Utsagn: Det er typisk norsk å dele bare fasaden

Jeg kom over et kommentarfelt på Facebook, der det var snakk om spontanabort – og den skjulte sorgen ved det. Der var det noen som hadde skrevet «Det er typisk norsk tankegang. I Norge skal det kun deles fasaden».

Jeg er litt enig i det utsagnet, kjenner jeg. Jeg har jo følt på det samme. At det er så flaut å skulle si høyt at ting er vanskelige. Redd fordi få er åpen om noen ting som helst, og folk tar som oftest opp kun overfladiske ting. Det er så rart, for om alle bare hadde vært litt mer åpen, så tror jeg de aller fleste ville hatt det bedre med seg selv, og i forhold til andre. Og det ville vært mye enklere som samfunn å se hvert enkelt menneske.

Samfunnet i dag blir ofte kalt generasjon perfekt, men jeg mener at det ikke er bare denne generasjonen som er sånn. Jeg vokste opp med det, fra mine foreldre eller besteforeldre, eller andre som hadde innflytelse på meg når jeg var yngre. Alt negativt skulle skjules, og det skulle ikke snakkes om- overhodet. Jeg skjønte aldri hvorfor. Jeg husker jeg syns det var noe av det merkeligste med mine «eldre». Jeg skjønte det ikke da, og jeg skjønner det ikke helt nå heller. Jeg opplevde at det ble snakket mye rundt grøten, og jeg er en sånn som synes det er mye bedre å bare si det som det er.

Når jeg ble eldre, og modigere, så gikk jeg helt av meg selv imot strømmen på nettopp det. Jeg følte meg ofte som det sorte får, fordi jeg turte å si ting akkurat sånn som jeg så på det og følte det. Men jeg er glad jeg er mer åpen, for å gå holde alt inni seg føles forferdelig å tenke på, og ikke minst- for min del – helt unaturlig.

Men hvor stammer dette fra, og er det bare en norsk greie? Jeg mener og tror at janteloven enda sitter sterkt i oss i Norge, selv det er blitt anerkjent at janteloven ikke er noe særlig- og det er blitt laget anti-jantelov, som jeg personlig liker mye bedre. Men jeg husker jo når jeg ble introdusert for janteloven på barneskolen, hvor feil og urettferdig den føltes. Jeg slet allerede med følelsen av usikkerhet, lite selvtillit og selvfølelse, så når jeg fikk denne introdusert- ble jeg egentlig bare mer usikker på meg selv. Jeg følte meg smågal, fordi jeg så på verden helt annerledes allerede da. Jeg mente og mener fortsatt at å skryte av seg selv, når man gjør noe bra, må være lov. Å tro at man er noe er i hvert fall lov. Alle mennesker, etter min mening, har en verdi.

Jeg ble spurt om hvorfor jeg har et sånt behov for å være åpen. Det hadde jeg ikke et svar på. Men jeg tror at i hvert fall deler av grunnen er ønsket om hjelpe andre ved å hjelpe meg selv. For det første har jeg en hel masse tanker og følelser som roter rundt inni meg, som jeg ikke har fått kontroll på. Da hjelper det å skrive. For det andre har jeg alltid følt skam over alt som har plaget meg, og alt jeg har vært gjennom. Og jeg tror at om jeg er åpen, og noen leser her, så er kanskje terskelen for å være åpen selv, blitt lavere. Når jeg endelig klarte å være helt ærlig og åpen om det til alle jeg kjenner, følte jeg meg med en gang mye bedre og klarte å slippe mye av skammen.

Det var en lettelse å kunne si det høyt. #sidetmedord