Piller

Trusler om tvang er også tvang

Siden jeg var liten har jeg alltid hørt stemmer.

Hver eneste dag.

Hele tiden har jeg hørt stemmer.

Tre stemmer.

Han ene valgte jeg å kalle for Slemmen.

Han høres litt sånn ut:
«Du betyr ingenting!
Du er ikke verdt en dritt!»
«Du kan ingenting!»
«Jeg bestemmer over deg!
Du gjør som jeg sier!»
«Du får ikke lov til å fortelle om meg.
Dette blir mellom oss!»

Jeg hadde andre stemmer også,
en som jeg valgte å kalle Ekko.

Ja, hva tror du det betyr?
Jo – gjentar alt som blir sagt.

Hele dagen hører vi jo ganske mye greier
og da blir det veldig mye informasjon når alt blir sagt to ganger.

Man blir ganske sliten av sånt.

Så hadde jeg en stemme som jeg kalte for Rytme.

Jeg kunne ikke gå inn i et rom førdet ble telt streker, striper, ruter …
Alt ble telt.

Og alt dette gjorde de ofte samtidig, da.

Det ble ganske mye å ta inn.
Det var litt slitsomt.
Men jeg pratet litt med dem også.

Jeg husker en gang jeg pratet med dem.
Det var på skolen.
Og da kom en skolekompis bort til meg og sa:
«Hvem er det du prater med?»
Jeg bare svarte: «Jeg prater jo med stemmene mine.»
Det var visst ingen andre som gjorde det,
for han så på meg og sa:
«Fy fader, du er sjuk i huet!
Du er klin gæren!»

Plutselig en dag sitter vi og ser på tv med mamma og pappa – og der var de gærne! På sykehus!

Jeg ble så redd.
Jeg ble så redd, jeg kunne ikke si noe til noen om disse stemmene.
Jeg måtte leve med det selv.
Jeg ville jo ikke bli tatt fra
mamma og pappa!

Så gikk det på et vis da,
jeg var en fighter –
gikk der, levde med dette alene.
Men selvbildet ble helt borte.

Jeg trodde ikke jeg var verdt noen ting.
Ikke for meg selv.
Ikke for andre.
Ikke for familien min.
Ikke for barna mine.

Jeg tenkte det var best –
at de kunne få leve livet sitt
uten meg.

Så jeg valgte å ta mitt eget liv.

Jeg fikk jo ikke til noe uansett.

Så våknet jeg opp på akuttpsykiatrisk …

Jeg klarte ikke å ta livet mitt heller.

Det var folk der som ville hjelpe meg, sa de.
Jeg fikk medisiner,
det skulle hjelpe på alt.

Jeg fikk mange.
Jeg fikk den ene etter den andre som skulle hjelpe mot stemmene mine.

Jeg begynte å tenke: Er dette riktig?

Jeg fikk én etter én, de tok ikke bort noe, tok bort kanskje en.
To. Så fikk jeg tre og fire nye, og prøvde ut.

Jeg spurte:
«Må jeg ta dette?»

«Du vil bli bedre. Det kurerer.»

«Må jeg ta dette?»

Jeg har aldri blitt utsatt for det man på papiret kaller tvang.
Men med det de sa, hadde jeg egentlig ikke noe annet valg
enn å ta de medisinene.

For ellers så hadde jeg blitt utsatt for tvang.

Og truing er også tvang.

Så var det medisinene som skulle kurere dette, men de gjorde ikke det.

Årene gikk …

Så hørte jeg og lærte at man kunne jobbe med egne bedringsprosesser på en måte man kalte for Recovery.

Og da lærte jeg meg at jeg kunne jobbe med mitt eget selvbilde.
Jeg hadde rett til å leve mitt eget liv.
Og jeg valgte å tro på
at jeg hadde en egen identitet.
At det fantes håp.

Det største håpet fant jeg da jeg begynte med en hobby.
Jeg begynte i amatørteater som skuespiller.

Det var liksom en jobb.
Og det var hobbyen min.

Og jeg tenkte den dagen vi skulle lage en revy:

«Jeg skal lage et nummer hvor jeg forteller om stemmene mine.
Jeg skal trosse de stemmene!»

Og jeg begynte å kjenne på …

… min egen identitet som noe bedre.
Jeg begynte å kjenne på håp.

Så vi lagde en sang som vi hentet fra Chess –
hvor jeg synger meg selv og de tre andre synger stemmene mine.

Jeg hadde store tanker om hvordan dette skulle bli.
Men de som skulle være med
syntes det var litt tøft –
spesielt han som skulle være Slemmen.
Han syntes det var kjempevondt.

Jeg sa hele tiden: «Bli sintere, bli
slemmere! Slemmen er enda tøffere!»

Det var vanskelig å lage det bildet.

Så sier hun ene som var med:
«Vi setter oss ned nå en kveld,
og så synger vi i hjel den sangen.»

Vi satt der i seks timer
og sang og sang og sang …
… for at jeg skulle få den scenen
akkurat sånn som jeg ønsket det.

Så gjorde vi det – vi sang i hjel
den sangen.

Og etter åtte forestillinger var stemmene helt borte.
Vi hadde sunget i hjel de stemmene!
Jeg hadde trosset stemmene som sa:
«Du skal ikke fortelle om oss til noen!»

Og da …
ville jeg slutte med medisiner.

Og jeg fortalte psykiateren hva som hadde skjedd.

Hun også var kjempeglad.

Hun var skikkelig glad for at medisinene endelig hadde begynt å virke.

Etter seks år.


Denne teksten er basert på et foredrag skrevet av Tone Winnem, manus av Ellen Ugelstad/Einar Sverdrup.

Les mer om hva recovery er her.


Vil du skrive for Hodebry?

Send inn til hodebry@mentaltperspektiv.no.

Hodebry er erfaringer og meninger, fag og synsing, dikt, noveller, dagbok, blogginnlegg og sakprosa om psykisk helse. Noen av skribentene her er pasienter, noen har vært pasienter, noen er proffe forfattere og kunstnere, andre sender inn sin aller første tekst, noen er behandlere og terapeuter, andre er pårørende.

Hodebry er en måte å bidra til en åpen debatt og et fritt ordskifte. Det gir færre tabuer og fordommer. Når du som selv har kjent det på kroppen forteller om dine egne erfaringer, kan det kanskje også være veien til bedre psykisk helsevern og forebyggingstilbud for flere i landet vårt, enten du selv er plaget av hodebry eller ønsker å være til hodebry. Uten hodebry kommer vi ikke videre!

Vi honorerer ikke bidrag, men sørger for at dine synspunkter blir en del av den offentlige samtalen om psykisk helse.

Send en arbeidsprøve eller ferdig tekst til hodebry@mentaltperspektiv.no. Vi tar også imot fotografier, tegninger og tegneserier.

Husk at alt du sender inn må være ditt eget arbeid. Si fra hvis det har vært publisert tidligere.

Alle innsendte bidrag blir redaksjonelt vurdert. Ikke alle kommer gjennom nåløyet for publisering, men vi vil gi deg tilbakemelding så fort som mulig og innen 2 uker uansett.

Dersom din tekst blir godkjent, blir den publisert i dette nettmagasinet. Den kan bli delt i sosiale medier og i papirutgaven av Mentalt Perspektiv, som går ut til medlemmene i Mental Helse fire ganger i året.

Vi setter stor pris på at du skriver under eget navn, men du kan også velge å være anonym.

Tekstene i Hodebry-spalten er uttrykk for skribentens egne meninger og erfaringer.