Adrian falt ut av arbeidslivet

– Godt å se deg! 

Adrian ønskes velkommen om bord i bussen, akkurat som alle de andre som er kommet på minibussen underveis. Snart er den full. Oppmøtet i dag er bra.

Sånn er det ikke alle dager.  

Det er turdag. Målet er Vaffelbua, ei hytte i bymarka i Kristiansand. Ryggsekker er fylt av vaffelrøre, varm og kald drikke, og forskjellige spill. Her skal det bli påfyll av frisk luft, god mat, spill og samtaler.  

Noen har vært med i gruppen lenge. Andre er med for første gang. Noen småprater. Andre sier ikke et ord.  

Alle bærer de på en historie. Sin historie. Felles for dem alle er at starten på voksenlivet ikke ble helt som planlagt.  

Ikke klar for arbeidslivet

Adrian (19) gikk bygg- og anlegg på videregående skole. Etter to år på skolebenken var det tid for å komme seg ut i lære. Adrian fikk lærlingplass. Han var heldig, fikk han høre, fordi kampen om lærlingplasser var stor.

Men det ikke alle visste, var at Adrian ikke var klar for arbeidslivet. Faktisk langt derifra.

– Jeg var redd for å gjøre feil, for ikke å passe inn og for ikke å mestre oppgavene. Jeg var ikke klar for jobblivet.

Adrian startet aldri i lære den høsten.

Utenforskap koster

Stadig flere unge faller utenfor skole og jobb. I Norge er én av ti unge under 30 år verken i utdanning eller i arbeidslivet.

Utenforskap koster. For den enkelte i form av ensomhet, dårligere fysisk og psykisk helse og fattigdom. Men det koster også for samfunnet.

Arbeids- og sosialdepartementet har beregnet det samfunnsmessige tapet ved at en 19-åring står utenfor arbeidslivet frem til han blir 62 år til 15,9 millioner kroner – i tapt verdiskaping. Alle andre utgifter, som stønader for eksempel 19-åringen måtte komme til å trenge, kommer i tillegg.

Ønsker å hjelpe

Det er mange som ønsker å gjøre noe. Hjelpe ungdommer tilbake til jobb, gi rusavhengige et tilbud på dagtid, gi barn gratis fritidstilbud. Det kalles «sosialt entreprenørskap» når enkeltaktører og organisasjoner i sivilsamfunnet har funnet løsninger og etablert tiltak der det offentlige ikke hatt tilbud, eller tilbudet ikke har vært tilstrekkelig.

Lars Ueland Kobro har forsket på sosialt entreprenørskap i mange år, og forteller at det er lite av det i Norge. Det er overraskende, sier han, sett på bakgrunn av alle de positive politiske signalene som er kommet fra regjeringsplattformer, stortingsmeldinger og strategier de siste 5-10 årene.

Risikerer vi ikke å privatisere velferdsstaten og å få ulike tilbud på ulike steder i landet?

– Når det gjelder frykt for ulikhet mellom kommuner, lurer jeg hvilke stein de har levd under de siste årene, de som tror at alt er likt i dagens modell, utbryter forskeren.

Kobro forteller at tiltakene som er tatt i bruk av kommunene uansett er underlagt en offentlig kontroll.

– Rettigheter, lover og behandlingskvalitet styres av offentlige tilsyn, enten tjenesten leveres herfra eller derfra. Sosiale entreprenører kan komme opp med nye og nyttige løsninger på floker som det etablerte hjelpeapparatet har strevd med i lang tid. Skal vi si nei til slike løsninger fordi det ikke finnes overalt, med en gang? Da blir vi i tilfelle effektive innovasjonsstoppere.

Mer tid med ungdommene

PitStop Norge er en slik gruppe sosiale entreprenører. De jobber med å hjelpe unge tilbake i arbeidslivet igjen. De samarbeider med offentlig sektor med rekruttering og oppfølging av deltakerne.

Martin Roland har vært med som ansatt fra avdelingen i Kristiansand åpnet i fjor sommer. Han var opprinnelig tømrer, men etter noen år der han selv slet psykisk, valgte han en ny yrkesvei og tok en bachelor i psykologi. Han jobbet først i det offentlige hjelpeapparatet, men det passet ham ikke.

– Jeg ville være tettere på ungdom, være sammen med dem flere dager i uka fremfor en time i uka, og se hva vi kan klare å oppnå med dem sammen, sier Roland.

Stopper opp i kommunene

Forsker Lars Ueland Kobro mener stopperen for mer sosialt entreprenørskap sitter i kommune-Norge.

– For at sosialt entreprenørskap skal ta av i Norge, må kommunene vite at de har handlingsrom. Og de må bruke det. Vi har ikke lenger en velferdsstat, vi har i øyeblikket 356 velferdskommuner, sier Kobro.

– Det er i kommunene utenforskapet befinner seg, det er der ideer finnes og løsninger må utvikles. Kommunene sitter med flere nøkler, og de bør brukes til å låse dører opp for sosiale entreprenører, som Martin Roland og de andre – ikke stenge dem. Våre analyser viser at dører ikke stenges av vond vilje, de blir stengt av gammel kommunal vane og risikofrykt, forteller forskeren.

Vanskelig å få støtte

I oktober i fjor var det jubel i gjengen. De fikk tre millioner i støtte fra Sparebankstiftelsen. Men tidligere politileder Ole Hortemo, nå ansatt i PitStop, er stadig på pengejakt. Han har oppdaget at å være sosial entreprenør er noe helt annet enn å være politimester, i hvert fall når det snakkes om å skaffe til veie penger.

– Å skaffe midler til drift er noe av det vanskeligste vi holder på det. Det er blant annet utfordrende å få kommuner til å forplikte seg, forteller han.

Klar for praksis

Adrian har allerede prøvd seg ute i arbeidslivet. Han har hatt arbeidspraksis i en barnehage. Det var ikke noe for ham, forteller unggutten.

Nå skal han snart ut i ny arbeidspraksis, på en ungdomsklubb. Selv om han garantert kommer til å ha sommerfugler i magen første arbeidsdag, er han ikke redd. Han har lært hvordan han skal mestre en ny hverdag.

– Jeg har lyst til å jobbe med mennesker. Til å hjelpe andre. Jeg vet bare ikke helt hvordan ennå.