Sommerferie?

I år skal jeg ha nesten 4 uker ferie. En ferie med bismak!

Jeg er uføretrygdet! Noen tenker kanskje at jeg har ferie hele året, men jeg jobber noen dager i uken på et psykiatrisk dagsenter. De skal være stengt i 3 uker og jeg skal være borte derfra nesten 4 uker.

Jeg er ferdig med behandlere og medisiner. Jeg ble skrevet ut fra DPS etter ny utredning i fjor sommer uten noen diagnoser. Så jeg er vel kanskje frisk da, i noens øyne. Men er jeg egentlig det?

Jeg har kjempet en kamp mot barnevernet i mange år. De har brukt mot meg i alle disse årene at jeg har en diagnose, og er dermed uegnet som mor. Jeg har to gutter på 8 og 6 år som bodde i vært sitt fosterhjem frem til nå nylig. Før jul i fjor sa fosterhjemmet til eldste opp avtalen sin, og gutten måtte hasteflyttes. Nå har også fosterhjemmet til yngste sagt opp avtalen sin, og han blir hasteflyttet nå i helgen.

Jeg følte jeg vant en LITEN kamp i våres, da jeg skulle få mye mer samvær med de begge to. Og eldste skal få være her mye i sommer.

Så jeg hadde gledet meg til 4 uker ferie, og det blir nok kjempemasse kos med eldstemann her. Og vi har noen koselige planer som jeg gleder meg til. Men yngstemann blir hasteflyttet til familien som har ødelagt han, uten at jeg får gjort noen ting med det. Og det kommer til å prege mye av sommerferien min. Så nå tenker jeg, blir det noe ferie i det hele tatt, eller kommer tankene mine og min trang til å krisemaksimere alt til å ødelegge alt sammen? Jeg lover, jeg skal kose meg masse med eldstemann, og ikke la noe ødelegge de fine dagene vi kommer til å få sammen. Men det å føle seg så hjelpeløs rundt sine egne barn er noe av det verste jeg har opplevd.

Jeg har en fantastisk samboer, som støtter og backer meg opp så godt han kan. Og jeg er jo frisk jeg nå, eller? Jeg er livredd for at dette er det som får korthuset mitt til å rase sammen. Jeg har klart meg så bra i 5 år, og stått med rak rygg og hevet hodet i alle stormer som har vært rundt meg de siste fem årene. Er det dette som skal få ødelegge sommerferien min, at jeg går og bekymrer meg for om yngstesønnen min har det bra?