Tannlegeangst etter overgrep – ny behandling gir håp

Traumer kan du bære med deg hele livet. Det vet Anita Kristine alt om. Hun er en av mange som sliter med alvorlig tannlegeangst etter overgrep.

Anita Kristine Lindeboom har ikke noe å utsette på tannlegen sin, som fulgte helt vanlig praksis når han ringte henne en gang i året for å minne henne på at det var å tide med en kontroll. Men for Anita Kristine ble det for mye. Bare tanken på å gå til tannlegen fikk panikken til å stige.

– Til slutt klarte jeg ikke å ta telefonen, jeg fikk panikk. Det ble et etterslep på å fikse tennene forteller hun.

Anita Kristine har posttraumatisk stressyndrom. I mange år brukte hun dissosiering som strategi for å overleve tannlegebehandling. Hun meldte seg ut, koblet ut smertene og trengte ikke smertestillende sprøyter. Så lite var hun i kontakt med seg selv i tannlegestolen. I 2018 ble hun gravid med sistemann. Da ble traumene fra barndommen trigget på nytt. Under svangerskapet var de tøffe, og hun bet tennene hardt sammen om nettene.

– Kjeven låste seg, og enkelte av tennene begynte å sprekke, forteller hun.

Hun pusset tennene med varmt vann fordi det iste voldsomt. Til slutt sprakk en av tennene helt.

– Det kjentes som om hodet mitt skulle eksplodere. Jeg fikk forferdelige smerter og klarte ikke å sove. Jeg havnet hos tannlegevakten i fylket. De sa de kunne fikse tanna, men det ville føre til flere tannbehandlinger. Jeg fikk panikk og ba dem om å trekke tanna, forteller hun.

Hun innså at det ikke kunne fortsette slik.

Til psykolog

For noen år siden fikk Anita Kristine tilfeldigvis høre at det finnes hjelp for mennesker som har opplevd tortur og overgrep eller har sterk tannlegeskrekk og derfor sliter med å gå til tannlegen.  I TOO-tilbudet – som står for Tilrettelagt tannhelsetilbud til tortur- og overgrepsutsatte og personer med sterk angst for tannbehandling (odontofobi) – møter pasienten et team av tannhelsesekretær, psykolog, tannpleier og tannlege.

Første steg er psykolog. Eksponeringsterapi er en viktig del av behandlingen. Pasienten må utsette seg for det hun frykter aller mest, men i kontrollerte former.

For Anita Kristine foregikk det på en tannklinikk i Skien. Hun fikk øve seg på å være i en tannbehandlingssituasjon, sitte i stolen og lene den bakover. Best av alt, hun fikk øve seg på å ta kontroll.

– Først hadde vi trappetrinnterapi. Jeg øvde på å være i en tannbehandlingssituasjon, sitte i stolen og lene stolen bakover. De kjente til min bakgrunn, og jeg kunne si fra hvis det var noe som ikke var greit. For eksempel som å få noe rundt halsen.

Vanligvis fester tannlegene en serviett med kjede på rundt halsen på pasientene før behandlingen starter, for å beskytte klærne mot vannsøl.

– For meg er det ekkelt. Som alternativ ga de meg en smekke av papir. Den fungerte bedre for meg, forteller Anita Kristine.

Eksponering er tøff. Å utsette seg for akkurat det man frykter mest, er vanskelig. Enkelte dager klarte hun det ikke. Men Anita Kristine ga seg ikke, og etter godt og vel et år med samtaler og terapi ble hun henvist til tannlegen.

For første gang på lenge skulle Anita Kristine inn på et vanlig tannlegekontor igjen.

Hos tannlegen – igjen

Helt vanlig er kanskje ikke tannlegepraksisen til Anne Haugan. Hun er en del av det tilrettelagte tilbudet. Det gjorde oppstarten med tannbehandling litt lettere for Anita Kristine.

– Først snakket vi om hva vi kunne begynne med. Vi startet med vanlige enkle ting som bilder, se på tennene og rense dem. Så jobbet vi oss videre mot å bytte en rotfylling. Å bytte ut en rotfylling betyr i prinsippet tre kvarter i ro uten pause. Det er vanskelig for meg, samtidig som jeg er flink pike og skal holde ut, forteller Anita Kristine.

Tannlegen forsto hvordan Anita Kristine hadde det. Da behandlingen begynte, fulgte hun nøye med på pasienten hele tiden.

− Tannlegen sa at nå må du puste, nå må du telle til 10 slik at pulsen din går ned. Hun lærte å se mine tegn på uro, og fikk roet meg ned. Hun viste forståelse, brukte tid og fikk meg ut av panikken, sier Anita Kristine.

Tannlegen forteller at for folk som sliter med tannbehandling, uansett årsak, er teknikkene hun bruker gjerne de samme. Ofte er det bare små justeringer som skal til for at tannlege og pasient skal klare å gå samme vei. Det handler om god kommunikasjon og tid til å lytte.

– Et enkelt grep kan være å unngå og senke tannlegestolen langt ned. Senkes stolen langt ned kan det for noen føre til tap av kontroll. Det kan være vanskelig, også for folk med generell angst, forklarer tannlegen.

Pasientgruppe som trenger tid

Haugan har lært mye av kurs og etterutdanninger underveis.

– For de fleste dreier det seg om overgrepstraumer. Da jeg studerte, var ikke det et tema, forteller tannlegen.

Tiril Willumsen har forsket på alvorlig tannlegeangst etter overgrep siden 1990-tallet. Hun mener at tannlegene blir stadig mer oppmerksomme på og flinkere til å håndtere problematikken med alvorlig tannlegeangst.

– Da jeg kom i kontakt med pasienter som hadde vært utsatt for overgrep, skjønte jeg hvor vanskelig tannbehandling var for dem. Det har vært og er nok også fremdeles mange som lider i skjul med denne type problemer. Heldigvis er det flere som søker hjelp nå, sier hun.

For det er en pasientgruppe som trenger ekstra med tid og tilpasset behandling, forklarer forskeren.

− Behandlingen er tidkrevende. For en som har vært utsatt for overgrep tar det ekstra lang tid å bli trygg nok på en person til å våge å ligge på ryggen og få en finger inn munnen.

Trigger ikke traumene lenger

Mye av det Anita Kristine har erfart hos tannlegen, tar hun med seg inn i andre situasjoner. Føler hun seg overveldet, kobler hun ut, teller til 10 og prøver å puste rolig.

– Tannlegen gir meg mange gode tips. Selv om det aldri kommer til å bli ok å gå til tannlege, blir det en bedre opplevelse. Jeg føler meg tryggere. Traumene blir ikke trigget.

Anita Kristine har bestemt seg. Hun har funnet tannlegen sin.

− Vi har en god avtale. Har jeg en skikkelig dårlig dag, kan jeg ringe og si at jeg ikke klarer det. Jeg gruer meg litt fremdeles, men ligger ikke våken en uke før. Jeg føler meg trygg på henne.