Triggeradvarsel: Vi har anmeldt 3 ungdomsserier

Ungdomsserier er ikke for sarte sjeler, i hvert fall ikke om man er voksen.

For meg har seriene vært like deler flaut og vondt å se på. Men det har også vært overraskende givende. For mens NRK-serien VGS om middelklasseungdom bare kommer med på lista under tvil, har jeg sett to andre imponerende gode serier som fortjener et publikum langt utover målgruppa.

Hvorfor overlate de gode ungdomsseriene til ungdommene?

Skaperne av Euphoria og Reservation Dogs forstår akkurat hvor vanskelig livet kan være, og vet hvordan de skal vise det fram på skjermen. Historiene kan være harde å se og rippe opp i gamle sår, så leseren er herved triggeradvart. Men presise beskrivelser av de vonde opplevelsene gjør også at man føler seg sett. For de unge, som fortsatt står midt i kaoset, kan seriene være gode ledsagere gjennom utfordringene, kanskje mest fordi man føler seg mindre alene. Med på kjøpet får du heldigvis også lynkjappe dialoger, sammensatte karakterer og hyperintelligent humor.

VGS (2022-), NRK

I episoder på ti minutter får seeren bli med på innsida av fiktive Eikebro videregående skole hvor et knippe førsteklasselever kjemper med og mot hverandre om sosial anerkjennelse. Plottet dreier rundt trinnets satsebusser – for ja, russetida er i gang allerede. Hvem som er populære nok til å være med på bussene skal avgjøres, og det haster med å finne dekknavn.

Aller først møter vi Joffe, som står i krysspress mellom gutta på bussen og venninne sine. Han er nemlig i besittelse av et bilde av at Hedda, jentebussens hårbøyle- og perleøredobb-bekledde alfahunn, røyker weed. Bildet er verdifullt som pressmiddel i tilfelle like lite flatterende bilder av noen på guttebussen skulle dukke opp. Samtidig introduseres vi for Amalie, som kjenner Joffe fra ungdomsskolen, og som for første gang får føle på kroppen hvordan det er å stå på utsida. Hun byttet nemlig skole to måneder inn i skoleåret, og det sosiale hierarkiet har allerede slått rot. Når Amalie får høre om konflikten Joffe står i, øyner hun muligheten til å lure til seg en plass på jentebussen – en plass som representerer inngangsbilletten til alle mulige kule fester de kommende årene.

Men Joffes dilemma går dypere. For hvor godt liker han den strenge kodeksen og hierarkiet han er blitt en del av? Er det egentlig ham? Og har han råd til å leve opp til måten de rike vestkantgutta bruker penger på? Kompisen hans fra «idrett», den sympatiske Matias, skaffer ham jobb i biblioteket, hvor han innleder en flørt med den søte og boksmarte kollegaen sin. Hun appellerer til den siden av Joffe som skriver raptekster og er utilpass med de sosiale normene i russekulturen. Det store spørsmålet blir dermed om Joffe vil tørre å ta steget ut av buss-sirkuset. Og hva med Amalie, hvor langt er hun villig til å tøye sine moralske grenser for en resteplass på jentebussen?

En liten innsjekk med en representant for målgruppa bekrefter mistanken min om at dette er høyst realistiske problemstillinger. Autentisiteten er seriens bærebjelke. For karakterene er også hyperrealistiske. Jeg får inntrykk av at skuespillerne opptrer som smått tilpassede versjoner av seg selv. I VG kunne vi lese at skuespillerne selv også er på russebuss.

Likheten mellom rolleinnehavere og karakterer forsterker følelsen av at vi får innblikk i noe ekte, og skaper en effekt som ligger nær opplevelsen av å se reality-TV og følge med på influensere. Man får liksom anledning til å kikke inn gjennom gardinene på den kule festen man selv ikke er invitert til: Hvem var der, hva hadde folk på seg, og var det noen som hooka?

Selv om serien gir en svært troverdig framstilling av det sosiale spillet og hvor kynisk mentaliteten i russekulturen kan være, pirker den bare helt i overflaten. Noen av episodene og handlingstrådene lodder riktignok dypere enn andre. Jeg liker særlig godt historien om Elvira, som tar seg tid til å kjenne godt etter om hun er klar til å ligge med kjæresten sin. Episoden der guttenes og jentenes seksualundervisning stilles opp mot hverandre som henholdsvis Dårlig og Godt forbilde, er et definitivt høydepunkt.

Hvem som er innafor og utafor er det gjennomgående temaet, men likevel finnes det få portretter av noen ordentlige utskudd. Det kan virke som om serieskaperne har begrenset seg til framstillinger av noe de selv oppfatter som et normalt ungdomsliv, og det virkelig sårbare er sjelden oppe i dagen. Premisset for humoren i serien er at det er sykt flaut å framstå feilfri. Poengene bygger på at noen avsløres i ikke å være den flinkeste, rikeste, diggeste, mest veltalende eller seksuelt erfarne i gruppa.

I VGS foregår all handlingen på skolen, noe som forsterker følelsen av nærhet – det er nesten så man selv er elev der. Men det gjør også at vi går glipp av muligheten til å få innblikk i hvor Joffes mindreverdighetskomplekser og behov for å klatre i det sosiale hierarkiet stammer fra.  

Euphoria (2019-), HBO

Pilotepisoden åpner med hovedpersonen Rues beretning om sin egen fødsel – tre dager etter at tvillingtårnene falt. Scenen sier noe om hvilken verden de unge karakterene er født inn i og forventet å manøvrere i, og understreker at de unge i dag er frarøvet en uskyld som var forunt tidligere generasjoner.

Serien er kald og mørk på en måte som får hårene til å reise seg på ryggen min, og det er uklart for meg om det har å gjøre med at ungdommene i Euphoria er tilpasset livet etter sosiale medier, eller om det er tilgangen ungdommene har til skytevåpen på andre siden av Atlanteren som gjør det hele så skremmende.

Rue er akkurat sluppet ut fra rehab, og sjonglerer skammen over sårene avhengigheten hennes har påført familien med intens sorg over farens nylige bortgang. Rusfrihet virker ikke særlig oppnåelig, og til tross for morens omsorgsfulle og velmente grensesetting, står hun fullstendig alene med smerten avhengigheten forårsaker. Følelsene hun får for nykommeren Jules, blir overveldende og de to utvikler raskt en nær kjærlighetsrelasjon. Jules strever på sin side med å finne identiteten sin i en pågående kjønnsskifteprosess, og lav selvfølelse gjør henne til et lett bytte for hensynsløse overgripere hun møter via nett. Å bli begjært av menn er en belønning for henne, uansett hvor sadistisk begjæret kommer til uttrykk.

Seriens bad-boy-jock, Nate Jacobs, truer Maddie med pistol når han får vite at hun har tilgang til fellende videomateriale av farens seksuelle overgrep mot Jules. Den iskalde og livsfarlige drugdealeren Laurie overbeviser Rue om at hun er til å stole på. Det er en kynisk alt-håp-er-ute-vibbe i denne serien.

Så hvor ligger det terapeutiske potensialet i denne mørke gørra? Jo, i den ekstremt autentiske framstillingen av psykologiske mekanismer knyttet til psykisk vold og rusavhengighet. For selv om det er vondt å bevitne, og krever mye av seeren, kan det gjøre at man føler seg forstått og sett i langt større grad enn i møte med framstillinger som spiller på ufarlige klisjéer – om man selv har opplevd noe som ligner. Euphoria formidler en dybde og nyanserikdom som beskriver lidelsen i skadelige relasjoner slik det faktisk oppleves.

Det er ikke uproblematisk å legge seg så tett på virkeligheten som regissør Levinson gjør. Noen av karakterene i Euphoria ble castet på bakgrunn av likhetstrekk med karakteren heller enn skuespillererfaring. Og når materien er så alvorlig som i Euphoria kan en slik kunstnerisk strategi også ha destruktive sider. Talentfulle Angus Cloud, som spilte den kloke og hjertevarme drugdealeren Fez, døde selv av overdose i sommer. Burde de ikke få hjelp heller enn å dras veksel på for å lage autentisk film?

Reservation Dogs (2022-), Disney+

Reservation Dogs er den eneste serien jeg har valgt ut som ikke finner sted i et hvitt middelklassemiljø. Jeg vet ikke om det sier mest om min radar eller om ungdomsdramasjangeren, men noe jeg er sikker på er at den er noe av det bedre jeg har sett innenfor sjangeren.

Seriens hovedpersoner Bear og Elora Danan og vennene Cheese og Wille Jack sørger over tapet av det siste medlemmet av Rez Dogs-gjengen, Daniel, som tok livet sitt året før vi treffer dem. Ungdommene tilhører urfolkgruppa Muscogee Nation og holder til i en småby i Oklahoma, hvor båndene til stammepolitiet er like tette som til byens kriminelle.

Plottet er bygget rundt gjengens planlagte tur til California, en drøm som i utgangspunktet var Daniels, og som kanskje representerte en flukt fra det indre mørke han var omgitt med. For å komme seg dit utfører gjengen alskens av både lovligheter og ulovligheter for å skaffe seg penger, noe som gjør forholdet både til andre lokale bander og den velmenende politimannen Big anstrengt. Selv om Big er godhjerta og omsorgsfull, er det ikke alltid han heller klarer å holde seg på rett side av loven. I dette varme universet er takhøyden stor, og som i den virkelige verden er skiller mellom rett og galt oftest flytende.

Det som i størst grad skiller denne serien fra de andre, er varmen og inderligheten. Den mer distanserte ironien i Euphoria som gjør at karakterene der virket livstrøtte og langt eldre enn alderen skulle tilsi, er fraværende her. Selv om de fire vennene i Rez Dogs-crewet gjør alt de kan for å framstå hardbarka og tøffe, tyter sårbarheten deres fram overalt.

Der Euphoria har påtatt seg ansvaret for å fortelle oss hvor naivt det er å tro at ungdommene våre er noe mindre kyniske enn oss voksne, minner Reservation Dogs oss om at de tilsynelatende modne tenåringene våre fortsatt bare er barn.

De voksne er også annerledes i denne serien. Her er de aller fleste av dem godt egnet til å lede ungdommene på rett vei, og alle tar de sin tørn, uavhengig av om det er deres biologiske avkom som behøver støtte.

I Euphoria viser forholdet til foreldrene hvorfor ungdommene strir. I denne serien handler det om å sammen pleie kollektive sår som gjentar seg på tvers av generasjoner. Felleskapsfokuset og vektleggingen av de unges sårbarhet gjør serien terapeutisk på en annen måte enn de andre. Seriens muligheter for heling ligger ikke bare i gjenkjennelse og følelsen av å bli forstått, men også i håpet den kan gi.

Misforstå meg rett, innimellom er den er vond, nesten på grensen til hva man kan tåle, men den viser også frem en forbilledlig måte å møte mørket på.

Reservation Dogs er uten tvil den serien som formidler mest håp.