Selvmordsfare: Slik kan du hjelpe

Du kan ikke gjøre det verre ved å spørre – tvert imot. Vi gir deg framgangsmåten.

les også

Mistet sønnen: – Et fuck you fra samfunnet om det ikke blir gjort noe

– De aller fleste suicidale personer ønsker ikke egentlig å dø, de holder bare ikke ut å ha det så forferdelig som de har det. Da kan selvmord føles som eneste vei ut.

Psykiater og senterleder ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, NSSF, Lars Mehlum, har sett at det kan være vanskelig for folk å spørre direkte om noen har tanker om å ta sitt eget liv.

Vi er ikke vant til å bruke sånne ord. Vi er ikke spesielt drevne med å samtale om slike store spørsmål, og ordene vokser i munnen på oss. Vi syns det er litt kleint. Vi kan også være redde for å spørre i frykt for at det skal bli verre, for å så tanken om selvmord i et annet menneske. Og hva om den andre svarer ja, hva gjør vi da?

For det første: Mehlum forsikrer oss om at det ikke finnes holdepunkter for at vi kan gjøre vondt verre ved å spørre.

Men: Svarer folk ærlig om de får spørsmål om selvmord?

– Det finnes folk som ikke svarer ærlig. Noen få vil prøve å skjule selvmordstankene for andre. Men om du spør ærlig og ordentlig og det er åpenbart at du er interessert i å høre et ærlig svar, så vil du som regel få et ærlig svar, mener Mehlum.

Han forklarer at unnvikelsesatferden vår stammer fra myter. Det er en myte at folk får det verre av at du spør. Tvert imot oppleves det oftest som en lettelse når man blir spurt, og man kan oppleve seg sett. Folk skjønner som regel at det er en grunn til at du spør, og at du ønsker dem vel, forklarer psykiateren.

– Men det kan jo være du spør på en måte der det nesten lyser ut av øynene dine at du er skrekkslagen ved tanken på om de skulle si ja.

Mange holder på selvmordstankene alene. Hvorfor gjør de det?

Mehlum forklarer at det kan være fordi de har en opplevelse om at de ikke vil være til belastning for folk. De kan tro at de rundt ikke ville tåle å høre det. De kan synes at de selv er helt håpløse. De kan tro at de har gått så grundig i stykker at det ikke finnes hjelp for dem.

Ved hjelp av psykiater Lars Mehlum har vi satt sammen noen tips til framgangsmåte hvis du er bekymret for at noen rundt deg har selvmordstanker:

Hva skal vi gjøre om noen svarer ja på spørsmål om de vil ta sitt eget liv?:

Få mer informasjon. Spør: «Hva er det du har tenkt på at du skal gjøre? Hvordan har du tenkt å gjøre det? Har du bestemt deg for å gjøre det? Når hadde du tenkt å gjøre det?»

Spørsmålene stilles for å få vite hvor alvorlig situasjonen er og hvor mye det haster med å sette inn akutte hjelpetiltak. Hvis den andre har bestemt seg for å ta sitt eget liv, har tenkt på metode, og tenkt på når det skal skje, må du ikke la den personen være alene et øyeblikk, men sørge for å iverksette strakstiltak.

– Deretter kan du si: «Dette høres veldig vanskelig ut for deg, men det var sannelig godt du fortalte det til meg. Jeg er jo ikke glad for at du har det sånn, men jeg er glad for at du har sagt det, for da kan jeg hjelpe deg. Jeg vil at du og jeg sammen skal ringe til legevakten eller fastlegen.»

Er du en venn eller en kollega, er det naturlig at du kobler inn familien, slik at de får informasjon eller overtar ansvaret.

Hvis vedkommende sier nei, det får du ikke lov til?

– Da må du likevel sørge for at vedkommende får hjelp. Ta med personen til legevakten og ikke gi deg før du har fått vedkommende med deg. Har du ikke tid, må du få en annen til å gjøre det, og du må forsikre deg om at noen gjøre det.

Hvis personen insisterer på å ikke få hjelp?

– Dette er en vanskelig situasjon. Men bruk dine overtalelsesevner. Overtalelse er en undervurdert strategi i sånne situasjoner. Du kan si:

«Jeg skjønner at du ikke vil, og at du ikke liker tanken på dette, men nå må jeg be deg om å stole på meg. Dette er så alvorlig. Hva slags venn/kollega/familiemedlem ville jeg være om jeg lot deg seile din egen sjø i denne situasjonen?»

Du kan også trappe det opp og si: «Vi bare må gjøre det, her må du la meg ta over styringen.»

– Dette er en form for omsorg som du viser et annet menneske. For den andre personen er det nok ikke så ofte de har opplevd at noen har vært så aktive på tilbudssiden. Men det hele må bygge på at du vil den andre vel. Du kan ikke kommandere noen til å gjøre noe som helst, og det er en grense for hva du kan gjøre. Men du kan likevel være tydelig på hva som er nødvendig å gjøre nå, forklarer psykiateren.

Bekymret for selvmord? Her er noen tegn å se etter:

• Observerbare endringer slik som endret ansiktsuttrykk.
• Ser mer trist ut. Reagerer ikke som vanlig ved å smile, le, eller vise interesse.
• Blitt mer tilbaketrukket, trekker seg unna i stedet for å være med. Unngår kontakt.
• Er mer passiv eller tregere enn vanlig.
• Viser mindre arbeidsglede og innsatsvilje.
• Har mer søvnvansker eller er mye uopplagt.
• Økende rus- eller pillebruk.
• Selvmordstanker. Snakker om at alt er håpløst, trist og tungt. Gir uttrykk for at det ikke er så mye å leve for og skulle ønske det var slutt.
• Snakker på en måte som kan tyde på at man begynner å ta avskjed. Ser ut til å planlegge å ikke være der lenger, f.eks. plasserer bikkja hos noen andre gir bort ting osv.
• Skriver avskjedsbrev.

Det er ikke alltid at slike tegn er til stede eller er lette å få øye på. I en del tilfeller kommer selvmordet tilsynelatende som lyn fra klar himmel, og i en del tilfeller var det ikke mange tegn. Det kan ha skjedd på impuls, under ruspåvirkning, i en emosjonell, intens tilstand av å være sint, ulykkelig, kanskje i tillegg under ruspåvirkning.

---