Når mamma blir konspirasjonsteoretiker

«– Du har jo trodd at denne store hendelsen er rett rundt hjørnet i snart ti år nå, sier jeg til henne mens hun står ved vasken og skyller stekepanna.

– Ja, men det er rett før nå. Det vi har tatt feil av hele veien, er tida. Det er INGEN som har visst at det skulle ta så lang tid, men det er fordi de ikke kjente til alle disse tunnelene og underjordiske byene og alt det her som var fullt med aliens og alle mulige forferdelige skapninger, blanding av griser og mennesker, og hvor man holder på med forsøk og … »

Christine Rehn Jensens mor er i den kategorien av konspirasjonsteoretikere som PST kaller mest alvorlig – dem som tror på superkonspirasjonene.

De konspirerer ikke bare om enkeltstående «mistenkeligheter» som 9/11 eller legemiddelindustrien, men samler seg om en overordnet fantastisk fortelling om en jødisk, pedofil og kannibalistisk global elite de kaller dypstaten. Bevegelsen oppstod under Trumps første presidentperiode, og var utlagsgivende for stormingen av kongressen i 2021. Mange tror også på befolkningsutskiftning – idéen om at vestlige land står overfor «islamsk overtakelse» og «folkemord på den hvite rase», og som 22. juli-terroristen fremstilte i manifestet.

Når datteren hører PSTs podkast Psst, og forstår at man ikke kan fullt ut utelukke at morens tankegang kan lede til vold, melder hun fra om moren.

Det høyreekstreme tankegodset har også funnet veien til Telegram-chatten moren er deltaker i, og som datteren følger som en del av researchen til boka om moren. Der hylles autoritære ledere som Gaddafi, Assad og Putin, og det deles lenker til videoer som fornekter holocaust og som brukes til rekruttering i nynazistiske miljøer. Noen spekulerer over om Hitler var en «hellig mann» som ble utsatt for en fryktelig urett.

«Hitler ville ikke ha krig», skriver en av brukerne. Det er moren.

En helt vanlig barndom

Tidlig i fortellingen introduseres vi for A4-familien de utgjorde da forfatteren var liten. Det var venner, fotball og hytteturer, skriver hun. To barn, hund og stasjonsvogn. Hus i en koselig forstad til Oslo. Lørdagsunderholdning på TV og hjemmelaget pizza. Riktignok kommer det etter hvert frem at moren allerede den gang viste overdreven skepsis overfor mikrøbølgeovner. Men bildet datteren skriver frem av en kvinne med pågangsmot, som tenkte selv, og som virkelig ønsket å gjøre en forskjell i lokalpolitikken, er varmt og troverdig. Og datterens forsøk på å forstå og bearbeide det som har hendt familien hennes fremstår bunnløst oppriktig – det er en rå bok, skrevet i smerte.

Jeg leser den som et siste fortvilt forsøk på å få moren til å våkne opp, og vi følger forfatteren på jakten etter det ene vektige argumentet som vil få moren til innse hvor feil hun tar. Selv om hun jo, som hun skriver, egentlig lenge har visst det er fånyttes.

Egentlig skulle man tro at det ble vanskeligere å forholde seg nyansert og med fornuft til såpass komplisert materie når man står midt oppe i det med alle følelsene sine. Men forfatteren skriver med bemerkelsesverdig balanse og overblikk, og det får meg til å tenke at det kanskje heller kan være motsatt: Følelsene er virkelig nødt til å være koplet på, skal man navigere rett i det forvirrende konspilandskapet.

Som en sekt

Det er både fryktelig sørgelig og vilt absurd at Qanon-begevelsens forestillinger har festet seg hos forfatterens mor, som altså er en godt voksen sekretær fra en forstad utenfor Oslo. Den farlige ideologien oppstod nemlig sannsynligvis som spøk og manndomsprøve for en oppmerksomhetssyk amerikansk grisebonde og sønnen hans. De to drev nettforumet 8chan hvor profilen «Q» postet kodede beskjeder følgerne tror er lekkasjer av hemmeligstemplet militær informasjon om motstandskampen mot dypstaten.

Mange av dem tror den globale eliten forsøker å kontrollere oss via gifter i drikkevann og mat, og at de holder tilbake medisinsk hjelp som kunne ha kurert all verdens sykdommer. Noen av dem – inspirert av de såkalte friborgerne – anerkjenner ikke bankenes rett til å kreve renter og tilbakebetaling av lån, og ender i økonomisk krise. Men, som medlemmene i den norske Telegram-gruppen trøster hverandre med: Når «The Storm» kommer, vil all gjeld uansett slettes, og alle som har kjempet på rett side vil få sin lønn.

Dommedagsprofetien gjør det klart hvor mye konspirasjonsmiljøet likner en sekt. Og som i sekter flest er det noen aktører som sitter på toppen og tjener seg rike på de troende. Det er vanlig å kalle dem som virkelig tror – som Rehn Jensens mor – for true belivers. De andre er enten folk som søker politisk makt eller bare kommersielle aktører som har funnet et passende marked for svindlene sine. Den kanskje mest effektive måten å tjene penger på konspirasjonstro er gjennom alternative helsefremmende produkter. Sølvvann og orgonitt, rødt glass som beskyttelse mot stråling og digre lyslamper i hundretusen kroners klassen skal kunne kurere alt fra influensa til kreft og HIV.

En datter som forsøker å forstå

Da jeg begynte på boka, var jeg særlig på vakt for fordømmelse fra forfatterens side. Jeg gikk nok ut ifra at forfatteren ville ha stort behov for å distansere seg selv fra moren – slik jeg kanskje selv ville hatt. Jeg gjettet for eksempel at hun ikke ville tørre å gå inn i det konspirasjonsteoretikerne har rett i, men der forstod jeg raskt at jeg tok jeg feil. Forfatteren går heldigvis langt i forsøket på å forstå den kulturelle sammenhengen konspirasjonsteoriene oppstår i.

I intervju med Thomas Seltzer forteller hun at hun er overrasket over hvor mange av kvinnene i konspirasjonsmiljøet som ramlet ned i kaninhullet via helseoptimalisering. Det gjelder også moren. Hun slet med smerter og opplevde seg aldri hørt av legene. Derfor måtte hun ta saken i egne hender og finne alternative måter å bedre helsen på. Leger representerer jo tradisjonelt en overmakt som har stor innvirkning på livene våre, medgir Seltzer, og forfatteren påpeker at særlig kvinnehelse har lav status i helsevesenet.

Ofte er det dessverre mennesker som er dypt engasjerte og brenner for å gjøre samfunnet vårt bedre som ender i konspigryta, forklarer datteren.

For moren var det miljøsaken som var den viktigste, og hun engasjerte seg i lokalpolitikken. Kan følelsen av makteløshet stilt overfor en vegg av byråkrati ha vært utlagsgivende for morens radikalisering, spør forfatteren.

«Mamma forsøkte, men opplevde det som nytteløst. Det er trist å tenke på at denne opplevelsen kan ha gjort henne ekstra sårbar for konspirasjonsteorier,» skriver hun.

Kan hvem som helst bli konspirasjonsteoretiker?

Forfatteren spør seg om moren har blitt syk og lider av vrangforestillinger, men lander på at hun er fullt ansvarlig for det verdensbildet hun nå besitter. Men kan hvem som helst havne der?

Ekspertene peker på hvor lett det er å forledes av bekreftelsesskjevhet i dagens ekkokamre på nett. Når vi aktivt leter etter det som støtter mistankene våre, og samtidig ignorerer motstridende bevis, skapes en selvforsterkende effekt der troen styrkes for hver gang vi finner en nye brikke som passer inn i puslespillet.

Et retorisk triks konspirasjonsinfluenserne bruker, er å presentere budskapene sine i rebuslignende koder – såkalte «breadcrumbs», slik at følgerne må bruke fantasi og tankekraft på avkodingen. På den måten får de mestringsfølelse, litt som i et dataspill.

«Q» la for eksempel ut diffuse spor og hint som var gjorde at følgerne opplevde at de hadde oppdaget sannheten selv. Det er avhengighetsskapende og gjør at folks overbevisning blir dypere.

Mange har også investert enorme summer i alternative helseprodukter, og de som har lyttet til spådommene om gjeldssletting når Armageddon inntreffer og ignorert økonomiske krav, er selvsagt helt avhengige av tingene går som de har blitt fortalt.

Ikke minst står hele konspirasjonsteoretikerens identitet og faller på at man har oppdaget noe som gjør en hevet over andre. Noen mener konspirasjons-teoretikere har flere narsissistiske trekk enn normalen, og som loggen i Telegramgruppa viser, ligger mye av medlemmenes drivkraft i følelsen av å være innvidd i noe viktig.

Hvordan kan du hjelpe en konspirasjonsteoretiker?

Så hva gjør man da, når noen man er glad i ender opp sånn? Forfatteren begynte skrivearbeidet med en naiv forestilling om at moren kunne reddes om man bare angrep problemet på riktig måte, forteller hun.

Som de fleste pårørende – enten det er snakk om rus, voldelige forhold eller konspirasjoner og sekter – lette hun etter en oppskrift. Den lærte hun at ikke finnes. Til sin fortvilelse måtte forfatteren etter hvert erkjenne at som med avhengige flest, må man vente til den pårørende selv ønsker endring.

Forfatteren måtte også lære seg at latterliggjøring, utskamming eller apell til empati funket enda dårligere enn ren argumentasjon.

Etter å snakket med og lest beretninger fra tidligere konspirasjonsteoretikere, stod hun igjen med noen få enkle, men viktige anbefalinger:

Hun burde forsøke å forstå, leste hun, og sette seg inn i hvor mye som står på spill for moren. Det beste man kan gjøre, er å være der og vise kjærlighet. Det er viktig å la folk prate ut om hvordan de ser verden – hvor vondt det enn kjennes å høre på dem. Men like viktig er det å konfrontere når man er uenig og si i fra når man oppfatter tankegodset som farlig.