Sommerferie med trygge rammer
Det er mange barn som er redde av ulike grunner. Ta vare på dem i ferietider der ikke alt er som det vante.
Jeg har tidligere hatt psykiske utfordringer og diagnoser, jeg kan huske angstanfall helt tilbake til fireårs-alder, men er i dag frisk. Allikevel vil alle de årene som preget store deler av livet mitt for alltid være med meg i minnet. Det er imidlertid ikke den voksne som sliter jeg har lyst til å fortelle om. Det er den redde lille jenta jeg en gang var jeg har lyst til å snakke om. Fordi hun hadde så få ord, ja, nesten ikke ord i det hele tatt, til å si noe om hva som skjedde inni henne.
Da jeg var liten, var jeg mye redd og hadde antennene mine ute store deler av tiden, særlig når det var store begivenheter, forandringer i hverdagen eller at jeg var i uvante situasjoner. Jeg kunne også være et tilnærmet bekymringsløst barn, men det skulle ikke så mye til før antennene mine trakk seg ut og skapte uroligheter inni meg. Hvorfor jeg hadde så lange antenner er ikke viktig i denne historien, men jeg vil gjerne fortelle litt om hva som skjedde når jeg ble utfordret på det ukjent og for
meg utrygge. Som da vi reiste på bilferie, jeg husker den følelsen og det som skjedde inni kropp og hode som om det skulle skjedd akkurat nå.
Jeg var ikke mer enn 10-11 år, og jeg var med familien min på bilferie i Norge. Jeg hadde få bevisste tanker om hvordan jeg hadde det, hva jeg tenkte eller
hva jeg følte. Jeg visste bare at jeg var redd. For forandringer, for det ukjente, for alt som jeg ikke visste hva var. For langt hjemmefra. Selv om jeg gledet meg før turen, og på turen, ble det et mønster for meg med årene og grue meg til reiser, da jeg visste at det ville bli mye kaos for meg.
Jeg fikk det moren min kalte hysteriske anfall. Jeg vet i dag at det i realiteten var angst. Jeg kjente kaoset i hodet mitt, adrenalinet som pumpet rundt i kroppen, jeg ville ikke være der jeg var, jeg ville bare ut. Ut av bilen, men hadde ingen ønske om hvor. Bare flykte. Bli trygg. Hva som trigget denne reaksjonen den gangen vet jeg ikke, utenom at jeg var i min egen verden av frykt, og vi var langt hjemmefra. Kanskje vi ikke hadde fått den plassen å overnatte vi egentlig hadde planlagt? Kanskje jeg hadde sett noe utenfor bilvinduene som virket truende på meg (det skulle ikke alltid så mye til), eller kanskje det hadde vært en stemningsendring i bilen (som det normalt kan bli på familieturer) jeg ikke taklet?
Jeg bare vet at jeg hadde mye frykt inni meg. Jeg måtte ha trygge rammer, med kjente, gode mennesker rundt meg. Hverdagslivet, der jeg visste hva som skjedde. Jeg hadde nok vært for lenge utenfor komfortsonen min. I tillegg til masse inntrykk som ikke ble bearbeidet fordi jeg ble tatt av frykten av å miste mamma og pappa i folkemengder, karusellkøer og badeanlegg, og det å sove på fremmede steder. Det hjalp ikke alltid at de var der, for jeg visste ikke hva som var vanlige rutiner på
stedet jeg var, og hva som eventuelt kunne skje med meg om noe skjedde. Brann, at mamma og pappa ble borte, om jeg fikk i meg noe jeg ikke tålte fordi jeg var veldig allergisk. «Så ikke den mannen der litt skummel ut?» «Og den damen der, hvem er det?»
Jeg hadde ikke tryggheten i meg til å slappe av selv om jeg ikke var alene ute blant fremmede. Det hysteriske anfallet, eller rettere sagt angstanfallet gikk over etter en tid med mammas gode armer rundt kroppen min og kjærlige ord. Jeg tenker i dag at hun ikke kunne vite noe mer om meg, da jeg allerede var veldig plaget av kløe
på grunn av eksem, og hadde lave terskler for å reagere, også med humør og ellers mentalt. Men dette satt dypere, og handlet om frykt hun ikke kunne gjette at var tilstede i en liten kropp.
Jeg vet at det er mange diagnoser som gjør at man kan få ubehag eller vonde symptomer om hverdagen blir annerledes, som en ferie på ukjente steder, med ukjente mennesker, og at man ikke helt vet hva som skjer.
Kanskje du kjenner et barn som trenger det kjente rundt seg? Som trenger ro og tid til å ta imot alt som skjer rundt dem? Kanskje de har behov for å lære å sette ord på alt som skjer, men ikke har ordene for det? Det er mange barn som er redde av ulike grunner. Ta vare på dem i ferietider der ikke alt er som det vante.