vurderinger blir gjort.

– Pasienten spør om beroligende, men han vil ikke ha benzo, sier sykepleieren som kommer inn døren.

Telefonen blir løftet, en ny samtale tas, det skal drøftes med legen om pasienten kan få noe annet beroligende.

– Har vi noe tid for den pasientoverføringen, spør en annen.

– Vil du gjøre i stand rom 5?

Skrevet ut til en tom leilighet

For å komme inn på akuttpsykiatrisk mottak, må du låses inn gjennom to låste dører. Der blir du møtt av to hvitkledde som viser deg inn til et mottaksrom. Tingene dine må gjennomgås for å luke ut alle slags gjenstander som kan tenkes brukes til skade. Det kan være en penn. En saks. En ledning. Her brukes kun plast og papp. Glass og vanlig bestikk finnes ikke.

Ser du ut vinduene, ser du grøntområder og fuglekvitter.

Her på mottaket er pasientene oftest 1- 2 dager, før de blir sendt videre til eksempelvis en av de fire akuttpsykiatriske sengepostene som ligger på området, DPS, bemannet bolig, en annen avdeling på sykehus, eller hjem.

Astrid Oselie Subra (48) er sykepleier på akuttpsykiatrisk mottak ved Oslo Universitetssykehus. Med spesialutdanning i psykisk helsearbeid var hun ferdig utdannet i 1999, og jobbet mange år i bydelspsykiatrien. De siste 13 årene har hun jobbet på akuttpsykiatrisk mottaksavdeling ved Ullevål Universitetssykehus.

Den erfarne sykepleieren beskriver hvordan mange blir skrevet ut til et ganske stusselig liv, alene i en leilighet i kommunen. Det blir ofte igangsatt medisinering med tabletter eller depotinjeksjoner, men hun skulle ønske det ble satset enda mer på nettverk og meningsfulle aktiviteter på dagtid.

Noen kan få oppfølging av hjemmesykepleien eller poliklinisk avdeling, mens andre får ingen oppfølging. Nå er det også færre steder å sende pasientene videre fordi flere psykiatriske avdelinger har blitt lagt ned de siste årene.

– De sykeste klarer ikke alltid å møte opp til avtaler med spesialister, og har kanskje noen som kommer innom én gang i uken og kikker til dem.  Resten av tiden har mange ingenting å gjøre, ingen penger, og ingen å gjøre noe med, sier Astrid.

Les også:

Sliten på jobb? Det kan være omsorgstretthet

– De som kommer hit, er ordentlig syke

Astrid opplever at mange av plassene tas opp av pasienter som er til fare for andre. På en måte er de heldige, for de blir i alle fall fanget opp og får behandling.  Kanskje må det være sånn, reflekterer hun, men mener det er synd på dem som er minst like syke, men som lider mer i det stille. Mange av disse er så dårlige når de endelig blir innlagt at du nesten ikke kan tro at det er mulig, forteller hun.

– Det er ikke litt syke folk som kommer til mottak. De som kommer hit er ordentlige syke, og de kommer på den verste dagen av det. De kommer når forverringen er helt prekær og det kan bli farlig, eller når de ikke klarer å ta vare på seg selv på noen måte.

Hun syns allmennkunnskapen burde vært bedre, at vi der ute vet for lite om psykiske plager i samfunnet.  Fordi det er veldig forskjell på de som sliter litt psykisk og har litt angst, og de som blir innlagt på en akuttpsykiatrisk avdeling, som hun sier.

– Folk skulle visst hvor hardt folk sliter. Og hvor syk det går an å bli.

Det er pasienten som bodde i en bolig som ikke var egnet for mennesker. Da ambulansen kom for å hente henne, oppdaget de at et av de andre familiemedlemmene i den samme boligen var så alvorlig syk psykisk at de måtte ta med seg hen istedenfor.

Det er pasienten som gikk fra å være skoleflink og aktiv i idrett til å falle ut av alt og bare sitte inne på rommet sitt i flere år. Alvorlig feilernært og svært uflidd ble han brakt inn av politiet for behandling.

Og det er pasienten som raserte hele leiligheten sin fordi han var overbevist om at han ble avlyttet. Han hogget inn i alle veggene rundt seg for å finne avlyttingsutstyret, og skadet seg selv alvorlig.

Avhengig av å stå sammen

Avdelingen er liten og oversiktlig med plass til syv pasienter. Pasientrommene er i samme gang, så ansatte har oversikt over hele avdelingen gjennom store vinduer fra vaktrommet, enten de spiser lunsj, konfererer med kolleger eller skriver rapporter.

Overalt er det strippet for gjenstander som kan brukes til å skade. Veggene er nakne. Hvite. Likevel får jeg ikke følelsen av at det er kaldt her.

På vaktrommet har det blitt lunsj, og en sykepleier sitter med foten høyt etter basketaket med en pasient dagen før. Hen hadde uten forvarsel og foranledning sparket etter sykepleieren, som kom seg unna ved hjelp av kolleger. Men i basketaket ble foten skadet.

– Men det går fint, sånt skjer, sier sykepleieren tilsynelatende uaffisert, i forbifarten, haltende på vei til medisinrommet.

Overlegen og enhetslederen har også kommet nå. En person står mellom dem. Det smiles, alle tre smiler. Er det en pasient? En ny ansatt? En samarbeidspartner? Samarbeidet er tett mellom de ansatte på avdelingen, og det er alltid en å spørre.

– Vi er avhengig av å stå i situasjoner sammen, sier Astrid, – hvis ikke hadde det ikke gått.

Fem, seks pasienter kan ankomme avdelingen på rekke og rad, og noen ganger har ikke de ansatte tid til å gå på do i løpet av en vakt. Pasienter kan komme med politiet iført håndjern, som så låses opp i det de trer inn gjennom døren til mottak, og de ansatte må bruke snakketøyet for å roe dem ned.

Det er vennlige beskjeder. Rolig tone. Et ja når noen spør om hjelp. De ser og opplever mye sammen. Da knyttes også tette bånd.

les også:

Klar for å skrote schizofrenibegrepet

– Jeg skulle ønske folk kunne se hvordan vi jobber

Sykepleierne inntar lunsjen på et langbord som også brukes til jobb. Det rasles i papirer sammen med matboksen, noe må leses, annet må skrives. Med unntak av korte snutter om privatlivet, dreies samtalene stadig tilbake til inneliggende pasienter innimellom tygg og matpakker.

Hvordan går det med han på rom X? Hva skjedde med henne på rom Y? Kan du fylle ut denne selv om du har lunsj? Spørsmålene blir besvart, noen har oversikt. Interessen virker genuin.

– Selv om det ofte blir litt brannslukking og vi ikke alltid får hjulpet pasientene så mye som vi gjerne skulle, så er det viktig å møte alle med respekt, så man unngår å gjøre en vanskelig livssituasjon enda verre.

Men ofte kan man erfare at man faktisk gjør en liten forskjell og får til gode mellommenneskelige møter, opplever Astrid, som er takknemlig for at hun har denne jobben. For de kan ofte se stor endring på dem som kommer på kun kort tid. Noen ganger er det medisiner som skal til og noen ganger er det nødvendig med tvang. Men behandlingen her handler om mye mer enn bare det.

– Jeg skulle ønske folk kunne vært her og sett hvordan vi jobber. Hvor glad vi er i mennesker, hvor mye vi ønsker å hjelpe, og hvordan vi ofte klarer å hjelpe også.

Mennesker fra alle samfunnslag

I avdelingen akkurat nå er de fem pasienter. Alle innlagt på tvang.

Astrid forteller at det skal svært mye til for at en pasient blir beltelagt, og mener at de i de aller fleste tilfeller klarer å unngå det. Likevel ser de at det i helt spesielle situasjoner der det er akutt fare for skade på enten pasient eller personal, og de har forsøkt alt annet for å deeskalere en situasjon, kan være nødvendig å beltelegge en pasient.

På samme måte kan det noen ganger være nødvendig med tvangsmedisinering.

– Likevel er det er jo åpenbart best å gjøre alt vi kan for å få til et samarbeid, slik at vi jobber sammen mot et felles mål istedenfor å tvinge frem en behandling som pasienten absolutt ikke ønsker og kanskje avslutter så fort hen har muligheten til det, sier hun.

Astrid forteller at de også har en god del pasienter innlagt til frivillig behandling, og at det er mennesker fra alle samfunnslag og aldre som blir innlagt. Det er ikke bare de mest typiske pasientene med langvarige, alvorlige sinnslidelser som kommer. Det kan være nybakte mødre med fødselspsykose, eldre med delir grunnet en urinveisinfeksjon eller mennesker i en akutt suicidal krise.

les også:

Frykter at medikamentfri behandling forsvinner i Nord

– En vanlig dag på jobben for oss, den verste dagen i livet for andre

Lunsjen er over og arbeidsoppgavene fortsetter uten avbrytelsene av matpakken. Noen har jobbet mens de har spist. Telefoner har blitt tatt mens maten tygges.

I gangen står to sykepleiere og snakker sammen utenfor et pasientrom. Pasienten kommer ut fra rommet med kun en seng i, det er ingen bilder eller møbler ellers. Hun blir med i samtalen. De går rolig bortover alle tre, gjennom gangen som bærer preg av at det har blitt herpet og utagert, vennlig oppmerksom mot pasienten. Det er lappverk av reparasjoner rundt omkring. Hull i vegger. Defekte skap.

I dag er en rolig dag.

– I går var det veldig travelt, sier en av sykepleierne. 

Astrid forteller at hun er veldig klar over den avmaktsfølelsen mange pasienter føler når de er innlagt.

– Ansatte er på jobb som vanlig. For oss er dette en hverdag med kollegene våre, mens for pasienten er dette kanskje den verste dagen i deres liv, sier Astrid.

Arbeidsdagen er snart over, men energien blant de ansatte er den samme.

– Jeg kan ta neste mottak, sier Astrid til kollegene. Det er rett før arbeidsdagen er omme og hun igjen sitter på bussen hjem. Kveldspersonalet skal snart ta over.

I morgen tidlig er Astrid på plass igjen hos pasientene.

---